«Grilling»

Rekordsommer eller ikke, Victoria Rygg hadde allerede i slutten av april gjort det klart at arbeidsmengden bare tillot to ukers ferie og at familien v/Jørgen Rygg av den grunn ikke kunne forvente å se noe særlig til henne den kommende sommeren. Men selv for en minister er det vanskelig å konsentrere seg om endring av statlig virksomhet når alle instinkter forteller en at livet skal leves utendørs – aller helst sammen med (han du tror er) mannen i ditt liv. At problemene på hjemmebane vokste som en aggressiv svulst, og at kroppen ellers fremviste symptomer på at alt ikke var som normalt, hjalp verken på hennes generelle velvilje eller aggresjonsnivå.

En snikende erkjennelse av at arbeidspresset kanskje kunne ha medført magesår, stod stadig klarere for henne, selv om hun var lite lysten på å innrømme noe slikt, aller minst overfor seg selv, og dermed gi Jørgen rett i påstandene om at arbeidstempoet hennes var helseskadelig. Men det var uansett ikke til å komme forbi at hun var mye kvalm og hadde store problemer med å holde på maten. En nagende usikkerhet plaget henne i økende grad: Kanskje hadde han rett likevel? For hvis det var sånn at arbeidspresset fremkalte svimmelhet, feber og kvalme, var det muligens en idé å trappe noe ned, i hvert fall nå i sommervarmen.

Derfor tok hun seg kraftig sammen og dro tidlig hjem fra jobben, tirsdag ettermiddag, bare for å oppleve at førsteamanuensis Jørgen Rygg var den eneste som ventet på henne, med en grill som straks ble overfylt av store, tunge, umulige kjøttstykker. Sønnen Kristoffer var over alle hauger, og den knugende stemningen av uforløst bitterhet og oppsamlet bebreidelse som lå som tykk grillos over det omsorgsfullt dekkede middagsbordet på terrassen, gjorde henne bare enda mer kvalm. Det var nesten umulig å få ned en eneste bit av kjøttet – som for øvrig var svidd ytterst, rått i midten – og mens Victoria utbroderte hvordan matlysten fordampet i varmen, drakk hun hyppig av Farrisen for å underbygge sin egen troverdighet.

Jørgen, som ikke var forberedt på storfint ministerbesøk, hadde skjenket seg sin første gin tonic kl. 14.45 under påskudd av at han antakelig var født med minus null komma fem i promille. Det var i hvert fall slik det føltes, tenkte han, humrende, mens han presset en halv lime oppi drinken og vippet forventningsfullt fra tå til hæl. For å komme i balanse med seg selv og omverdenen trengte han et par drinker, minst.

Noen timer senere, da han med selskap av dagens femte var midt inne i en meningsbærende dialog med toalettspeilet, hørte han til sin panikkartede glede at en av statens mørke Mercedeser kom glidende ned oppkjørselen. Jørgen Rygg så fra de glassaktige, triste øynene som stirret tomt på ham i speilet, til armbåndsuret. Det var da som pokker! Den var alt fem! Og det var hans feil! Som et skudd i blinde hadde han tidligere på dagen sendt en tekstmelding der det ble lovet at grillen skulle være varm og velfylt klokken fem. Og nå ankom altså ministeren. Presis. Han rasket med seg solbrillene og løp ut i hagen der han, påpasselig nok, stod og fiklet med grillkullet – etter å ha pøst på mengder av tennvæske – da hans livsledsager noen minutter senere kom slentrende mot ham, så lett og uanstrengt som bare den skyldige kan slentre. Men Jørgen, som konsentrerte seg fullt om det nært forestående pyrotekniske stuntet som skulle redde han fra ytterligere ydmykelser, var ikke i nærheten av å registrere dette. Det handlet om å unngå enda en konfrontasjon rundt hans påstått overdrevne alkoholforbruk. Da ministeren var seks, syv meter unna, slang han på fyrstikken, akkurat med den effekten han hadde forutsett: Flammene stod eksplosjonsartet til himmels mens hun utbrøt: «Herregud, du er jo livsfarlig», og bøyde av mot blomsterbedet der tulipaner, forsytia, roser og ringblomster i rødt, gult, oransje, lilla og rosa utgjorde et fyrverkeri av et bed.

Victoria, som bare minutter tidligere hadde kastet opp i baksetet til Kamilatta Azhar, følte seg bønnhørt da flammene reddet henne fra nærkontakt med ektemannen. Vel fremme tok hun seg god til med å studere bedet, granske det, blomst for blomst, med ryggen mot grillen. Så tok hun seg sammen.

«Skal jammen si du har fått det til å spire og gro,» sa hun.

«Ja, det ser ikke så verst ut,» svarte han borte fra grillen.

