En slokt aula, vegger et sted
Jeg ligger som lenin
Saklig utstrakt, konfirmasjonen kjennes nær
Og jeg vil til skammens kjerne. Det verst tenkelige
Det har visst ingen ord, ingen bilder
Men finnes i en monter for alle andre enn meg
Mørket tetner av buktende ansikter, de skinner, lyser
Som lavalamper, en storøyd trengsel nær min hvite mine
Er jeg uspiselig, en uoppnåelig smak
En framtidsutsikt: forverring. Leddene blir verre, tankene
Faen til holdning, jeg vil jo bare være fin
og genuin i kroppen som ligger varm av langdryg jakt
ved det dunkle byttet
En stein å svelge, appetitten jeg har mistet. Er det på livet
og finnes virkelig ingen smak, ingen usmak