Den nye nye norsken (del 1)

Hvilke ord mangler i det norske språket? Hvilke konsepter, følelser, væremåter og framtidsvisjoner klarer vi ikke å se for oss på norsk? For å svare på spørsmålene har Vinduet spurt ti skribenter om å bidra med hver sin tekst som introduserer et nytt ord til det norske språket – være seg et lånt, oppfunnet, erindret eller redefinert ord. Resultatet er en leksikalsk ordkjede med ti ledd, hvorav de første fem ordene presenteres her.

Prosjektet, som er utformet i samarbeid mellom Vinduet-redaktør Priya Bains og Bergen Assembly-konvenør Adania Shibli, reflekterer og videreutvikler denne assemblyens fokus på poetisk kunnskap, kjærlighet som en offentlig kraft, mujawara/naboskap og «vi-et». Ordkjeden tar for seg rekkevidden, fleksibiliteten og begrensningene i det norske språket, med oppmerksomhet både på det språket rommer og på det som ennå står utenfor.

Hver bidragsyter til prosjektet fikk i oppgave å sende invitasjonen videre til en annen person av eget valg og bidro dermed til kurateringen og utformingen av prosjektet som helhet. På den måten dannes en konseptuell kjede av ord, ideer og relasjoner som tegner et bilde av hva det norske språket kan bli når det strekkes gjennom omsorg og kreativitet. De fem første tekstene i kjeden publiseres i Vinduet 11. september, på åpningsdagen av across, with, nearby, og den andre halvdelen publiseres på avslutningsdagen, 9. november.

KODISS

Det norske nyordet kodiss tar utgangspunkt i termen kognitiv dissonans som moralsk nøytralisering når det gjelder daglig massakrering og systematisk tortur av levende ikke-menneskelige vesener. I essaysamlingen Bestiarium eksemplifiserer Kari Løvaas den kognitive dissonansen slik: å forsøke å forene respekt og andre positive følelser overfor dyr med et ønske om å spise dem.

Kodiss = Evnen til å avvise og/eller fornekte at det finnes en forbindelse mellom dyrets lidelse og dets innkapslede, bortsatte og usynliggjorte død og hvilke roller som spilles og makt som utøves av kjøttindustrien, landbruksmyndighetene, mattilsyn, samvirkelag, forskere, media, butikkjeder og oss, konsumentene.

Kodiss = Evnen til å avvise og/eller fornekte at den ikke-menneskelige kroppen blir gjort til kapital ved systematisk tortur, og hvordan makthaverne kontrollerer, overvåker og tjener på ikke-menneskelige kropper som f.eks. kalver, gjessunger, kyllinger, grisunger, okser, purker, galter, haner, høner, sauer, lam, hunder, katter etc. Dette gjelder også ikke-menneskelige individer som ikke er husdyr, og som lever i nærheten av husene og byene våre og er underlagt feller, giftstoffer, våpen, nett, slynger og køller: kråker, trekkfugler, mus, rotter, vaskebjørner, oppdrettsindustriens milliarder av kropper, osv.

I skrivende stund spiser hver av oss i gjennomsnitt 70 kg kjøtt i året her til lands (mot 60 kg ved tusenårsskiftet, 50 kg i 1980-årene og 30 kg i 50-årene). På verdensbasis dreper vi like mange dyr som det er mennesker på jorda – hver 6.dag. Denne setningen kan godt stå to ganger: På verdensbasis dreper vi like mange dyr som det er mennesker på jorda – hver 6.dag. Og dette er bare matematikken, tallene. Bak disse finnes en lidelsesindustri som er vanskelig å fatte den fulle og hele rekkevidden av, selv om vi stadig sjokkeres ved gjensynet av holocausts utrydningsleirer, av presisjonen og effektiviteten i likvideringen av levende vesener. Likevel velger de fleste av oss – hver dag, mange ganger for dagen – å se bort ifra at dette er normalen for millioner av ikke-menneskelige, følende vesener med utviklede kognitive evner, sosialt liv, evnen til å lide, kjenne smerte, føle frykt og skrekk og angst.

