Hentet fra Aforismer av Franz Kafka, oversatt av Arild Vange (Gyldendal, 2003).
De to hendene mine startet en kamp. De lukket boken jeg hadde lest i og skjøv den til side, slik at den ikke skulle forstyrre. De gjorde honnør for meg og utnevnte meg til dommer. Og i samme øyeblikk hadde de fingrene inni hverandre og jaget allerede langs bordkanten, snart til høyre, snart til venstre, alt etter hvem av dem som hadde overtaket. Jeg tapte dem ikke av syne. Ettersom det er mine hender, må jeg være en rettferdig dommer, ellers går det direkte utover meg hvis jeg tar en feil avgjørelse. Men jeg har ingen lett oppgave, i mørket mellom håndflatene blir det brukt forskjellige knep som jeg ikke kan la gå upåaktet hen, derfor presser jeg haken ned mot bordet, og nå får jeg med meg alt. Hele mitt liv har jeg, uten at det har vært ondt ment overfor venstrehånden, foretrukket høyrehånden. Hadde bare venstrehånden sagt noe, ville jeg, ettergivende og rettskaffen som jeg er, straks sluttet å misbruke den. Men den mukket ikke, hang ned langs siden og mens høyrehånden for eksempel løftet på hatten min når jeg var ute og spaserte, fingret venstrehånden engstelig rundt på låret. Det var en dårlig forberedelse til kampen som nå er i gang. Hvordan vil du i det lange løp, venstre håndledd, ta opp kampen med det mektige høyre håndleddet? Hvordan skal dine pikeaktige fingre komme seg ut av den knipen de fem andre har satt dem i? Det forekommer meg ikke lenger å være noen kamp, men snarere en naturlig slutt på venstrehånden. Den er allerede trengt opp i det borterste venstre hjørnet på bordet, og høyrehånden svinger regelmessig opp og ned på den som et maskinstempel. Hadde jeg ikke på grunn av denne nødsituasjonen kommet på den forløsende tanke at det er mine egne hender som utkjemper denne kampen, og at jeg med et lite rykk kan skille dem fra hverandre og på den måten få slutt på kampen og nødsituasjonen – hadde jeg ikke kommet på denne tanken, ville venstrehånden ha blitt brukket av ved håndleddet og blitt slengt ned fra bordet og så ville høyrehånden i tøylesløs seiersrus kanskje ha sprunget rett i mitt oppmerksomme ansikt som en femhodet helveteshund. I stedet ligger de to nå oppå hverandre, høyrehånden stryker den venstre håndbaken, og jeg uærlige dommer nikker til det.
Noen sier at han er lat, andre at han er redd for å arbeide. De sistnevntes vurdering er riktig. Han er redd for å arbeide. Når han begynner på et arbeid, har han følelsen av å måtte forlate sitt hjemsted. Ikke akkurat et kjært hjemsted, men likevel et kjent og trygt sted som han er vant med. Hvor kommer arbeidet til å føre ham? Han føler at han blir dradd av gårde, lik en meget ung, sky hund som blir trukket gjennom en storbygate. Det er ikke støyen som opprører ham; hadde han kunnet høre støyen og skjelnet den i sine enkelte bestanddeler, ville det jo umiddelbart ha oppslukt ham, men han hører den ikke, han dras rett gjennom støyen og hører ingenting, bare en spesiell stillhet som formelig er vendt mot ham fra alle sider, som avlytter ham, en stillhet som vil nære seg av ham, det er bare den han hører. Det er uhyggelig, det er samtidig opprørende og kjedelig, det er nesten ikke til å holde ut. Hvor langt vil han komme? To, tre skritt, ikke lenger. Og så raver han trett etter reisen tilbake til hjemstedet igjen, det grå hjemstedet han ikke liker. Derfor hater han alt arbeid.
Jeg elsket en jente som også elsket meg, men jeg måtte gå fra henne.
Hvorfor?
Jeg vet ikke.
Det var som om hun var omgitt av en ring med bevæpnede som holdt lansene utover. Uansett når jeg nærmet meg, støtte jeg mot spissene, ble såret og måtte trekke meg tilbake. Jeg led mye.
Jenten var uten skyld i det?
Jeg tror det, eller rettere sagt, jeg vet det. Sammenligningen jeg brukte var ufullstendig, jeg var også omringet av bevæpnede som holdt lansene innover, altså mot meg. Når jeg trengte meg innpå jenten, ble jeg først hengende fast i lansene til mine egne bevæpnede og kom ikke engang der noen vei. Kanskje nådde jeg aldri frem til jentens bevæpnede, og hvis jeg gjorde det, blødde jeg allerede fra mine egne lanser og uten besinnelse.
Er jenten fortsatt alene?
Nei, en annen klarte å trenge seg frem til henne, lett og uhindret. Utmattet av mine anstrengelser iakttok jeg det så likegyldig at man skulle tro jeg var luften hvor ansiktene deres la seg inntil hverandre i det første kyss.
Jeg dro ut i verden og tok inn hos et fremmed folk. Der hang jeg frakken min på knaggen, ingen brydde seg om meg. Man godtar meg som jeg er, man vet at jeg ikke utgjør noen fare. Hva kan den enkelte stille opp med mot den store mengden. Jeg er kommet og man overlater ansvaret for at jeg er kommet til meg. Jeg måtte vel komme, jeg trengte en tilflukt, det er den stilltiende antagelsen. Videre antar man at jeg ikke vil finne noen tilflukt, man ser det på meg hvor lite tilpasningsdyktig jeg er, forholdene er nok alt for fremmedartede for meg, jeg er ikke på rett sted. Men alt dette lar man meg knapt føle, til det er man altfor opptatt med egne gjøremål, kanskje kunne jeg gripe fordelaktig inn i disse gjøremålene med mine spesielle erfaringer og evner, men jeg våger ikke å blande meg bort i det og man våger ikke å dra nytte av meg, faren for at jeg vil kunne spolere noe, fordi jeg er fremmed, er nok alt for stor.