«Eg ed' ikkje gras»

Det er mens jeg ennå går i folkeskolens laveste klasser. Mens sommerferiens første dag går med til å pakke et digert flyttelass fullt av jærmøbler, vaskekommoder, senger og primuser, taklamper og kjøkkenutstyr, radio, opptrekksgrammofon, badegreier og krokketkøller, regnværsbøker og kortstokker. Det store eventyrets dag.

Mest av alt gleder jeg meg til gjensynet med Edvarda, jenta i nabohuset, som er lite og skeivt og bare hvitmalt på fremsiden. Men i en pen gammel byggestil som alle husene der på hyllen som vender mot havet, langsetter veien som nærmest er en sti. Der kan man ikke engang ta seg frem med hest og kjerre. På fremsiden har hvert av husene en trapp som vender mot begge sider, kledd med gamle skiferplater som blir hete i solsteiken og beholder varmen utover kvelden når vi sitter der og spiller svarteper. Da er det oftest Edvarda som vinner. Prisen er mabliskuler, og hun får velge farge fra min pose, som er større enn hennes.

Hvis Edvarda i det hele tatt har sko, kan hun sparke dem av seg hvor som helst. De er ubekvemme, arvet fra eldre søsken. For store eller for smale, eller så hullete at småstein lurer seg inn og lager blemmer.

Kjolene har hun også arvet. De er falmet og lappet og mangler for det meste en knapp eller to. Rene er de bare søndag morgen. Mot slutten av uken har de både rifter og flekker.

Håret hennes er ille klippet, med en ujevn pannelugg som gir henne et morsomt oppsyn. Hvis hun har fletter, er de pistrete og flisete og festet med en gummistrikk.

Utseendet er uansett ikke noe Edvarda har tid til å bry seg om. Hun er hele tiden på farten og tar for gitt at jeg skal henge med på alt, i samme tempo.

Edvarda og jeg er jevngamle. Etter denne sommeren skal jeg begynne på skolen ett år for tidlig, mens hun må vente til hun blir syv, som alle andre. Moren behøver henne hjemme, dessuten, fordi hun kan passe småsøsknene sine mens moren går ut og vasker klær eller gulv hos andre familier i den lille fiske- og sjøfartslandsbyen. Folk med større hus og haver og hund som gjør.

Ellers er Edvarda kløktig nok. Hun gjør store øyne når jeg forteller at jeg leser H. C. Andersen under dynen med lommelykt etter sengetid. Lese kan hun ikke, og slike bøker har de ikke hjemme. Mest er det nok salmebok og huspostill og noen fillete kataloger om fiskeredskap og råoljemotorer.

Ikke har de akkurat sengetid heller hos Edvarda, etter hva jeg forstår, og hun deler ennå seng med en eller to av søsknene sine i uttrekkssofaen på kjøkkenet. Den som faren hennes av og til ligger i midt på dagen, sånne dager da jeg må bli stående i døren og ikke får komme inn.

Det hender at han synger Stenka Rasin der i sovesofaen, for full hals.

Mor har ofte innvendinger mot at jeg hele tiden leker med Edvarda, men denne sommeren har hun måttet oppgi sine stadig spakere protester, siden de allikevel ikke har noen virkning.

Jeg er lykkelig nede på bryggene, der vi fisker krabber og berggylte, hopper i robåten som Edvarda ror rundt nesset og inn i viken der vi kan få varme, nykokte reker av hennes onkel. I stille vær ror vi ut til skjæret, der ternene skriker og engstelig verner sine unger.

Vi bader i den grunne båtstøen og klatrer i kronglete trær og bratte fjellkløfter, og det er ikke måte på alle ablegøyer som Edvarda kan finne på. Hun er min heltinne, og jeg gjør som hun sier. Til og med når vi på regnfulle dager lurer oss inn i lageret til kolonialbutikken.

Der inne holder vi vår egen latesomforselgelse av treskobunner og oljekanner og lampeglass og korkfløter til fiskegarn. I tønnen med den mørke sirupen kan vi slikke i oss av den forbudte varen hvis vi står på en margarinkasse som vi stiller på høykant. Risken er at vi kan ramle oppi den brunsvarte, seige massen, hvis kassen velter.

Edvarda får sitte med meg på vår utetrapp, som er høyere og større enn den til hennes hus. Men inn får jeg ikke invitere henne. Jeg tror mor tenker at hun kan ha lus. Men etter en lang masekampanje og heftige forsikringer om at Edvarda ikke har noen slags utøy, skal hun etter mange dagers dikkedarer en dag få lov å komme til oss og spise middag, midt i uken.

Vi skal ha fiskesuppe, laget av fisk som vår hushjelp har kjøpt fra Edvardas far, tidlig på morgenen.

Far skal bli hjemme her ute på landet hele denne uken. Jeg får det for meg at det er han som har overtalt mor til at jeg får invitere Edvarda til middag.

Like før vi skal spise, har Edvarda sprunget inn til seg selv for å vaske seg. Men når hun dukker opp nederst ved døren, er det allikevel en litt småskitten pike med uflidd hår og nedfallen kjolefold som står der og ser ned i gulvet. Hun setter seg ved siden av meg ved bordet og det kommer isnåler i mors blikk.

Etter at mor har ringt i sin lille messingbjelle, kommer piken inn med en rykende suppeterrin. Mor serverer ved å øse opp til hver av oss i de oppvarmede suppetallerkenene som står stablet ved siden av hennes kuvert. Vi begynner å spise først når alle har fått sin porsjon og mor har tatt fatt i sin skje.

Men det er nå det hender. Edvarda har allerede løftet sin skje mot munnen. Hun stirrer på innholdet, først i skjeen og så i tallerkenen og så på våre andres.

Hennes allerede bleke, fregnete ansikt ser ennå litt blekere ut mens hun trekker sammen øyenbrynene, plumser skjeen med et plask tilbake i suppen og begynner å reise seg fra bordet. Hun løfter hodet høyt, verdig som en prinsesse og sier med ettertrykk:

- Eg ed’ ikkje gras!

Lynsnart har vi alle forstått at det er den hakkede gressløken i suppen som har opprørt Edvarda. Med nesen i været går hun besluttsomt mot døren. En liten, krenket, kongelig høyhet som ikke verdiger noen av oss et blikk.

Jeg ser at det mangler to knapper i hennes ryggknapping og at en av knappene er kneppet skjevt. Men Edvardas verdighet er det ingenting å si på.

Mor begynner med skarp stemme på et ord, men kommer ikke lenger enn til - Uforskamm ..., før også hun blir taus, grepet av rommets plutselige stemningsskifte.

Det er noe i Edvardas holdning som øyeblikkelig får oss alle til å skjønne at det er vi og våre vaner som, denne gangen uskyldig nok, har forårsaket det nådeløse tillitsbruddet som har inntruffet her i den lille landsens spisestuen.

Neste vår har de voksne fattet beslutning om et annet sommersted. Et hus inne i fjordene.