«Det er veldig lekkert, Jørgen,» sa hun. Kattemykt.

«Det var da hyggelig å høre ...,» sa han.

«Kanskje verden har gått glipp av en stor gartner i deg?» Hun bøyde seg ned mot en rose.

Stemmen hadde fått et drag av forsonlighet. Han merket det med en gang, hvordan han fikk lyst til å begrave stridsøksen, drukne seg i barmen hennes – som for øvrig var noe større enn han husket; gå mot henne med hendene over hodet, si: Jeg gir meg, kan ikke krigen være over, det hadde vært så mye bedre om vi var venner. Gud, som han var lei den dritten her. Om de bare kunne ta av seg maskene. Og nå stod hun der, bøyd, og det var fint, tenkte han, å se en person med så mye makt, som ellers levde sitt liv på kontorer, i møterom, på tv, kontinuerlig omgitt av kostbar og moderne teknologi, stå der og snuse inn pollen og estere fra blomstene, som var en langt mer uforståelig og magisk form for høyteknologi, etter hans mening. Hun var mer til stede enn han hadde sett henne på svært lenge. Han også, forresten, han fikk jo lyst til å ta henne bakfra, men så var det ministerens ryggvirvler som stakk opp som polstrede rovdyrtenner under den tynne sommerkjolen og minnet ham på at ikke alt var som det kunne virke. For fem–seks år siden, mens de fortsatt var godt gift, hadde han, mens han forberedte den imaginære talen han lenge hadde trodd han skulle holde ved en passende anledning (type førtiårsdag, sølvbryllupsdag eller lignende), funnet ut at han ville sammenligne henne med høyfjellet. Han kunne bl.a. gjort et poeng ut av at hun var vakker, men utfordrende; fascinerende, men omskiftelig; krevende, men givende; værhard, men – når alt kom til alt – kanskje det beste stedet å være. Det var allerede noen år siden talen, sakte, men sikkert, hadde måttet vike plass for et løfte som senere var blitt perfeksjonert gjennom terping og atter terping i ensom selvmedlidenhet: Uansett hva som er situasjonen eller hva du beskyldes for, ikke start forhandlinger eller kom med innrømmelser eller anklager i alkorus.

Jørgen Rygg hadde, i anstendighetens og selvrespektens navn, bestemt seg for å ha et profesjonelt forhold til promillen – han hadde ingen vansker med å se at det ville være en helt legitim sak å kritisere hans alkoholforbruk om det for eksempel innebar uforutsigbare humørsvingninger. Uansett, å avblåse kampen bare fordi han var blitt litt myk rundt hjertet etter noen drinker, var så visst ikke noe alternativ. Det fantes ikke noe mer patetisk enn det: en gråtende mann på sin kones skulder, uten maske, rustning eller garantier for hva han kunne finne på å si.

Det var med skrekkblandet fryd Jørgen Rygg så for seg hvordan han solgte seg billig, hvordan innrømmelsene trillet ut av ham som tomflasker fra et overfylt kjellerskap, hvordan han fikk nåde og tilgivelse i retur. Ah, så deilig det skulle vært, å legge år med stillingskrig bak seg, komme seg videre, i fellesskap. Men så! Et nytt bilde: Forferdelig! Forferdelig! For satt han ikke der og ba om unnskyldning? Men det var jo hun som skulle komme med unnskyldninger! Ha! Han var selvfølgelig ikke så barnslig at det var et prinsipp for ham å ikke kunne unnskylde seg, men det forutsatte at hun, selveste karriereministeren, måtte gjøre enkelte innrømmelser hun også, gå tilbake på ting hun hadde sverget på ikke hadde funnet sted, som den fordømte weekendturen til London, for eksempel, for ikke å snakke om at hun både måtte oppgi og innrømme siste års forræderske «familiepolitiske» linje: at alt hun sa munnet ut i direkte eller indirekte hentydninger om at de problemene som måtte eksistere i familien Rygg, i virkeligheten hadde rot i ham, i Jørgen Ryggs liv og virke. Derfor svarte han:

«Jeg håper din entusiasme deles av mellomlederne i teknisk etat.»

«Hva mener du?» spurte Victoria Rygg tillitsfullt. Hun overhørte sarkasmen fordi hun ikke kunne forestille seg at han ville spolere dette sjeldne øyeblikket.

«Jeg har søkt jobben som anleggsgartner i Regjeringskvartalet. For å komme nærmere min kone,» fortsatte Jørgen Rygg, i et forsøk på å være halvt morsom, halvt alvorlig, men han greide ikke smile, det hele ble stivt og keitete. Det oppstod en pinlig taushet som ble reddet av den representasjonserfarne ministeren.

«Hva står på menyen i dag?» spurte Victoria Rygg drevent.

«Indrefilet med potetsalat og annet tilbehør, som Cæsarsalat og diverse,» svarte han.

