«Airbag»

Dette gnyet, dette evinnelige skvalderet om progresjon, det er til å få migrene av, babbel, det er det det er, babbel, og rapporten ligger på bordet, prognosene for de neste seks månedenes salg av airbagerstatningen Airmergency™ som vi alle stilltiende vet ikke fungerer, ligger på bordet foran dem, jeg har kopiert dem opp, fargekopier, tykt papir, alt det der, PDF-format og siste skrik i flotte skriftsnitt, produktutviklingssjefen som sitter ved siden av direktøren, Formann Mao, svetter, han sover ikke om nettene, bilen han kjører, har i likhet med de andre ansattes blitt utstyrt med våre airbager, de som ikke virker, og det er han som har designet dem, utformet dem i skjønnhetens navn fremfor det funksjonelle, en nødvendighet for å gå utenom Airbag-patenten, og han vet at de aldri i livet vil utløse seg, om man kolliderer aldri så kraftig, enten fordi festemekanismen er for dårlig, fordi sømmene ikke er solide nok, eller fordi materialet henger seg opp i plastdekselet foran, skyver dette foran seg, inn i ansiktet på sjåføren, nesebrusken vil skyte inn i hjernen, man vil dø momentant. Du vil ikke forstå hva som traff deg, du vil forsvinne, syngende til en av sangene på radioen, en av de der kanalene som bare spiller de samme tolv sangene hele dagene, hele uken, high rotation.

Jeg kan i farten ikke komme på hvilken av de overnevnte feilene som virkelig er problemet, men en av dem er det, det koker ned til at kollisjonsputene våre er livsfarlige, elendig patent, vi kunne like godt skutt oss i hodet på torget. Så jeg gjør det jeg er betalt for, smiler, peker mot lerretet som viser et av lysarkene jeg har forberedt, det viser hvor stor oppgang vi har hatt i salget av putene, sett i forhold til den patenterte, originale, AIRBAG. Våre er billigere, salget har økt med førtiseks prosent bare de siste seks månedene, og antallet biler som kommer til å drepe sjåførene sine der ute, er estimert til 120 000. Selv har jeg begynt å ta bussen. Bilen min står utenfor kontoret. Jeg kommer tidlig om morgen, og før jeg setter meg ned inne på kontoret, flytter jeg bilen, rygger ut, kjører inn igjen på min anviste parkeringsplass, for å gi inntrykk av at den har vært i bevegelse. Først mente jeg at ideen var genial, at ingen ville oppdage det, men de siste ukene har jeg forstått at det rett og slett er det vi gjør alle sammen, bortsett fra produktutviklingssjefen, som plukker opp sjefen på veien, Formann Mao, det gir ham ekstra kjøregodtgjørelse, Mao kjører selvsagt ikke bil selv, han er tross alt ikke suicidal.

En vanlig airbag, den originale, den jeg hadde inntil i fjor, da vi fikk våre egne Airmergency™, splitter nye, i julegratiale, vil utløses på nanosekundet, omtrent, personens hode vil slå inn i det oppblåste materialet, slynge det tilbake til nakkestøtten, holde det der til bilen har stanset, det hele tar knapt et sekund. Vår modell er annerledes. Den består ikke av en oppblåsbar pute, men en slags silikoninnretning, dekket med et svampaktig ytre, som skytes ut fra dashbordet ved hjelp av komprimert luft, og tanken var at man skulle spare liv ved at puten ikke hadde så høy utløsningshastighet som airbagen, at man ikke skulle måtte stole på at puten var tett. At den måtte inflateres. Dette er selvfølgelig en drøm. Om man er heldig, utløses den ikke i det hele tatt. Men stort sett gjør den det, etter at bilen har stoppet, etter at du ligger i grøften, forsøker å orientere deg, løsne sikkerhetsbeltet, komme deg ut. Da kommer den mot deg, plutselig. Da får du dekkplaten i ansiktet, i seksognitti kilometer i timen. Dette skjer også tidvis med de gamle, originale modellene, men ifølge reklamen ikke med vår. Jeg foreslår at du tar bussen.