Kodiss = Å foretrekke eufemismen som språklig trope; å bortforklare lidelse gjennom tildekning, begrensning av ordforråd, reduksjon/eliminering av ord og termer som kan uttrykke avvikende meninger eller gjør det mulig å uttrykke motstand. Ord som konsum, forbruk, fråtsing byttes ut med for eksempel verdiskaping. Plyndring, utarming og utnytting erstattes av optimalitet, profittmaksimering etc. Jeg kommer for øvrig selv fra et land der et av de største tortursentrene het Verdighetskolonien.

Kodiss = Å velge å ignorere at vi aler opp millioner av kropper med ett mål: å skape kadavre til fortæring.

Pedro Carmona-Alvarez

GUST

Hvordan en følelse kan endre seg inni en uten grunn. Eller kanskje er det en grunn, men så er man ikke klar over hva grunnen er? Vi kan bli fylt av glede, tristhet, melankoli, frykt, sinne, skam uten at vi bestandig kan si hvorfor, og det kan skje så plutselig, som i et hugg. Var det fordi vi så tung snø falle fra trærne, var det fordi vi hørte lyden av en bil som bråbremset, var det fordi vi kjente en barnehånd smyge seg inn i vår, eller var det på grunn av andre tanker eller sanseinntrykk som vi ikke klarte å gripe fatt i før de forsvant? Minnet om en fremmed på bussen som slikket seg på fingrene, tanken på et gammelt menneskes oppspilte øyne, følelsen av kald vind som fikk huden på halsen til å nuppe seg? Eller var det kanskje helt uten grunn? Noe letter, noe synker, inni oss, liksom uforvarende.

Vi kan kalle det gust. Gust er et ord som eksisterer allerede, men som ikke er så mye i bruk, det finnes i betydningen «et plutselig svakt vindpust» eller «en sykdom som etter folketroen rammer den som en ond ånd har pustet på», og denne tredje betydningen som introduseres her, passer sammen med disse: Jeg ble rammet av et gust. Jeg fikk gust. En følelse endret seg inni meg uten grunn.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

KOLANÎWE

Hun satt på trappen og pirket i den tørre skorpen på kneet sitt – den hun hadde fått etter at hun falt av sykkelen noen dager tidligere. Først gned hun blodet som piplet frem utover huden med fingertuppen fordi fargen minnet henne om den røde malingen hun hadde brukt i kunsttimene på skolen. Men så, sakte, men sikkert, begynte panikken å vokse i henne – en plutselig visshet om hvor liten og hjelpeløs hun egentlig var. Et desperat ønske om at Baba skulle vært der og trøste henne, oppsto i henne.

Med et lite napp hadde hun kolanîwe (کولانیەوە) det gamle såret sitt. Hun hadde pirket på det sprø, harde laget, skorpen som knaste mykt under de små neglene hennes. Noen ganger sprakk skorpen ved et uhell fordi hun falt eller kom borti noe. Nå presset en dråpe ferskt blod seg frem, varmt mot huden, levende og intenst, som om kroppen husket noe den ikke kunne si med ord.

«Kcha jwanakam – کچە جوانەکەم» (min søte jente), hadde Baba sagt idet han bøyde seg ned og satte et plaster over det ferske såret. De små hendene hennes forsvant nesten i hans store neve.

Verbet kolanîwe – کولانیەوە – kommer fra kurdisk, nærmere bestemt sorani-dialekten, og brukes i både bokstavelig og overført betydning. Det relaterer ikke bare til kroppslige sår, men også til de vonde minnene vi bærer på: gamle traumer som rives åpne når vi minst venter det, og som igjen blør i oss, som om de aldri hadde grodd. Å kolanîwe kan også beskrive en vond påminnelse – et ord, en lukt eller en hendelse – som brått åpner noe vi trodde var lukket.

Shwan Dler Qaradaki

SISU

Sisu er et finsk begrep som ikke har noen direkte oversettelse til norsk, men det beskriver en spesiell form for indre styrke og utholdenhet i møte med motgang. Det handler om å holde ut når alt føles tungt, om å fortsette selv om man er utslitt eller har mistet håpet.

