«Først, lidelsen»

Verden er lidelse i utfoldelse. Begynnelsen er en kjerne av lidelse. All eksistens er utvidelse, og tilintetgjørelse. Alt lider før det blir til. Det tomme intet dirrer av smerte helt til det blir væren, i et motbydelig klimaks.

Skapningene blir stadig mer forskjellige og mer komplekse, men ingenting rokker ved deres opprinnelige natur. Straks bevisstheten når et bestemt nivå, oppstår skriket. Derfra stammer poesien. Det artikulerte språket også.

Poetens første steg går bakover, til opprinnelsen, altså til lidelsen.

Lidelsens forskjellige fremtoninger er viktige, men ikke essensielle. All lidelse er god; all lidelse er nyttig; all lidelse bærer frukt; all lidelse er et eget univers.

Henri er ett år gammel. Han ligger på gulvet med bleiene fulle av dritt; han hyler. Moren går inn og ut av rommet med hæler som klakker mot flisene. Hun leter etter BH og skjørt. Hun skal ut og møte noen, og har dårlig tid. Det lille vesenet på gulvet, som kravler rundt i sin egen dritt, går henne på nervene. Også hun setter i å skrike. Og Henri hyler bare enda mer. Så går hun ut.

Henri er kommet godt i gang med et liv som poet.

Marc er ti år gammel. Faren hans har kreft og ligger for døden på sykehuset. Dette utbrukte maskineriet, med rør i halsen og nåler i årene, er altså hans far. Bare blikket hans lever. Det uttrykker lidelse og redsel. Også Marc lider. Og han er redd. Han elsker sin far. Samtidig vokser ønsket om at faren skal dø, og skyldfølelsen.

Marc må jobbe videre. Han må dyrke denne lidelsen som er så spesiell og så fruktbar: Den Allerhelligste Skyldfølelsen.

Michel er femten år gammel. Han er ukysset. Han skulle gjerne ha danset med Sylvie, men Sylvie danser med Patrice; det virker som hun liker det. Michel står stivnet. Musikken trenger seg inn i hans aller innerste; det er en slowdance av en overjordisk skjønnhet. Han visste ikke at det var mulig å lide så mye. Hittill hadde han hatt en lykkelig barndom.

Michel skal aldri glemme kontrasten mellom hjertet, stivnet i lidelse, og musikken, med sin opprivende skjønnhet. Følsomheten hans er i ferd med å ta form.

Verden består av lidelse fordi den av natur er fri. Lidelsen følger som en nødvendig konsekvens av enkeltelementenes frie utfoldelse innenfor systemet. Dette må dere vite, og fortelle om.

Det er ikke mulig å gjøre lidelsen til et mål. Lidelsen er, og kan følgelig aldri bli noe mål.

Når lidelsen rammer oss, veksler livet mellom brutalitet og svik. Lær deg å kjenne disse skikkelsene. Ta dem i bruk. Skaff deg uttømmende kunnskap om dem. Lær deg å skjelne deres innbyrdes forskjeller og likheter. Da vil mange motsetninger bli løst. Språket ditt blir sterkere, og rekker videre.

Den moderne verdens utforming tatt i betraktning, er det blitt nesten umulig å oppleve kjærlighet. Men som ideal er ikke kjærligheten det minste svekket. Som ethvert ideal er kjærligheten situert utenfor tiden, og kan derfor verken svekkes eller svinne hen. Slik oppstår det skrikende misforholdet mellom ideal og virkelighet, en av de rikeste kildene til lidelse.

Ungdomsårene er viktige. Straks du har utviklet et begrep om kjærligheten som er tilstrekkelig ideelt, edelt og fullkomment, er du fortapt. Fra da av kan du aldri bli helt tilfreds.

Hvis du ikke omgås kvinner (fordi du er sjenert, stygg eller noe annet); les dameblader. Du vil føle en nesten tilsvarende lidelse.

Gå ned i kjærlighetssavnets dypeste avgrunner. Fremelsk selvhatet. Hat deg selv, forakt de andre. Forakt deg selv, hat de andre. Bland alt sammen og få fram helheten. Vær alltid den tapende i livets skjeve gang. Se verden som et diskotek. La frustrasjonene hope seg opp. Å lære seg poesien, er å glemme å leve.

Elsk fortiden din, eller hat den, men tap den aldri av syne. Du bør oppnå uttømmende kunnskap om deg selv. Da vil, litt etter litt, ditt egentlige 'jeg' utskilles og tre fram i lyset; og kroppen blir på stedet hvil – pløsete, øm og hoven – moden for nye lidelser.

Livet er en rekke av ødeleggelsestester. Klar de første; feil på de siste. Sørg for å mislykkes med livet, men bare så vidt det er. Du skal lære deg å kjenne lidelsen i alle porer. Hver minste del av universet må oppleves som en personlig krenkelse. Likevel skal du holde deg i live – i det minste en viss tid.

Sjenanse er ikke å forakte. Enkelte har ansett den som den eneste kilden til indre rikdom, og det med rette. For det er i utsettelsesøyeblikket mellom vilje og handling at de mest interessante sinnstilstandene framtrer. Et menneske som går rett fra vilje til handling, er mer et dyr. Sjenanse er et utmerket utgangspunkt for poesi.

Dyrk fram en dyp bitterhet til livet. En slik bitterhet er en forutsetning for all sann kunst. Fra tid til annet vil riktignok livet stå for deg ganske enkelt som en anstøtelig erfaring. Men ha alltid bitterheten for hånden – selv om du velger ikke å uttrykke den.

Og vend alltid tilbake til kilden, til lidelsen.

Når andre ser på deg med en blanding av medynk og forakt, vet du at du er på rett vei. Da kan du begynne å skrive.