Så jeg står foran ledelsen, innbudte kontakter, potensielle storkunder fra Ford og Mercedes, BMW, en liten håndfull journalister fra bilmagasin i Skandinavia, og jeg sier at tallene viser at suksessen har vært formidabel, at vårt mål var å gjøre bilkjøring trygt, og at vi nå endelig har oppnådd det, og nesen min vokser, Pinocchio, den stanger i veggen slik at jeg ikke klarer å bøye hodet, men må se rett frem, på de oppmøtte, som klapper, i takt, og synes jeg er en fortreffelig fyr. Men jeg er Satan. I dette rommet fylt av uvitende engler er jeg Satan. Jeg takker for oppmerksomheten, går ned mot stolen på første rad, forsøker å la være å høre på det som blir sagt da produktuviklingssjefen går opp på podiet og begynner å vise skisser av tegningene, forklare hvordan det hele, dette underverket fungerer, hvorfor vår silikonpute er mye bedre enn den originale luftputen, hvordan vår modell er utviklet på bakgrunn av feilene man har påvist på de originale, patenterte modellene og hvordan våre nye ikke bare er billigere, men nesten ufeilbarlige, englete, vi klapper når han på vegne av selskapet tar imot prisen «Safe Surroundings» for inneværende år, og han er rød i hodet, han vet han ljuger, men han later som ingenting, man slutter ikke i denne jobben, ikke med den lønnen, man venter høflig til man får sparken, så han retter på slipset, fortsetter å snakke mens han tenker på om det finnes en mulighet, en måte å fortelle verden at kollisjonsputene ikke fungerer, han tror han er alene om å vite det, slik vi alle er, vi vet ikke at de andre vet, selv om vi selvsagt gjør det, men i dette firmaet prater vi ikke om produkter i pausene, vi snakker om det som betyr noe, hva vi skal gjøre i sommerferien, om angrepene på det og det landet, vi er samfunnsengasjerte mennesker av høyt intellekt, vi burde jobbet for NASA, og klokken fire må alle hente barna i barnehagen, vi snakker om det, for vi er redde for hva som ville skje om vi fortalte hverandre det vi vet, at vi er farligere enn heroin, at barna våre burde stenge oss inne, gjøre kollektivt opprør.

Så jeg går opp igjen etter at produktutviklingssjefen er ferdig og klappingen har opphørt, jeg går opp og fortsetter å snakke om salgskurver, om inngåtte avtaler med forskjellige leverandører, bilmagasinenes journalister er tilstede, det fotograferes og jeg veksler mellom å gi dem profilen og portrett, holder arket med produktnavnet opp over brystet, slik at de også kan brukes i politiets arkiv, jeg snakker om de nye ideene vi har planlagt å starte produksjonen av til sommeren, alt klassifisert informasjon, selvfølgelig, jeg snakker om aluminiumlegeringer i dørene, lett og solid, armert tak i hardplast og metall, skuddsikre frontruter og andre smarte ideer som er ment å gjøre kjøreturen sikker, uansett hvilken fart man har, men som mest sannsynlig vil føre til at man sperres inne ved en kollisjon, at man forgiftes av gassen fra brennende plast, stoffer det vil ta flere århundrer å bryte ned, og jeg smiler, for et smil, jeg er den plystrende morder, den syngende detektiv uten moral, jeg deler ut fargerike brosjyrer med pene bilder, uten så mye som en eneste halvnaken kvinne på panseret, bare ren informasjon, ring og spør om hva du vil, står det, fireogtyve timer i døgnet, all informasjon forhåndsinnspilt, atten kroner og femogtyve øret minuttet, kvinnen som har lest inn opplysningene på den selvrepetive tapen har en myk, behagelig, men samtidig autoritær stemme, hun er den beste på markedet, koster deretter, hun har med egen stemmepedagog, vi bukker og nikker og skriver under på salæret, hun selger hva som helst bare ved å åpne munnen.

When Safety is not an option. Kjøreturen har aldri vært tryggere. Sikkerheten aldri mer behagelig. Silikon sikrer situasjonen. De tre S'ene.

Men hver morgen synker man litt i terrenget. Hver morgen, når jeg våkner, er jeg litt nærmere havet, en morgen vil jeg våkne flytende, svømmende, en dag vil rommet oversvømmes. Om jeg ikke sier noe.

Jeg gjør meg ferdig på podiet, takker for meg og går ned, går ut gjennom de doble dørene som fører ut til gaten, går, jeg må ha en røyk, jeg må ha frisk luft, lyden av applaus idet jeg forlater rommet, fordi de er glade for at jeg går, eller takknemlige for at jeg opprettholder løgnen, tillitsfullt og trofast, som en liten dachs.

