Fire korttekster

Nå må jeg gå, sa hun. Nei, vent! sa jeg og løp og hentet ballongene. Se! Jeg kan dette også! nesten sang jeg mens jeg kastet dem i været og fanget dem igjen med fine, svaiende bevegelser. Det der er ikke nok, sa hun. Jo, jo! Det er nok! sa jeg og veivet en særlig fin, gul en foran øynene hennes. Men hun ville ikke høre. Før, da jeg ikke hadde noe av dette, virket det ganske spennende, sa hun. Men når det fyller hele dagen blir det bare slitsomt. Hun gikk bort til døren og åpnet den. Du må gå inn i det enda mer! ropte jeg og slapp en ballong så den føk opp i luften. Hun ristet på hodet og lukket døren bak seg. Jeg rev til meg trompeten og sprang ut på verandaen. Det var min siste sjanse.

Det er litt vanskelig å snakke med deg, sa hun. Hvorfor det? sa jeg. Jeg vet ikke, kanskje du har lest for få bøker, sa hun. For få bøker? Hvilke bøker? Hun reiste seg og gikk bort til bokhyllen og tok frem en ganske tykk bok som het noe på engelsk. Har du lest den? spurte hun. Jeg hadde ikke det. Hun foreslo at jeg skulle prøve, og at vi heller kunne snakkes igjen etterpå. Jeg gikk hjem og satte meg ned med den, men jeg klarte ikke engang å lese forordet. Språket var vanskelig og jeg er ikke særlig god i engelsk. Etter en halvtime gav jeg opp og la meg til å sove. Neste dag gikk jeg tilbake til henne med boken og kastet den i gulvet og sa at hvis hun ikke kunne ta meg som jeg var, kunne det være det samme med hele greia. Hun lo litt og sa at det var helt i orden for henne. Det er jo urimelig at du ber meg lese bøker! sa jeg. Ingenting er urimelig, sa hun. Jeg kan be om hva jeg vil. Hvis du ikke tilfredsstiller mine krav, kan vi ikke være sammen. Men hva med mine krav? sa jeg. Hun smilte. Jeg tilfredsstiller allerede dine krav, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, det var jo sant. Jeg ble stående mutt en stund, og så sa jeg bare: Jeg aksepterer ikke dette. Du får klage da, sa hun og lukket døren.

En ku stod ute på jordet og lokket. Jeg lot meg lure og steg over gjerdet og gikk mot henne. Hei på deg, sa jeg. Hei selv, sa kua. Jeg stod og så på den en stund. Den var pen. Du er pen, sa jeg. Takk, sa kua. Så snakket vi litt, og senere på ettermiddagen fikk jeg lov til å melke henne. Det var veldig rart i begynnelsen, men hun viste meg hvordan jeg skulle gjøre det og jeg følte at jeg lærte ganske fort. Etterpå drakk jeg melken hennes. Så satte vi oss ned og så utover landskapet. Innimellom smilte vi til hverandre. Vi kunne begge merke at denne dagen skulle ende i noe helt spesielt, noe ingen av oss hadde opplevd før.

Hva om vi bare sover sammen, sa jeg. Grete så på meg. Tror du vi klarer det? sa hun. Det er vel ikke noe problem, sa jeg. Vi bare legger oss, og så sover vi. Tror du ikke vi får lyst til å ta på hverandre når vi ligger så nære? sa hun. Du vil jo ikke det, sa jeg. Nei, men nå virker det som om du prøver å lure meg til å ville det, sa hun. Jeg forsøkte å se på henne med et alvorlig og overbevisende blikk, men jeg klarte det ikke og ble bare nødt til å innrømme alt, om hvordan jeg hadde løyet og sagt at jeg bare ville være venner mens jeg egentlig ville mye mer, om hvordan jeg ofte forsøkte å stå så nær henne som mulig uten at hun merket det, om hvordan jeg hver gang hun ringte forsøkte å skjule hvor glad jeg ble og at jeg egentlig ikke var interessert i hester i det hele tatt. Hun lo og la en hånd på skulderen min. Du er så enkel, sa hun og strøk meg litt på armen. Så reiste hun seg og gikk ut. Jeg ble sittende, sikker på at hun straks ville komme tilbake med blomster hun hadde vært nede for å kjøpe og at hun ville si hvor lettet og glad hun var for at vi endelig kunne vise hverandre hva vi følte. Men hun kom ikke tilbake. Ikke den kvelden eller den neste eller noen kvelder etter det. Jeg forsøkte å ringe, men hun la bare på når hun hørte hvem det var. I slutten av september så jeg henne på gaten med Fredrik. De hadde en basketball som de gikk og holdt mellom seg, og Grete smilte sjenert. Jeg gjemte meg bak en telefonkiosk, de så meg ikke.