legger meg ned
i din form
de fuktige søkkene
etter urolige netter,
skyggen som alltid venter
i sporene, en sorg
av stein
Hver kveld er du
et barn i snøen,
legger en engel
igjen etter deg
forsiktig slippe inn
den svarte guden
en støvete stripe
av sol, et sår
sydd av frost
Vi tier alltid
uten å tie,
sliter ordene løs
fra skyggene,
stabler sorgen
på beina,
står i mørket og ser
at du går
lytte meg inn
til mørket i deg, løfte
et slør, holde et speil
foran munnen
for å se at du puster.
Natta holder meg fast
med dine fingre, en sovende
stemme, en mor
som møter meg på hjemveien
med én fot
i forsvinningen
lyden av gråt
gjennom jord,
mørket som blir rødt
bak øyelokkene, røtter
som vokser, fosterfingre,
klør mot et varmt skall,
den trange sjakten
som rommer stjernehimmelen
der du en natt
skal presse deg ut,
kjenne mors kalde snute
i mørket