Jeg går ut dørene, de åpner inn mot lokalet, så jeg må trekke dem til meg, dette er det eldste trikset i boken, en liten psykologisk greie, det skal være lettere å komme inn enn ut, men jeg trekker døren til meg, går ut og der står Artur, også han vet at det er for sent å si ifra, at vi bare må fortsette slik vi alltid har gjort, også han vet at det vi selger ikke virker, at vi selger for tidlige dødsfall, overskrifter og erstatningssaker, ryddeaksjoner som vil føre til stengte veier i timevis og rekker av kors langs motorveien, man må slakke av på farten, passe på så man ikke kjører inn i den sirlig oppstilte raden av kors og store te-lys som markerer at dødsraten på motorveien fortsatt er over normalen. Og hele tiden smiler vi, uvitende.

Safety first. You should not be alarmed. Med engelskspråklige slogans kan du selge hva som helst, tenker jeg. Det kunne like gjerne stått: You should sit still, like a dumb motherfucker, awaiting the disaster. Og ingen ville ha reagert.

I begynnelsen har samvittigheten en stemme. Gnål fra det indre øret. Det tok fra meg nattesøvnen, ligge slik og vite. Men slike følelser slipper alltid taket etter hvert, de glipper, det er bare et spørsmål om tid, tid og tålmodighet, kanskje også litt teknikk. Avlæring. Etter hvert tenker du at om ikke dette tar livet av folk, vil noe annet gjøre det. Aviser kan drepe, om man skjærer seg tilstrekkelig på papirkantene.

Rapporten om utløsningsmekanismens oppbygging og putens design, disse 72 sidene har blitt kopiert opp av meg eller andre om kveldene, fra produktutviklingssjefens originaleksemplar, spredt blant de ansatte som illegale aviser, det skal ikke mye til for å se at det umulig kan fungere. Det er simpel matematikk, enkel mekanikk, en intrikat informasjonsstrøm hvor ingen vet hvem som har lest rapporten eller ei. Men likevel, ikke en eneste rapport ser ut til å ha forlatt kontoret. Vi er lydige mennesker.

Så om kvelden sitter jeg i sofaen i stuen, legger brosjyrene for Airmergency™ på bordet, ved siden av hverandre, det er en fin samling, de beste reklamebyråene har vært involvert, de korrekte stemplene og godkjenningene fra sikkerhetsbyråene synlig plassert på frem- og baksiden, det hele godkjent på bakgrunn av prototypene, som faktisk virket, utrolig nok, om ikke bedre enn airbagen, så virket den i hvert fall som planlagt. Riktignok hadde vi brukt fire måneder på å bygge dem, tolv eksemplarer. I etterkant har vi byttet produksjonsland, flyttet det hele til Estland, Tallinn, det er billigere, byttet ut enkelte materialer med rimeligere erstatninger og estlenderne er utlært hos oss, utplassert på de forskjellige fabrikkene i Europa, eksperter, de setter sammen komponentene, på en litt annen måte en prototypene, kostnadsbesparende, og dette har ført til at de færreste putene fungerer, men erstatningssakene har likevel vært nærmest fraværende. På en annen side, da Disneyland åpnet, var det heller nesten ingenting som virket.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor ingen så langt har klaget, ikke en sjel, ikke en kritisk bemerkning, hvorfor vi ikke har mottatt noen erstatningskrav, hvorfor ingen så vidt vi vet, har kollidert med produktet vårt ennå. Ikke en eneste en. Som om produktet var så fantastisk at det forhindret ulykker i seg selv. Eller: Som å spille Yatzy og slå en tilsynelatende evig rekke seksere. Før eller siden skal det snu. Jeg tenker at det samler seg opp, som en svulst. En dag smeller det. Over hele Skandinavia, samtidig. Det er bare å vente på det. Disneyland.

