Fire dikt

Jeg dykker ned
i paragrafene,
og §§§§§ er sjøhester,
bokstavene er bølger
og havet fyller boka
fra perm til perm
Når de har vist meg havet,
er det ennå hav
Noen kriger,
noen driver,
noen drukner
Jeg rir på §§§§§
fra side til side
og glir med
Havet stanser ingen sted

Staten (ved kandidat A – til prøve) mot Peder Ås (ved eksamensbordet)

Saken gjelder vold, vold mot tjenestemann, drap; forsettlig eller uaktsomt drap og tyveri, bedrageri og heleri, samt salg av narkotika, i store kvanta, nå igjen, og det går mot skilsmisse, ennå en gang, og ennå en tvist om deling av formuen ved skilsmisse, samt krav om erstatning, krav om arv, pant, trygd, hevd, og klager, ustanselig, på alle vedtak, søknad og avslag. Det gjelder deg, Peder Ås, som alltid, og du er alltid beruset, alltid overspent og urimelig, tar alltid feil av en lighter og en pistol, og er alltid, alltid i bråk med Marte Kirkerud, Hans Tastad eller Lars Holm på lokalet i Lillevik. Du er, Peder Ås, alltid og overalt, i alle Norges Lovers gråsone. Staten anfører at du, urimelig og urettmessig, har lagt beslag på rettsvesenet, og at du, ustanselig og uansett, har klaget på vedtak når noen vedtar noe. Subsidiært hevder staten at den er møkkalei og vil ha deg ut av verden ved en endelig, administrativ avgjørelse. Drøft saken.
Jeg ville hjelpe det lille menneske mot den store staten. Det er eksamen. Jeg kommer med forvaltningsloven, en streng bevisbyrde og de høye bestemmelsers ro.
Hva mener kandidaten? Kan staten ekspropriere eiendommen fra Peder Ås og legge en firefelts motorvei i hagen? Du reiser deg og slår i eksamensbordet: Ikke faen! Kandidaten flytter stolen, vaktene kaster deg ut av lokalet, den lille manns lov lukker seg for deg, og staten – det er meg. Saken har reist mange vanskelige spørsmål, og staten har fått de svarene den ville ha. Det er bare en siste sak som gjenstår – vår lille mann. Si meg – du har vært her i så mange år, og ennå står du ved eksamensbordet og slår: Hvorfor, Peder Ås?

Scandinavian Star

Saken gjelder et skip uten eier. Hvem kan segla foruten? Det legger fra land og ha'kke en sjanse i havet når alle dekk står i brann. Hvem kan skiljast från vennen sin? Saken reiser spørsmålet: Hvem kan seile ute på de 7 hav mens 159 passasjerer brenner inne? Vi viser til saken mot Peder Ås: Han er ute og kjører, og sola blender ham. Han tar feil av en fotgjenger og en bil, og får 2 år for drap. Multipliser med 159. Hva får man så for en utbrent stjerne?
Vi svarer for eieren og anfører prinsipalt at han ikke finnes. Bak et ratt er det alltid et menneske, bak en Ås er det alltid en annen Ås, bak et hav finnes alltid enda et hav, men bakenfor stjernene? Saken må avvises. Det er ingen å anklage, ingen eier stjernene. Subsidiært spør vi: Hva mer vil dere ha? Dere har navnet, flagget og føreren; skipet er deres. Dere har antallet omkomne og en sorg ingen kan bære. Vi ser at dere ber om navnet bak navnet, flagget bak flagget og føreren bak føreren. Ikke spør oss. Ikke søk i Skandinavias hav, men dra til de dominikanske himmelstrøk. Svaret seiler under en annen stjerne.

Rettshistorie fra Cicero til Sulland

I

Da bonden Sextus Roscius fra Ameria var anklaget
for å ha drept sin far, ga Cicero sitt livs forsvar og sa:
Send inn poetene. Dikt et drap for oss, eksempelets
makt er stor. Poetene kom med sønnen som myrder
sin mor for å hevne sin far og andre store tragedier;
og gjennom alle jager furiene gjerningsmenn, med hyl
og fakler, dag og natt.
2000 år senere går bonden fra Orderud i fengsel, og
forsvarerne roper: Send inn poetene! Men nå er furiene
diktere. De skriver om skrekkens eksempler og
jager tragedier dag og natt. Den ene dagen fengsler de deg,
neste dag kommer vitnene, og tredje dag faller dommen
for alle landets lesere. Dikt et drap for oss.
Frode Sulland; kunne du velge dine sendebud en gang til,
skulle du tilkalle et Medmenneske av Duun,
og rettshistorien ville skrives uten hyl og fakler.
Furier finnes ikke, sa Cicero. De er bare den gru
handlingen skaper i deg. Men du, Sulland, har furier
inne på ditt kontor, daglig. De sliter og drar i alt de ser,
og dikter opp handlinger som er større enn selve
tragedien.

II

Da bonden Sextus Roscius fra Ameria var anklaget
for å ha drept sin far, ga Cicero sitt livs forsvar og sa:
Send inn poetene. Dikt et drap for oss, eksempelets
makt er stor.
Poetene kom med sønnen som myrder sin mor for å
hevne sin far og andre store tragedier.
Se på Ameria, sa Cicero. Der er det ingen tragedie
og ingen fedre å hevne. Det finnes ikke et motiv
i Ameria, og da, ærede dommere, er det heller ikke
et drap.
Bonden fra Orderud er anklaget i en tragedie 2000 år
senere. Du har et motiv, sier politiet; men det er også
alt vi har. Du har en gård og en far og en ung kone,
og ingen vet om du var ute en natt på Orderud, eller
lå og sov uskyldens søvn i Ameria.