«Nam-nam, det hørtes deilig ut. Trenger du hjelp?» spurte hun på autopilot.

«Nei, nei,» svarte han hektisk. «Jeg mener, det trenger du ikke. Jeg har alt klart, jeg skal bare inn og hente det, bare bli her og kos deg, du. Avisen ligger på hagebordet, forresten.»

«Greit, da gjør jeg som jeg får beskjed om.»

«Fortsett med det,» mumlet han.

«Hva?» lurte hun.

«Hva vil du ha å drikke?»

«Farris!»

«Det er notert,» sa han og gikk inn i stuen, der han straks mikset seg ettermiddagens sjette – og hittil mest velfortjente – GT. Jørgen Rygg tørket svetten i pannen med håndbaken og tømte alt i én slurk.

Noen minutter senere, da han stod ved grillen og penslet kjøttstykkene før han – varsomt, varsomt – snudde dem, observerte hun ham, stjålent, som en geriljasoldat, fra sin posisjon bak ripsbusken.

Han var fortsatt slank og kledde solbrillene. Ved første øyekast en stilig mann – hun hadde ingen problemer med å se det, og hun skammet seg da heller ikke over å ha barn med ham – det hadde for øvrig rent mye vann i havet siden hun ble gravid med Kristoffer; men jo mer hun så på ham, jo klarere stod det for henne at han var en avsluttet epoke i hennes liv. I en ideell verden hadde hun kanskje tatt seg sammen og kommunisert dette faktum klart og tydelig på et tidligere tidspunkt, problemet var bare at det var for mange baller i luften for tiden. Slik hadde det vært lenge, hun orket rett og slett ikke tanken på en ny og utmattende kamp. Man måtte velge sine kriger, og denne – som garantert ville bli lang, smertefull og med store tap på begge sider – var hun ikke tjent med å kjempe, i hvert fall ikke på det nåværende tidspunkt. Dessuten viste Fi¹ interessante tegn på indre oppløsning, om ikke borgerkrig, så i hvert fall opptøyer og revolter. At Fi manglet hennes moralske styrke, hennes lagånd og kampvilje, var i hvert fall åpenbart. Derfor ville gevinsten ved et angrep, temmelig sikkert, være mye større om noen måneder, når Fi var ytterligere mørnet etter indre stridigheter og konstitusjonelle krenkelser av identiteten og grove overtramp mot personligheten som en direkte konsekvens av at Fi nå stod midt oppe i årets mest farefulle periode: sommerferien – den årvisse konsumtoppen for øl, vin og brennevin.

Hadde det vært opp til henne, hadde de gjort opp status for fire år siden, slik at de kunne spart seg meningsløse utmattelser av denne typen. Hun hadde vel nesten foreslått det også, at de burde sette stoltheten til side og se realitetene i øynene, gjøre som sindige og veloverveide statsledere, avslutte det bilaterale, interstatlige forholdet når målsettingene var oppnådd eller den opprinnelige avtalen ikke lenger hadde noen funksjon utover det rent formelle. Slik var politikkens vesen. Verdens gang. En realitet som også burde ha gyldighet i privatlivet. Det mente i hvert fall hun. Men selvfølgelig ikke hennes iltre ektemann. Han hadde umiddelbart brukt Kristoffer som buffer, gjemt seg bak sekstenåringen, brukt ham som skjold mot hennes argumenter når han selv ikke greide å besvare dem. Sjofelt, var det! Pokker ta Jørgen Rygg og staheten hans! tenkte Victoria Rygg fra sin posisjon bak ripsbusken. Så mange lidelser de kunne vært foruten om han hadde greid å svelge litt stolthet. Han hadde for øvrig fortsatt vært en unormalt flott mann og ville garantert ikke hatt problemer med å finne seg en ny ...

Men, tenkte Jørgen Rygg, der han stadig stod ved grillen og penslet kjøttstykkene, på tross av de par–tre damene som daglig la merke til den optimale bredden over skuldrene hans, hans alltid elegante klær og tillitsfulle utstråling; enten det var i en heis, på Vinmonopolet eller når han jogget; og som så på ham med øyne som sa: Jeg vil ha deg – NÅ! – gjerne på første og beste toalett, om vi ikke finner noe bedre sted; var det ingen annen armhule han heller ville stupe ned i etter at det hadde gått for han, ingen annen rumpe han heller ville kna, intet annet hår Jørgen Rygg heller ville tvinne hendene fast i, enn Victorias.

Maten var klar. De satte seg til bords og pratet om løst og fast. Om været. Om maten. Om den nye rømmedressingen fra Idun med hint av hvitløk, chili og basilikum. Victoria Rygg kunne ikke noe for det, men under middagen med Jørgen Rygg var hun mer til stede i minnene fra gårsdagens middag, og de fem middagene uken før, og uken før der igjen.