Datteren min, Sarah, kommer inn i stuen, hun spiser ikke, veier knapt femogtredve kilo, hun skal legges inn i morgen, tvangsfores. Intravenøst. Jeg snakket med moren hennes i går, med legen hennes, vi ble enige om at det var det beste for alle, jeg har begynt å merke at det sliter meg ut å ha henne hjemme, ha dette spøkelset gående, nesten svevende over teppet, høre henne skrape maten av tallerkenen inne på rommet sitt, kaste den i søppelet, bære søppelet ut, som om jeg ikke visste, men hun vet at jeg vet, og hun har gått med på det, innleggelsen, selv om hun mener det er unødvendig, at det bare er en fase, hun har gått med på det, får fri fra skolen, det er en fase, og fase er det nye ordet hennes, jeg tror hun har plukket det opp hos psykologen hun går til, hver mandag, hun har gått til ham i nesten et år, tar bussen ned til byen etter skolen, har med seg en lapp tilbake til meg, en underskrift, en bekreftelse på at hun har vært der, at hun gjør fremgang eller det motsatte. At hun ikke planlegger å ta livet av seg. Det gjelder å holde seg i live, tenker jeg.

Far, sier hun, kommer mot meg, setter seg i fanget mitt, jeg kjenner ikke huden hennes, bare knoklene, det gjør vondt å ha henne sittende slik, men jeg kan ikke ta henne bort, det går isninger gjennom meg når jeg tar i henne, holder om henne, hun er så tynn, knoklete, og hun sier:
Far, når jeg kommer tilbake fra sykehuset, kan vi begynne å øvelseskjøre da?
Og jeg har lyst å kaste opp.
Jeg har lyst til å slå henne.
Jeg har lyst til å forsvinne.
Jeg skulle ønske jeg kunne fly ut av rommet, åpne vinduet, kaste meg ut, få fart. Forsvinne. Jeg ønsker at jeg var et helt annet sted.

Jeg ser for meg henne bak rattet, jeg har ikke tenkt på det før, men nå kommer det, det at hun selvfølgelig skal bli voksen også på denne måten, at hun vil kjøre bil, som alle andre, som vennene hennes, og jeg ser for meg hvordan hun kjører hjemover til meg fra sitt første jobbintervju i et eller annet plateselskap, det er det hun vil jobbe med, eller hun er bare på vei hjem, det betyr ikke så mye og det er glatt ute, jeg sitter og venter hjemme, hun burde vært her nå, jeg sitter og ser for meg veien, jeg vet hvor hun kjører, hvilken vei hun tar, og jeg tenker at akkurat nå er hun på motorveien, det er fortsatt femten minutter til hun bør være her, og hun må passe seg i den svingen, den er så krass, så glatt på denne tiden av året, det er dårlig belysning der, hun må passe seg når hun skal ut av tunnellen, det kommer en sving like etter, det står et skilt der, ulykkessted, og så kommer hun ikke etter et kvarter, og jeg sitter hjemme og venter, ser for meg veien hun kjører, og da jeg har kjørt henne hjem i tankene mine, ringer det fortsatt ikke på, åpner hun fortsatt ikke døren og kommer inn, og jeg gir henne noen ekstra minutter, men hun kommer ikke, og jeg ringer henne på mobilen etter noen minutter, Nokia-telefonen hun har kjøpt seg, den nyeste modellen, alle har den nå, men hun svarer ikke, og jeg tenker at hun har den slått av mens hun kjører, fornuftig jente, slik skal det være, kanskje hun har kjørt innom en bensinstasjon, en venninne, et eller annet, og jeg gir det litt tid, gir det noen minutter, ringer igjen, og denne gangen er det noen andre som tar den, fremmede mennesker, og jeg spør hvor hun er, og noen sier at det har skjedd en ulykke, på motorveien og jeg er ute i bilen, jeg kjører mot motorveien, jeg kjører mot svingen der det er plassert lyskastere, for det er så mørkt, og det er vinter, og det står en ambulanse der, det står politibiler, brannmannskap med svære stålklippere, men det er ingenting å klippe, bilen er nesten uskadet, men airbagen, vår airbag, har løst seg ut, slått av kjeven hennes, slått inn nesen, hodet rykket ut av kontakt med halsen, det er ikke noe å se på, vennligst spre dere, og trafikken har stanset.
Kan vi det? spør hun igjen.
Hva da, sier jeg?
Øvelseskjøre, sier hun.
Vi får se. Får vente og se.
Hun ser på brosjyrene foran meg på bordet.
Har vår bil sånn airbagpute, hva heter det, Airmergency?
Ja, sier jeg.

