Kjære Vinduet-leser,
Forrige uke ble det ikke sendt ut noe nyhetsbrev herfra, så det første som er å si er gratulerer på etterskudd til Vinduets faste kritiker Live Lundh, som 7. mars ble kåret til Årets litteraturkritiker, under kritikerprisutdelingen til Norsk Kritikerlag. Juryuttalelsen fremhevet blant annet Lives evne og vilje «til å stå i et resonnement», hennes «åpne og drøftende form», «overraskende referanser» og «mot og modenhet». Vi benytter opportunt anledningen til å tipse om noen av hennes kvintessensielle Vinduet-tekster:
«Kritikk som åndelig øvelse» (om Ignatius av Loyola og litteraturkritkk)
«Den umistelige verdien av sentimentalt søppel» (om Jung og løkkeskriftromaner)
«Å miste noe verdifullt med vilje» (om PJ Harvey, Warren Ellis og kreativitet)
«Gud hjølpe den, som er gamal» (om Draumkvedet og folkemusikk)
«Jon Fosses paraply» (om Jon Fosse og brolliologi)
Dette er nytt på Vinduet.no siden sist:
I «Fotografiens skygge i fotografiet» skriver Emma Aars om den franske nobelprisvinneren Annie Ernaux’ bok Journal du dehors fra 1996 (hittil ikke utgitt på norsk, men på engelsk som Exteriors i 2021), hvor Ernaux setter seg fore å skildre sine nære omgivelser i Paris-forstaden Cergy-Pontoise «som gjennom en fotografs øyne». Denne måneden kom en ny versjon av boken, utgitt av kunstbokforlaget Mack Books og illustrert med fotografier fra Paris og andre storbyer, som får artikkelforfatteren til å spørre seg om man kan si at Annie Ernaux «lager bilder mer enn hun skriver?»
Les «Fotografiens skygge i fotografiet» av Vinduet-debutant Emma Aars, som denne våren også bokdebuterer med en essaysamling om fotografi hos Objektiv Press.
Og så har vår faste kritiker Marius Emanuelsen, som sist anmeldte romandebutanten Olav Fangel, lest Kalk og fuktig sol (Forlaget Oktober), andreromanen til Runa Skjeldal, som for tre år siden debuterte med «trolig den mest litterært interessante førsteboka jeg leste i 2021» og i sin nye bok tar «et tydelig skritt fremover» i det som «kan bli stående igjen som et av norsk samtidslitteraturs viktigste unge forfatterskap», spår han.
Les Marius Emanuelsens anmeldelse «Imperiet slås tilbake» herfra.
I spalten «Nordisk råd» i Klassekampens bokmagasin, som nordiske litterater veksler på, skrev Expressen-kultursjef Victor Malm forrige helg om det svenske regjeringspartiet Liberalernas utspill for å få bukt med landets lesekrise: Ved å innføre begrensninger på barn og unges skjermbruk, ikke bare med mobilfrie dager og gjeninnføring av flere fysiske lærebøker i skoleverket, men også etter skoletid, i form av en «grunninnstilling» på smarttelefoner som sperrer sosiale medier, spill og strømmetjenester etter klokken elleve om kvelden. «Selv om jeg fristes av de liberale ideene om forbud – jeg har nok nevnt mine luddittiske tilbøyeligheter i tidligere spalter – får de nok aldri noen sosial effekt», skrev Victor Malm om Liberalernas forslag. Han foreslo å heller begynne med å (gjen)lese to essays fra 1990-tallet om «det nye distraksjonssamfunnet, der skjermens lett tilgjengelige underholdning trosser gamle lesevaner»: «E Unibus Pluram» (1993) av David Foster Wallace og «Why Bother?» (1996) av Jonathan Franzen. «Den gangen var endringen vi nå gjennomlever bare i emning, men Wallaces og Franzens essays er – så vidt meg bekjent – fortsatt uovertrufne», la Malm til.
Vi identifiserer oss kanskje ikke i like stor grad som ham med luddittene, de britiske veverne som på begynnelsen av 1800-tallet ødela tekstilmaskiner i protest mot automatiseringen av arbeidskraft – det gjør for så vidt ikke Jonathan Franzen heller: «Not only am I not a Luddite», skrev han for noen år siden, «I'm not even sure the original Luddites were Luddites» – men vi stiller oss helhjertet bak lesetipsene, og vil gjerne gjøre oppmerksom på at «Why Bother?» i sin tid også sto på trykk i Vinduet og nå er tilgjengelig på Vinduet.no … trodde jeg.