Det hadde begynt fire uker tidligere, den dagen hun hadde møte med Consul Consulting og Halfdan Møre om DSBs skjebne. Hun og Felix Kraft-Salvesen hadde blitt sittende igjen, etter møtet, funnet tonen, og jammen hadde han ikke foreslått lunsj, og det ene hadde tatt det andre, plutselig tok hun seg i å ringe forværelset og avlyse alle dagens gjenværende avtaler, om hun hadde noen, hun husket ikke helt der hun satt og var hundre prosent på bølgelengde med dette sjarmerende bekjentskapet som på forbløffende vis tryllet frem et nøkkelkort til en suite, garantert full diskresjon og litervis med champagne, samt boblebad og himmelseng og, viktigst av alt, full frihet til å hoppe av akkurat når det måtte passe henne. For Kraft-Salvesen presset ingen, her hadde de begge like mye kontroll, og like stort ansvar, og det stod fortsatt for henne som en gåte at nytelse kunne fremkalle en slik følelse av totalt velvære, en kombinert fysisk og mental lykkefølelse hinsides alt annet. Hun hadde, kanskje for første gang i livet, følt seg hel, der hun, liggende på ryggen og med knærne omtrent ved ørene, var blitt fylt til randen av en målrettet eventyrer. Det hadde vært Øyeblikket. Hendelsen som fikk Victoria Rygg til å se seg selv og sitt eget liv i et nytt perspektiv. Hun hadde selvfølgelig visst det lenge (i hvert fall innerst inne), fornemmet det. Men det var først etter Åpenbaringen med Kraft-Salvesen at hun hadde bestemt seg for å leve det ut. Livet er en gave. Og man har bare ett. Derfor var det ikke mulig å leve et ulykkelig ikke-liv i en ikke-familie som ikke fungerte, som bare var et tomt skall rundt helt forskjellige skjebner med helt ulike mål, interesser og vilje til å leve meningsfylt. Derfor var hun nødt til å velge vekk Jørgen Rygg. Hvis ikke ville hun selv gå til grunne. Råtne. Forvitre. Og underveis gjøre livet til et helvete for dem begge, og for andre som måtte komme i hennes vei. Da var det langt bedre at hun skånte seg selv og på den måten halverte mengden smerte som kunne tilskrives det ryggske ekteskap. På sikt ville også Jørgen komme over tapet av henne, da ville også han se at dette var den eneste riktige løsningen.

Victoria gransket ektemannen gjennom de mørke solbrillene. Han satt med rømme i venstre munnvik og prøvde å holde en slags samtale i gang. Kanskje var det rørende at han prøvde så iherdig. Kanskje var det bare patetisk. Lukten av gammel fyll, som kom sivende i små støt, minnet henne uansett om at det Jørgen Rygg antakelig trengte mest av alt, var et realt spark bak. Samtidig var det trist å tenke på at familien Rygg var en avsluttet epoke. Men livet går i faser, og man kan ikke fornekte realitetene, og hvis man likevel insisterer på å fornekte dem, vil det temmelig sikkert bare gå en dårlig her i livet. Det var som å legge ut på jungelsafari uten machete, eller prøve å bestige Mount Everest uten sherpa og ekstra oksygen. Den sikre fadese! Hvilket var innlysende. Det var nå i hvert fall hennes standpunkt. Kristoffer var på Quarten og ville neppe være mye hjemme den sommeren. Kanskje var det siste gang hun satt her og spiste middag i hagen med en intetanende, småsludrende ektemann som gjorde sitt beste for å glatte over all tomheten.

Jørgen Rygg stoppet opp i snakket om den nye høytrykkspyleren han ville kjøpe inn til familien, og målte sin kone der hun satt foran ham. Alt – rødmen i kinnene, tårene som rant nedover og lagde svarte streker over kinnet, sminken som var gnidd utover, lukten av parfyme og solvarm kropp som blandet seg og virket både kjent og fremmed på samme tid, den intense hulkingen, brystet som hevet seg og sank, brystene som stadig vokste, det at en del av ham til og med forstod dilemmaet hennes og hva som kom til å skje – bare forsterket følelsen av svik.

Han betraktet sin kone i et halvt minutt før han reiste seg og gikk mot henne. Så løftet han armen. Strøk henne over håret. Hun satt fortsatt med bøyd hode. Deretter gikk han inn. Noen minutter senere returnerte han med ginflasken i hånden. Jørgen Rygg satte seg i fluktstolen som stod i skyggen på terrassen. En halvtime senere, da flasken var tom, falt han i søvn.

Før Victoria Rygg satte seg i bilen og kjørte av sted, hentet hun et pledd som hun bredte over ham.