Hun reiser seg, fornøyd, hun tenker ikke på i morgen, virker det som, som om hun ikke var til stede, som om det som hender henne er likegyldig, at hun er ute av stand til å påvirke verden, fatalistisk, og hun går ut på kjøkkenet, jeg strekker meg etter fjernkontrollen, skrur på teve, jeg leter gjennom kanalene etter nyhetene, skrur opp lyden for å slippe å høre henne og matskuffen, kombinasjonen har blitt unaturlig, ubehagelig, som dissonans.

Men hun kommer tilbake med en skål cornflakes, setter seg i sofaen sammen med meg, begynner å knaske dem i seg, tømmer sukker i store bevegelser over melken og maten, demonstrativt, som om om hun trodde hun var troverdig, men klokken er ti over ti, og om fem minutter har hun kastet det opp igjen, og når hun sier mmmm, nå var det godt med mat, skifter jeg kanal, ser på henne for hver gang, og jeg kommer til Animal Planet, ja det kan vi se, sier hun, jeg sier et program om flodhester, og hun ja se på det, de ser ut som deg, og jeg tenker at i morgen skal hun legges inn. Når hun kommer ut, skal hun kjøre bil. Om jeg får tredve sølvpenger skal jeg fortelle deg alt du vil vite.

Et program om flodhester, Sarahs stemme, se far, når de svømmer under vann, de veier ingenting under vann, og flodhesten på skjermen flyter mot oss, med blikkontakt i det mudrete vannet, føttene bakover, innunder kroppen, den etterlater seg en strøm av avføring, lydløst, nesten ubevisst, stemmen forteller at småfisk tar til seg avføringen som føde, ernæringslære, det blir tjukt av glinsende fisk i bakgrunnen, ute av fokus, og flodhesten kommer svømmende, jeg tenker Sarah tror at hun redder meg ved å kvitte seg med det hun tar til seg, den enes død den andres brød, men tanken stopper der og kanalen går over i en serie reklameinnslag som alle tilbyr bedre lånefinansiering, en serie gode tilbud og telefonnumre man kan ringe om man er britisk statsborger og behøver hjelp med nedbetaling av uoverkommelige summer, man garanteres svar innen tyve minutter, på gratis linje, no personal questions asked, og Sarah går og legger seg.

Tirsdag. Har kommet med bussen, vært ute og flyttet bilen til en av de andre feltene på parkeringsplassen, en av dem nærmest ledelsens private. Sitter på kontoret. Ser ut vinduet, ned mot parkeringsplassen, firmabilene, de blå firmabilene. Alle med Airmergency™ mer eller mindre tilfeldig montert. Det gjelder å opprettholde inntrykket av et harmonisk indre, skjule lammede ansiktsuttrykk, smil som har hengt seg opp og gått over fra å være oppriktige til å bli fårete, og jeg ser ned på parkeringsplassen, tenker at det finnes tusenvis, hundretusenvis av biler der ute, som før eller senere kommer til å kollidere, og tanken bygger seg opp, jeg sitter og stirrer i asfalten og jeg ser for meg hvordan alle bilene stanser, synkront, midt på motorveien, på bensinstasjonene, ved rundkjøringene og utenfor kjøpesentrene, mødrene som sitter bak rattet og venter på ungene ved skoleporten, og alle silikonputene, hver eneste Airmergency™ utløses, i ansiktet på sjåførene, og hundretusenvis av hoder rykker bakover, slås ut, og hodene faller ned igjen, nakkene har gitt etter og hodene henger løst, lander på bilhornet, det høres over hele byen, hele landet, Skandinavia, larmen så påtrengende at ingen orker nærme seg bilene, man stenger seg inne, i leilighetene sine, lukker vinduene, drar ned gardinene, skrur på teven, og gatene er tomme, helt tomme for mennesker, det er først etter en uke at ingen lenger makter å holde ut støyen, politiet må utstyres med spesiallagede hørselvern, fare for tinnitus, jeg ser ned på parkeringsplassen og jeg ser politiet som henter hundretusenvis av sjåfører ut av bilene sine, jeg vender meg bort og ser sjefen, Formann Mao komme inn, legge en bunke papirer på bordet mitt, nikke mot dem, gå ut igjen, jeg ser på klokken, det er fremdeles morgen og jeg har en hel dag å slå i hjel.

