«De må føde oss eller pule oss for å elske oss»

Jeg orker ikke mer.

Jeg er blitt ynkelig. Og småfeit.

Jeg er ferdig med cool girl-imaget.

Jeg drukner i inkompetanse.

Jeg vurderer å skifte side. Min egen bevegelse driver jo og ligner på en parodi av totalitære memes.

Du kan ta Beyonce-feminismen din og stikke den opp i ræva.

Jeg har lyst til å melde meg inn i et sånt forum, som insisterer på å ikke være et mannsforum men som garra er det, og snakke om ekvalisme eller andre sånne ikke-ismer. Egalitærisme eller noe sånt. Alle hadde gitt meg komplimenter fordi jeg ikke er som andre svarte, ikke som andre kvinner, JEG ER EN AV DE GODE, og så er jo de gutta hakket unna å melde seg inn i sånne incel-grupper uansett, og så hadde jeg følt på at jeg kunne være den som sto mellom dem og massemord, for jeg er jo en jævla martyr, ikke sant, og så hadde jeg pult hele gjengen, og det er jo sånn man unngår at de får en til soldat til krigen, inshallah, men det er jo også begrensa hvor mye dårlig sex jeg må ha for å sørge for at folk ikke tar jaktrifla til faren sin og sikter ut folk på åpen gate.

Jeg er så sinnssykt trøtt på kjønnskampen. Jeg er så innmari ferdig med likestilling.

Jeg er kulturmannen, for faen.

Jeg pleide å kjenne smaken av sinnet mitt like godt som mitt eget spytt, pleide å stjele ord og setninger fra Audre Lorde mens det fortsatt var trygt fordi ingen leste skeiv, svart interseksjonell feminisme, men nå er hun så fucking mainstream at hun er oversatt til norsk og jeg må finne på min egen drit.

Jeg er ikke sint lenger.

Revolusjonen har gått over i medynk. Er det selvmedlidenhet jeg driver med? Jeg har blitt kritisert for å ta på meg offerrollen så mange ganger nå at jeg tror de har rett. Sutrer over at jeg aldri får det som jeg vil selv om jeg har fått all denne plassen. All denne jævla plassen. Hvorfor gir dere meg så mye plass?

Hva vil jeg si til USA? Slutt å bombardér oss med driten deres. Dere er ikke Jemen. Allikevel våger dere ta så mye plass. Og vi gir dere denne plassen. Kanskje jeg kunne vært misunnelig, men jeg er faen meg lik dere, jeg er et importert problem, jeg tar opp plass på side etter side etter side og lurer på hvem som får lov til å være sentrum? Hva er sentrum? Gode mennesker på begge sider? Kan jeg være i sentrum?

Hvordan er sentrum? Kan jeg mene meg nøytral? Kan jeg si de riktige tingene og få innpass?

HVORDAN KAN JEG FÅ LITT FÆRRE LIKES?

Jeg er så jævlig over samfunnsdebatten, men det er kanskje fordi jeg er ønska velkommen, har fått så jævlig mye plass, så mye av meg selv i monitor at jeg godt kan få litt mer beat.

KAN JEG FÅ LITT MER BEAT I MONITOR?

Og han jævla hipsteren, han teknikeren, han er så trygg han når jeg kommer inn i rommet, ikke vær nervøs foran kamera sier han, dette går fort, og så kommer sminkøren og hun ser urolig ut, og jeg sier at jeg har med egen foundation og hun puster letta ut fordi hennes fargepalett stopper tydeligvis på Nøytral 01, og hun låner pudderet mitt og gjør en dustup og jeg er klar, nikker, og han setter på myggen og jeg merker allerede at jeg er irritert, jeg er det, jeg er allerede irritert, men jeg smiler, jeg er proff, og jeg tar lydsjekken, og jeg spør om han er klar, han sier ja, så jeg sier det det jeg skal si, rett inn i kamera, jeg trenger bare ett opptak jeg, jeg kom fuckings forberedt, og han, han nøler og sier, vi må kanskje ta det en gang til, og jeg spør var teksten uklar, og han sier nei, det er bare, bildet ser litt rart ut. Og jeg ber han snu skjermen, og han har selvfølgelig ikke stilt sidelyset ordentlig, og det er greit, sier jeg, og ber han ta det opp 15 prosent, og han ler og sier at det er litt mye og jeg ber ham prøve og han sier, åja, det var ikke sånn i stad, og jeg slår en spøk og sier at nei, det er jo litt sånn med mørk hud, åja, sier han, og vi tar det igjen, og han stopper og sier, aj, det ser ikke helt bra ut med den myggen, nei, det gjør ikke det, sier jeg, for den er jo såkalt hudfarga den, og så ler vi, og så sier han at han dessverre ikke har noen i min farge, og da sier jeg at det går bra, det går fint, det er egentlig bedre om jeg bare får en sort mygg, for da later vi liksom ikke som, og ja, det var en god ide, sier han, og så tar vi den på, og han prøver å filme en gang til, og klør seg i hodet og så sier han ehm, det håret, det funker liksom ikke helt, det blir veldig kornete på skjermen, kunne du, typ, satt det i en hestehale. Og der går grensa mi. Den går der. Nei, sier jeg. Jeg kan faktisk ikke gjemme bort krøllene mine. Jeg kan ikke det. Men du har kanskje en bluescreen i nærheten, eller noen flere lamper for litt baklys og, for håret, sier jeg – for det funker bedre enn med den her grønne – åja, gjør det? sier han, og jeg jobber faen ikke med film, men jeg vet jo at det gjør det, så jeg sier ja, jeg har vært borti det før og smiler og han sier gi meg ti min så skal jeg se om vi har en, og jeg sier at jeg tar en sigg, og når jeg går ut så ringer jeg og sier at jeg blir forsinka til møtet, og kollegaen min sier okei.

