Diktets øye
Diktets øye
er så kaldt
at hjertet
et øyeblikk
slutter å slå
Du kan ta det ut
av brystet,
åpne det
med et lite knepp
– som fra låsen
på en kinesisk eske
av mandeltre,
dekorert
med fargesprakende
miniatyrmalerier som fremstiller
en elskovshistorie -
kikke inn i det,
på det som finnes der
Det blir ikke noe kliss
for blodet er frosset
til is, dets overflate
er hard
som blankskurt marmor
Kan dette virkelig
være mitt hjerte?
tenker du
- mens du studerer
de forstenete trevlene
av muskler og blod
og gulnete svart-hvitt-portretter
av fjerne slektninger
og av tekniske nyvinninger
som nå er passé
en svart sykkel fra 30-tallet
en mobiltelefon fra 70-tallet
en russisk traktor fra Stalin-tiden
en frisørsalong fra 60-tallet
med romskipaktige hårtørrere
til å stikke damehoder i,
og ansikter, en snøstorm av
ansikter: massene
fra det tyvende århundre
og århundrene før - du tenker
kanskje på katakombene i Paris
på seks millioner hodeskaller
som ligger begravet der
Alle ansiktene,
som har løsnet
og frigjort seg
fra sammenbitte kranier
blåser
opp fra hjertet ditt
som ark i en bunke papir
De slår deg
for munnen og for øynene
og blafrer videre
Og du tenker:
Kan dette virkelig
være mitt hjerte?
eller er denne tilstanden
av levende død
en drøm?
Sinnssyk virkelig
Og du lukker esken,
hører kneppet fra låsen,
- to kinesere sitter overfor hverandre
på hver sin huske
på lokket
og smiler
kurtiserer
Himmelen er uforskammet blå –
og du setter boksen på plass
bak ribbeina
der den er trygg
Diktet har snudd seg vekk
Nå er det din tur
til å se
Arvesynd
I motsetning til Lois Sentana
som lever i et skur
i slummen i Johannesburg
kan jeg sette meg
ved oldefars skrivebord
og skrive
ved et stort eikeskrivebord
med utskjæringer langs kanten
og med en brun lærplate nedfelt
i den øverste eikerammen
Far skiftet ut lærplaten
ettersom den gamle var skadet
av fukt og skitt
etter å ha blitt oppbevart
på loftet i farfars garveri
i en generasjon. Han var flink
til å ta vare på ting, far
Ettersom vi fødes til rikdom
eller fattigdom, fødes vi også
inn i urettferdighet, blir delaktige
reproduserer den
Ikke ved et valg
ved bevisst ondskap
men ved innlemmelse og
overlevelse
I det perspektivet
er arvesynden
kanskje
en rimelig tanke
Vi har skyld uten å ha gjort noe
fordi vi ikke har gjort noe, har vi skyld
Vi som har alt vi trenger
trenger ikke tanken på arvesynden
men hva med rettferdigheten?
Skal vi snakke om rettferdighet
så lenge det finnes arv?
Et ubønnhørlig spørsmål
for radikalt nå for tiden
Hvorfor stille dette spørsmålet
som umulig kan være poetisk?
Finnes det poesi hvis det ikke finnes prosa?
Drømmer vi ikke
om rettferdighet?
på tross av at rettferdighet
er fiksjon?
Ber vi ikke
om at fiksjonen
skal bli virkelig?
At forstillelsen skal avskaffes?
Forsvinne?
- Slik en far lengter etter at sønnen
skal virkeliggjøre hans drømmer
Han vil overflødiggjøre seg selv?
Vil han det? -
Eller lengter poesien
etter mer perversjon?
Barna mine
har skrevet med kulepenn
på den skinnplaten
far monterte
på toppen av oldefars
eikeskrivebord
We are family
et sitat fra en 80-tallsslager
innspilt i discoens tid
før de ble født
da jeg var ungdom
en fæl tid
som før eller siden
måtte komme
på moten igjen
Jeg blir ikke sint
fordi de setter sitt preg på skrivebordet
En av dem skal arve det
når jeg dør
håper jeg
og min pratsomhet
og fornemmelse for ting
Utsikten er ikke som før
Utsikten er ikke som før
Bjørkegreinene er fjernet
Sola skinner ikke gjennom
løvverket, men blender meg
Jeg må trekke for gardinene
Jeg ser ikke inn i skogen lenger
på grantrærne, en og annen
dompap, et ekorn, eller
som for tre år siden
en elg
Jeg legger ikke merke til
årstidenes vekslinger lenger
høstfargenes knitring, de råtne
kvistene som blir sleipe av regnet
og som siden blir dekket av snø
buktende snø
som mørket
og den nedadgående sola
kan tegne sine myke gråtoner over.
Alt dette er blitt borte for meg
Når jeg iblant løfter blikket
ser jeg en tykk bomullsgardin
med en tynn lysstripe
på midten
Jeg savner utsikten.
April Is the Cruellest Month
Hvis det er vår
farer en glinsende stålramme forbi
med meg på
smilende
hjulene spinner, slynger
småstein hit og dit
Vinden feier gatene frie. Jeg ser deg
innhyllet i sommerkjoler
som klistrer seg til kroppen
for det blåser!
og du er pen!
Fortsatt. Slik kan det ikke fortsette.
Det er for jævlig.
Vi tenker ikke på det. Ikke noe verdens dikt hjelper.
Nå gjelder det å kjenne tyngden av kroppen
i svingen, på pedalene
Hvis livet er en drøm, vil jeg være med
og du skal hviske meg i øret,
langsomt: Det er vår!
Denne vår! Hvor vår den er!
Og vinden synger Beach Boys-harmonier
vår sang, vår vår, vår tid
igjen
Hvis det er kaldt, pakker vi oss inn
og ut, og inn på ny
og vannet renner i bekken, fuglene kvitrer
dagene er lange, håret flagrer
tankene faller rundt oss, som epler
Før ville vi fortsette
Nå vil vi ha fremtid