Sarah er på sykehuset. Jeg kjørte henne inn i går ettermiddag, fikk henne til å sitte i baksetet, hun satt og stirret blindt ut vinduet hele turen, sa ingenting, heller ikke da vi kom frem, bare åpnet døren, gikk ut, stilte seg ved siden av bilen, sto der, som en saltstøtte, jeg måtte ta henne i armen, hun fulgte med, lydig. Jeg måtte vente på gangen mens hun snakket med legen, jeg satt på en sofa i rød skai, kikket opp og ned korridoren, trakk inn luften, det luktet trist, sykdom som ikke forsvinner, bare forverres, luktet for tidlig død og alt det aldri blir noe av. Luktet bilulykker.

Ble med henne opp på rommet, hun ligger sammen med tre andre, eldre kvinner, bare atskilt av tre skjermbrett. Hun skal ligge her noen dager, til hun blir sterkere, til hun kan flyttes over til psykiatrisk, hvis de finner en plass til henne der. Når jeg sitter inne hos henne, hører jeg dem snakke med hverandre, de ler forsiktig, leser blader, de snakker om henne, med meg, som om hun allerede hadde forsvunnet og det ikke var mer å gjøre. Hennes mor kom med blomster. Vi satte dem i en av stålvasene, snakket litt med hverandre, forbi hverandre, og imens hadde Sarah tatt på seg hodetelefonene, satt på minidiskspilleren sin, hun spiller så høyt, har lukket øynene, lagt seg ned på puten, og jeg kysser henne i pannen, kjenner kraniet mot leppene, og vi går, sammen, setter skjermbrettene slik at hun skal få ligge i fred og så går vi ut, tar heisen ned, ut på parkeringsplassen, jeg kjører bilen bort til kontoret, parkerer den utenfor og tar bussen hjem.

Om kvelden har det begynt å knytte seg i magen, det løsner ikke, som om jeg har spist lim, og jeg kaster opp, henger over kanten av toalettet, stirrer ned i spyet, stram lukt rett inn i hodet, og det gjør meg litt klarere, så jeg blir liggende, hengende over kanten, og jeg forsøker å forstå hvorfor jeg er så redd, hvorfor jeg svetter, selv om rommet er kaldt, hvorfor jeg ikke klarer å konsentrere meg, men jeg vet hvorfor og det er det som får meg til å kaste opp, igjen, ut over skålen, og nesen renner, tørker det bort med hånden, forsøker å reise meg, stryker en vaskeklut over ansiktet, vasker meg, går ut i stuen, og jeg vet at det må slutte nå.

Det er ni år siden jeg begynte å jobbe her. Gikk fra en moderat godt betalt jobb for denne. Ble headhuntet, hentet ut av kontoret mitt nede på bilsakkyndige en formiddag, i lunsjen. Slo til på dagen. De første årene gikk så raskt at jeg glemte dem før de var over. Jeg rakk å bygge huset jeg og Sarah bor i nå, vi dro til Italia flere ganger, Milano, Sarah og jeg, turene betalt av firmaet, et samarbeid med et italiensk selskap, jeg jobbet med utvikling av nye og bedre setebelter, festemekanismer. Så kom ideen om de nye kollisjonsputene, Airmergency™, på et eller annet mandagsmøte, jeg husker ikke akkurat når det var, men jeg husker møtet, at vi klappet da det var ferdig, at vi trodde vi skulle få det til, messias i blikket hos alle og enhver i rommet, høyere lønn og ekstra ferieuke. Så på et eller annet tidspunkt mister man muligheten til å velge. Nå er du her. Det reelle valget faller fra, og du sitter der, på kontoret ditt, med bildene fra Italia, med lønnslippene, med seks uker ferie merket av på kalenderen, kolleger du føler du vokste opp med, i kontorene ved siden av, hendene fulle av reklame for et produkt som aldri kommer til å virke, som bare kommer til å ta livet av deg. Og det finnes ingen reelle valg. Så du rasjonaliserer. For gammel til å få en annen jobb nå, i hvert fall med den type lønn, de samme pensjonsordningene. Så du blir værende. Later som ingenting. Smiler. Holder masken. Og en dag har du begynt å tro på deg selv, da produktutviklingssjefen forteller deg at produktene er farlige, at det blir for dyrt å produsere dem på en annen måte, med en sikrere metode, tenker du at han overdriver. Du rasjonaliserer. For noe skal man dø av, og prototypene virket jo, og det blir bedre, det blir sikkert en ordning etter hvert, og til slutt gir du bare faen, fullstendig, smiler i det du kjører bilen inn foran huset og parkerer, klemmer kvinnen du er gift med, ser i avisen, om somrene klipper du plenen og vanner hagen, maler huset og vasker bilen med svamper og polerer med Turtle Wax, inviterer naboene på grillmat og overbeviser dem om at de bør kjøpe en bil med produktene dere leverer, og det gjør de, for med det smilet er du ingenting annet enn tillit, og du kan ljuge dem rett opp i ansiktene deres, men de vil bare være takknemlige og til slutt så glemmer du at du er et farlig menneske og du begynner å like deg selv igjen, og det går bra, det går som det skal og du har en god jobb, og du tjener bra, du har gode venner i kollegene og du drar på ferie og du kommer hjem og ingenting er forandret før du en dag kjører hjem, parkerer foran huset, plenen er nyslått og vannsprederen står på og du går inn i huset og du er ikke lenger gift og du ser at datteren din er i ferd med å sulte seg i hjel og avisene har lange reportasjer om trafikkdød, det er bare røyking som kan måle seg med de tallene, det er da du begynner å kaste opp. Det er da du begynner å ta bussen. Det er derfor det må slutte. Fordi du er det verste mennesket av dem alle. Fordi du vet, selv om du ikke vil vite.