Sisu er ikke bare stahet, men en stille, målbevisst kraft – en vilje til å kjempe videre uten å gi opp. I motsetning til det japanske begrepet ganbaru, som ofte er sosialt og synlig, handler sisu om individuell styrke som utøves uten klaging, uten at man sier noe høyt.

Et godt eksempel er å finne i den kjente finske romanfiguren Jussi Koskela, fra Väinö Linnas romantrilogi Täällä Pohjantähden alla («Her under Nordstjernen»), hvorav første del kom ut 1959 (og på norsk i 1960). I romanen rydder Akseli et stort, vått jordstykke helt alene for å skape en åker til familien sin. Arbeidet er nærmest umenneskelig, men han gjennomfører det uten å klage, men også uten synlige uttrykk for glede. Å lide og arbeide hardt er en del av livet og ikke noe det snakkes høyt om.

Ordet sisu rommer verdier som mot, utholdenhet, besluttsomhet og mental styrke. Det er en sentral del av finsk nasjonal identitet og kan minne om begreper som «stå-på-vilje» eller «ryggrad» – men med et dypere, mer eksistensielt alvor.

Ulla Schildt

DELOUSIFISERING

Midt på natten, på vårparten for bare tjue år siden, ble den siste rytterstatuen av Franco (1892–1975) fjernet fra Plaza de San Juan de la Cruz i Madrid, til unge fascisters høylytte protester. Edward Colston (1636–1721), lenge husket som en filantrop, tjente seg rik på å frakte slaver fra Afrika til Amerika. Da statuen av ham ble veltet og kastet på sjøen i 2020, det var i Bristol, selve episenteret for britisk slavehandel, karakteriserte statsminister Boris Johnson aktivistene som pøbler. Under den franske revolusjonen (1789–1799) demoleres tusenvis av kunstverk, bilder på kirken, monarkiet og adelen. Statuer ble dekapitert med samme muntre innlevelse som da levende meningsmotstandere «mistet» hodet, eller mer poetisk: «fikk hodet mistet».

Å skille mellom ikonoklaster, ikonoduler og ikonofile er vrient. Hvordan karakterisere destruksjonstrangen presist? «Billedstormer» er ufortjent aggressivt, og «vandaler» blir naturligvis helt feil og fjerner makthavernes overgrep fra skildringen. Ved å hente frem Ludvig XVs navn (han som skulle bli kjent for å forutse revolusjonen med replikken «Etter oss, flommen», selv om replikken betegnende nok «tilhørte» madame de Pompadour, kongen bare gjorde den til sin), bringes tanken i dialog med selve revolusjonsånden (og nødvendigheten av en revolusjon).

I nydannelsen «delouisifisering» ligger derved en maktkritikk. For er det noe annet vi ønsker oss, gjennom kunsten, enn en nedmontering av samfunnets mest undertrykkende strukturer? Uten prefikset kan ordet stå som en beskrivelse av hvordan kapitalen i dag opptrer like outrert som fortidens keisere og konger, altså «louisifisering».

Jeg vet ikke hvor jeg har ordet fra. Antakeligvis noe jeg har lest om hvordan Edmé Bouchardons praktfulle rytterstatue av «den høyt elskede» Louis XV (eller Ludvig den femtende, slik vi sier) ble annihilert: Kun høyrehånden og øverste del av batongen er bevart for ettertiden. Det vil si: Hundrevis av kunstnerens forberedende skisser er bevart og sju små kopier, «statuetter», ble i samtiden produsert av Bouchardons eminente elev Louis-Claude Vassé. Det kan også nevnes at statuen opptrer på en rekke malerier, som dekorativt element, for ikke å glemme at Pierre-Jean Mariettes gravering gir et minneverdig bilde av statuen. Og Bouchardons egne knøttsmå, presiøse porselensfigurer av arbeidere og fattigfolk har en monumental tvetydighet ved seg når de ses nettopp i rytterstatuens fravær. Kunstverket gjenoppstår, nær sagt i det uendelige.

At den franske revolusjonen er forbløffende godt og entusiastisk dokumentert, er likevel en mager trøst, i dag, i et politisk klima der mange føler at det snart ikke lenger er mulig å puste fritt.

Hans Petter Blad