Vinduet 1/2001 åpnet nemlig med en tekst av Jonathan Franzen kalt «Eg held fram i same spor», oversatt til nynorsk av Bård Eskeland; Franzen, hvis forfatterskap på det tidspunktet ennå ikke var tilgjengelig på norsk, er ikke nevnt i nummerets bidragsyteroversikt og ingen info om originalteksten er oppgitt, men meningsinnholdet er intakt fra «Why Bother?», Vinduet-versjonen er imidlertid betraktelig kortere. Det kunne ha sin naturlige forklaring: Førsteutgaven av «Why Bother?», som fylte 20 sider av april 1996-nummeret av Harper’s Magazine, under den Shakespeare-siterende overskriften «Perchance to Dream» og ingressen «In the Age of Images, A Reason to Write Novels», ble seinere kraftig omarbeidet og kuttet med en fjerdedel, ifølge Franzens estimat, da han inkluderte teksten i essaysamlingen How to Be Alone (2002; utgitt på norsk som Å være alene i 2004). Det var først da han omdøpte overskriften til «Why Bother?»; «Perchance to Dream» var Harper’s-desken sin.
Vinduet 1/2001 er et av mine personlige favorittnumre (jeg skrev om hvorfor i jubileumsutgaven 1–2/2021) og det er noe herlig bare i hvordan nummeret uten videre fanfare eller kontekst introduserte Jonathan Franzen som en tvisynt og tørrvittig nynorskessayist (eller «traust torehaus», for å si det med hans egne ord).
Men jeg har alltid lurt på hvorfor Bård Eskeland gikk for overskriften «Eg held fram i same spor», snarere enn å direkteoversette noen av de eksisterende overskriftene? Da jeg til slutt ringte ham og spurte, en inntil da fullstendig konsekvensløs tirsdag i mars 2024, skjønte han ikke helt spørsmålet: Eskeland, som i dag er seniorrådgiver i Språkrådet, mente å huske han hadde forholdt seg mer eller mindre bokstavelig til teksten han fikk tilsendt av daværende Vinduet-medredaktør John Erik Riley.
Noe han så klart hadde: Vinduet oversatte aldri «Why Bother?», viste det seg, ved hjelp av ymse søkemotorer («som ingen har greidd å overtyda meg om at menneska med sine knappe dagar vil rekka å dra nytte av» – Franzen igjen), men en annen tekst kalt «I’ll Be Doing More of Same», som ble publisert samme år som Harper’s-essayet, i vårnummeret av den forfatterdrevne Midtvesten-journalen Review of Contemporary Fiction, som hadde «The Future of Fiction» som tema og David Foster Wallace som gjesteredaktør. (Det var til samme publikasjon, som er tilknyttet det uavhengige forlaget Dalkey Press Archive, Wallace tre år tidligere skrev «E Unibus Pluram», om oppmerksomhetskampen mellom tv og samtidslitteratur.)
Så det ikke er noen tvil: «Why Bother?» og «I’ll Be Doing More of Same» er to vidt forskjellige tekster og det skulle egentlig ikke være mulig å forveksle dem, bortsett fra at de kom på samme tid og er skrevet av samme forfatter, artikulerer en lignende teknologipessimisme og har minst én nær identisk passasje (begge steder foreslår Franzen at det finnes minst fire ting som fortsatt forener amerikanere: Lotto, pilleavhengighet, drømmen om 15 minutters berømmelse og avstandsforelskelse i Uma Thurman) – alt var kanskje ikke enklere på 90-tallet, men selvplagiering var det.
PS. Da jeg ringte Bård Eskeland og la fram saken, etter at han hadde redegjort for oversettelsen av overskriften, som jo egentlig var helt adekvat, fortalte han at det var en annen ting i teksten (som han mintes som en «stri straum av sterk buljong») som hadde hjemsøkt ham i alle disse årene: Det var at han hadde oversatt det ganske fremmede verbet «laptop-toting» til «laptop-svingande». Eskeland sto fortsatt inne for valget, som det vel heller ikke er noe å si på, men sånn er det kanskje bare å være oversetter: Han hadde tilsynelatende stålsatt seg for at noen før eller seinere ville ta kontakt og og kverulere likevel.
Her er i alle fall ukens arkivtekst: «Eg held fram i same spor» av Jonathan Franzen, oversatt av Bård Eskeland og hentet fra Review of Contemporary Fiction 1/1996.
Dette nyhetsbrevet er tilbake etter påske (da er også Ola tilbake!).
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)