Så du må ringe. Nå må du ringe, fortelle alt.
Så hvorfor ikke?
Fordi det ikke finnes noe etter dette. Fordi det slutter her. Fordi jeg ikke lenger vet at det jeg driver med er farlig. Fordi jeg har begynt å tro på det. At jeg redder liv. At jeg ljuger for meg selv. For deg. Så jeg må ringe, og jeg kan ikke gå på jobb i morgen, jeg kan sove lenge, bare bli liggende, jeg går omkring i stuen, jeg har lyst til å kaste opp, men jeg holder igjen, holder det inne til jeg ser en ambulanse gjennom vinduet som kommer denne veien og jeg tenker at det er Sarah, en dag er det Sarah i den ambulansen, ansiktet hennes er ugjenkjennelig, kjeven brukket, og jeg sitter ikke ved siden av henne, holder henne ikke i hånden, jeg ser bilen kjøre forbi og jeg vet at det skal være henne i ambulansen en dag, den dagen hun får plastdekselet på dashbordet i ansiktet, når silikonerstatningen knuser nesen hennes, når hun er på vei hjem til meg, en kveld, den dagen hun forsvinner for meg, hvis jeg ikke ringer nå, hvis jeg ikke forteller dem det. Henne. Hvis jeg ikke har tenkt å gjøre det, kan jeg like godt dra opp igjen på sykehuset, snike meg inn og kvele henne med puten, det vil være mer humant, la henne slippe å ligge der sammen med de andre damene med bladene og hagetipsene sine, så jeg må ringe nå.

Sitter og svetter, neglebiter, holder telefonen i hendene, har programmert inn telefonnumrene til de største avisene i hurtigtastene, skal fortelle hva som er fakta, det skal ende her, nå skal det ta slutt, nå skal jeg sove om nettene, nå skal Sarah leve, og jeg holder telefonen i hendene, det er natt, teven står på, et telefonspill på skjermen, jackpot og det er bare en eneste person som spiller, kaller seg Las Vegas og jeg tenker at det er et passende navn på meg og det ruller SMS-meldinger over skjermen, fra ungdom, en av dem heter Sarah, og jeg må ringe avisene, jeg må fortelle dem alt, og du kan ta deg faen på at jeg heter Las Vegas. Det er et passende navn. Jeg lyser lykke og drømmer, sikre vinninger, men jeg er bygd av tap eller fusk, og det er ingen gevinster. Så jeg løfter telefonen, slår nummeret til en av avisene, nattevakten, sentralbordet, og jeg begynner å snakke, og fra i dag er alt annerledes og i morgen skal jeg besøke Sarah igjen, ha med nye batterier til minidiskspilleren hennes, i morgen skal alt demonteres. Anonymt. I morgen finnes bare jeg. Alt mistet. Alt vunnet. I morgen kommer det til å være helt stille i studio.