Halberg-variasjonen

I

Jeg ligger på en brisk og prøver å skrive brev til min søster Ruza, uten å få noe ned på papiret. For å skrive til en kjær søster bør man ha noe oppmuntrende, morsomt og betegnende å komme med, noe som kan få henne til å se for seg den situasjonen du er i. Situasjonen jeg er i, det betegnende, er enkel: Jeg ligger ombord på et skip, i en sykestues varme og tette og sure luft, og stirrer ut i halvmørket på det rommet vi ble stuet inn i. Ved siden av meg på brisken ligger Gusev og puster tungt. Inne ved veggen sitter tre andre som også er henvist til sykerommet og spiller kort på en trekasse. Jeg legger ned blyantstumpen og lytter til skipets dunking, stemplene som går og går, fjerne stemmer fra oppe på dekk og tassingen fra en mager rotte som har rotet seg inn hit, sikkert tiltrukket av lukten. «Der, der og der,» sier en fyr fra Krim med mongolsk utseende, Stepan, og smeller tre kort i kassen. Et insekt summer et sted over meg, anklene klør, heten er uutholdelig. «Pavel?» hører jeg Gusev si. «Hva skriver du på? Er det avhandlingen din?» sier han. «Nei. Jeg prøver å skrive brev til søsteren min, men hvordan skal jeg få gjort det oppe i alt dette bråket», svarer jeg og prøver å stappe noen halmstrå tilbake inn i madrassen. «Hvor bor hun, søstera di?» sier Gusev. «Og der!» kommer det fra Stepan. De andre mumler misfornøyd. Jeg svarer at hun bor i St. Petersburg. Ikke lenge etter faller Gusev inn i en døs.

Jeg vrir meg rundt. Han har langt lyst hår som ligger klebet til den skurvete skallen. Øynene, som er lukket, virker unaturlig store og blå. Ansiktet magert og blekt som stearin. Vladimir strekker hals fra plassen sin ved kassen. «Blir du med, professor?» sier han. «Jeg skriver et viktig brev», svarer jeg og snur meg, tar opp blyanten og sovner.

Jeg sitter oppreist og sover, og våkner av at Gusev haler i meg. Pusten hans går tungt og raspende. «Du må høre, Pavel,» sier han og drar. Jeg slår hånden hans vekk og sier: «Hva er det nå?» Han ler. «Jeg hadde en vidunderlig drøm.» Han puster på meg, og lukter som lakris, det er det underlige, at han ikke lukter sur svette og et oppspist indre som oss andre. «Jeg drømte at jeg så landsbyen hjemme, med dammen og fabrikken. Det var kald vinter, rimfrost. Jeg sto på en høyde og så at sleden vår kom slingrende med storebroren min, Jevgenij, som kusk. Ved siden av satt datteren hans, Kira. Frostrøyken sto ut av munnene deres. De vinket og ropte navnet mitt, og Kira, den lille dumme tøyta, dro av seg de nye støvlene sine og vinket med dem. Jeg løp etter sleden og ropte at hun måtte ta dem på. Pass på føttene, ropte jeg. Det må bety noe, tror du ikke? Slike drømmer er varsler. Det sa bestemoren min, hun var landsbyens heks, gud velsigne henne for alt det gale hun gjorde.» Gusev maser og maser. Han irriterer meg. Denne gangen er det det siste han sier som gjør meg irritabel. Jeg sier bryskt at man ikke velsigner folk for det gale de gjør. Han hører ikke. «Kira var rød i kinnene og vinket. Det betyr at vi alle kommer hjem. Du også, Pavel, til søstera di», mumler han og rister på seg, drar hest etter været. «Merker du at det lukter røyk her? Jeg har hostet mindre i det siste, men etter at vinden snudde, har røykosen kommet tilbake», sier han. Jeg kjenner ingen røyklukt, men jatter med. Vi vugger sakte av gårde, gjennom koøyet kan jeg skimte et blygrått hav med fregattfugler, som stryker de lave dønningene som løfter og senker skipet, som en mor ved barnevuggen. «Jeg jukser faen ikke», roper Stepan, og reiser seg fra krakken. «Det er et kort for lite her,» roper Vladimir tilbake. «Sitt ned. Ikke bruk kreftene på tull», mumler Andrej, som stort sett sier ingenting.