Der

Etel Adnan (1925–2021) begynte å skrive There: In the Light and the Darkness of the Self and of the Other i begynnelsen av Bosnia-krigen, og boka ble utgitt i 1997, to år etter krigens slutt. Adnan kalte boka «meditasjoner over konflikt» og fortalte at den handler «om kjærlighet». Da hun i et intervju med tidsskriftet Al-Jadid fikk spørsmål om det var krigen i Bosnia som inspirerte boka, innledet hun med å si at Vestens manglende støtte til de muslimske bosnierne lignet palestinernes erfaringer (historiske og samtidige). Hun snakket videre om Europas forhold til muslimer og sa:

Jeg sa: På’n igjen. Hva er konflikt? Hva er «den andre». Dette Europa som avviser den andre, de som er annerledes, og hvorfor? Jeg ønsket å gå inn i den andre og se at den andre virkelig er oss. Om du har en fiende, og du er så besatt av den, vil den fienden ta bolig i hodet ditt. Den blir deg.

Det finnes ingen navn i Der på nasjoner, folkeslag, steder eller personer som kunne røpe en identitet – annet enn noen vage, metaforiske streif, som ordet «slør» (de også tilslørte): Og der satt skyggene våre vendt mot hverandre, og var du bak sløret, muren? Slørene kan være identitetsmarkerende for muslimer, men også for jøder, eller ikke for noen av dem. Selv var Adnan født halvt muslim, halvt kristen, med flere nasjonaliteter fra foreldrene (gresk fra moren, syrisk eller tyrkisk, opprinnelig ottomansk, fra faren) – de brukte tyrkisk som felles språk. Begge var innvandrere i Libanon, som hadde eksistert i bare fem år da Etel ble født, skåret ut fra Syria av Frankrike under oppstykkingen av Det ottomanske riket. Hun opplevde selv ingen konflikt eller smerte ved en dobbel identitet – problematiseringen kom heller utenfra.

Det finnes et jeg her, men jeget blander seg med det utenfor og har ingen fast identitet. Både jeget og duet er shapeshifters, de skifter form, og selvet står ikke over den andre. Utover i Der smelter jeget og duet sammen til et vi, slik vi ender til slutt, i jord og luft og vann – venner og fiender – her fra Adnans roman Sitt Marie Rose: «(...) etter at blodet, som ble vasket bort av det glupske regnet, åpnet seg i havets rødmende stier, for det er først i dette havets urgamle blå at blodet fra de ulike sidene endelig får blandet seg.»

Jeg har hele tiden tenkt at boktittelen inneholdt ordet shadow, skygge, før jeg så at det egentlig er darkness, mørke. Nå ligner jo skygge og mørke veldig på hverandre, men hvert ord spiller en rolle ... Mørket er imidlertid også skygge: i den synlige verden når vi vender oss vekk fra sola, eller ved eklipser, månen kaster skyggen sin over jorda, og mørket er skygge, og uten skygge, ikke lys, og vi, et sted dirrende i mellomrommet, formørkelser og gjennomstrålende lys, roterende vekk fra og imot – og slør – med våre egne ansikter bak blikket – i seg selv betyr ikke ordene noe.

DER

Alle krigers mor, ja, slagmarken, krigen. Noen sover med slipset rundt halsen, bøddelens løkke.

Byen er en armé på fremmarsj. Trærne bærer sin majestet lik en fane, de formerer æresvakt. På fiendens oppslagstavle har vi intet å rapportere. Vi ser på oss selv som solide ting kastet ut i strider, men situasjonen er en annen.

Der er en motorvei som forbinder oss med skyggenes rike og vi tar den fra tid til annen. I en gråhet spredt jevnt utover nærmer vi oss personer som beveger seg forsiktig bak gjennomsiktige slør. Der, innleder vi de levende samtaler med de døde: deres stemmer er dempede. Der er gråhet også i disse stemmene, og noe underlig skjønt stille inntrengende. Vi fortsetter med den samme stille kommunikasjonen som vi pleide å ha i allerede fordums tid, og noen ganger legger vi oss blant dem, uten hvile, uten våkenhet. De har mektige (og diskré) nærvær som vi betror vår bevissthet til. Svært få ord blir ytret, men den uunngåelige dialogen fortsetter i alle verdenene, dem vi er fortrolig med og dem vi fornemmer eksistensen av i en vekselvirkning, som om vi badet i et permanent halvmørke.

DER

Fiendskap gjorde oss til elskere, og du døde av det, der, på linjen, mellom hav og sand. Den natten hadde du ditt mørkeste møte. En overdose av lykke dreper like sikkert som lyn.

Der, beveget en prosesjon av branner seg mot skogen. Den trengte mer brensel for å nære sin lidenskap. Er ødeleggelsen en uatskillelig bestanddel av kjærligheten?

På den amerikanske skjermen min så jeg den vietnamesiske bonden som løp og den brennende napalmen var nærmere huden hans enn kona: krig, som frigjør og dreper dem den frigjorde, forente oss for evig.

DER

Fra urhavet steg vi opp – du og jeg, helt fra begynnelsen gikk vi på leting og da hagene vokste så vi sammen etter en skygge, gjorde vi ikke?

Fra ønsket om å leve steg vi opp og bygde nasjoner, gjorde vi ikke?

Så ble vi besøkt av en skapning ikke navngitt av noen av gudene og vi kalte den Døden, og den tok makt over oss, og høsten på sin første dag begynte å felle gulnede løv på sengene våre; så betraktet trærne sin egen barhet og vi kom dem ikke til unnsetning, gjorde vi?

Et annet utdrag fra Der kan leses i den kommende utgaven av tidsskriftet Beijing TRD, og et lengre utdrag kommer ut i en chapbook ved navn Hinsides fjellene våre på Forlaget Beijing TRD senere i år.