Og jeg sier ja.

Jeg blir sen.

Fordi jeg drukner i inkompetanse.

Han ler og sier i dag òg?

Og jeg prøver å le, men jeg klarer ikke. Så jeg sier

Vet du, det er FAEN HELT SJUKT HVOR INKOMPETENTE HVITE MENNESKER TILLATER SEG Å VÆRE. HADDE JEG VÅGET Å VISE EN BRØKDEL AV DERES INKOMPETANSE HADDE JEG BLITT AVFEID SOM KVOTERT INN OG UVERDIG PÅ FEM MINUTTER FOR HVEM FAEN VÅGER Å MØTE OPP PÅ JOBB OG KUNNE SÅ JÆVLIG LITE OM SITT EGET FAGFELT, FORDI DE BARE VET HVORDAN DE JOBBER MED 15 PROSENT AV VERDENSBEFOLKNINGEN, OM MAN IKKE PASSER INN I NØYTRAL 01 SÅ KAN BARE GLEMME Å BLI MØTT MED ET JÆVLA MINIMUM AV FORBEREDELSE FOR ALLE ER BARE FORBEREDT PÅ SEG SELV, TYDELIGVIS, MENS VI, VI MÅ KUNNE ALT, VI MÅ KUNNE ALT, OG HVORFOR KAN JEG EGENTLIG STYRE LYS, HVORFOR KAN JEG I DET HELE TATT DET, JEG SVERGER, DET KLIKKER FOR MEG SNART, OG  JEG BURDE SLUTTE Å BLI SJOKKA, MEN THE CAUCASITY AV HVIT INKOMPETANSE VIL ALDRI SLUTTE Å FORUNDRE MEG. JEG STÅR FAEN HER OG GJØR JOBBEN TIL DETTE FILMCREWET FORDI DE FAEN ALDRI HAR FILMA ELLER SMINKA EN SVART PERSON FØR OG JEG ER DRITTLEI. I DAG ER JEG DRITTLEI. JEG HAR BARE LYST TIL Å SETTE MEG NED Å GRINE. MEN DET HADDE JO VÆRT HELT IRRASJONELT. JEG VET DET. JEG VET DET, JEG ER BARE SÅ SLITEN. OG JEG HAR IKKE TID. JEG HAR IKKE TID TIL DET HER. HERREGUD, HVEM ER DET SOM HAR TID TIL DET HER? OM DE BARE VISSTE HVOR MYE TID DE SPISER OPP, HAN IDIOTEN HER BRUKER KANSKJE 45 MINUTTER EKSTRA AV SIN ARBEIDSDAG I DAG, MEN JEG BRUKER FAEN 45 MINUTTER EKSTRA HVER DAG, OG DET ER 365 DAGER I ÅRET OG DET ER SÅ MANGE TIMER AV MITT LIV SLØST BORT, BRUKT OPP AV DEM, MEN JEG SKAL GÅ INN OG SMILE OG VÆRE HØFLIG OG IKKE VÆRE EN JÆVLA DIVA SOM SIER FUCK THE FUCK OFF, JEG DOBLER FAKTURAEN FORDI DERE HAR DOBLA INNSPILLINGSTIDEN FORDI DERE VET FAEN IKKE HVA DERE DRIVER MED I DETTE WHITE FRAGILITY HIPSTERUNIVERSET DERES. MEN GUD FORBY AT MAN SKAL LAGE DÅRLIG STEMNING.

Ja, gud forby, sier kollegaen min.

Så nå tar jeg denne siggen og kommer forsinka i møtet og jeg håper det går bra sier jeg.

Og kollegaen min ler og sier pust med magen. Og jeg ler og sier takk. Og så ler vi begge to.

Og jeg sier takk for tiden din.

Og så gjør jeg nettopp det. Jeg puster med magen, og når jeg går mot studioet, hvor jeg ikke ser en blå skjerm, men fortsatt den grønne, så bestemmer jeg meg for å bare være gem og sette opp håret. Det er bare hår, forteller jeg meg selv – jeg er ikke Michelle Obama, det er bare hår, og jeg tenker jeg skal være raus. Jeg er raus. Jeg minner meg selv på at jeg er raus.

Når jeg kommer inn i rommet, er det helt stille. Så jeg sier om dere ikke fant en blå skjerm så er det null stress, altså, jeg kan sette opp håret, det er bare hår, sier jeg og ler, og når jeg ler så hører jeg meg selv på høyttaleranlegget via myggen min.

Dette er et utdrag fra De må føde oss eller pule oss for å elske oss (premiere på Torshovteatret 29. oktober 2021).