Kjære Vinduet-leser,
Denne uka har vi ikke mindre enn tre nye tekster og tre gamle.
Live Lundh har gått viralt med «Den umistelige verdien av sentimentalt søppel», sin jungianske lesing av Valérie Perrins Vanne blomster om natten, Norges mest solgte bok i 2022, og ifølge Lundh «en Askepott-fortelling». Vinduets diverse kommentarfelt har formelig flommet over i helgen som gikk, kanskje har hun truffet den berømmelige nerven. Lundh går i rette med både Adorno og Sven Anders Johanssons motstand mot litteratur som «bekrefter den verden som allerede finnes». Et beslektet forsvar for sentimental litteratur finnes forøvrig i Bjørn Ivar Fyksens essay «Ut i verden og gråte over hester» fra Vinduet 4/2020.
Hanna Stoltenberg har også levert februarutgaven av sin buljongterning av en spalte, «Mikroanmeldelser». Denne gangen har hun gått litt bort fra formatet: Den ene mikroanmeldelsen, av Mary Gaitskills essaysamling Somebody With A Little Hammer, vokste nemlig til et mikroessay om Gaitskills undervurderte forfatterskap («i mitt hode er hun en gigant»), hennes nye nyhetsbrev og hvorfor Gaitskill er en forfatter som «representerer en vilje til nyansering som er genuint selvransakende, fremfor selvhenført og opportunistisk».
Og i dag publiserer vi «Havbyen», et utdrag fra den tyske forfatteren og journalisten Theresia Enzensbergers nye roman Auf See, oversatt til norsk av hennes søster Tanaquil Enzensberger. Forfatterens far, norgesvennen Hans Magnus Enzensberger (1929–2022), hadde også gleden av å få oversatt et bokutdrag i Vinduet en gang, men la oss for nå holde oss til samtiden: Enzensberger den yngre vant nemlig Alfred Döblin-prisen for debutromanen Blaupause i 2017, og i fjor høst kom oppfølgeren, som ble nominert til Deutsche Buchpreis på siste bokmesse i Frankfurt. Auf See handler om en ung kvinne som vokser opp i en slags koloni til havs, og om moren hennes, som er konseptkunstner på det dystopiske fastlandet. Romanen tar utgangspunkt i konseptet «seasteading», som kort fortalt handler om å skape utopiske idealsamfunn til havs, utenfor staters rekkevidde. Den digitale syndebukken Peter Thiel er blant milliardærene som finansierer et «institutt for seasteading», som drives av Milton Friedmans barnebarn Patri Friedman.
Vi stilte noen spørsmål til Theresia Enzensberger om hva «seasteading» innebærer og hvorfor det er godt stoff for litteraturen.
Hva var det som interesserte deg med konseptet «seasteading»?
– I de superrike preppernes verden er det tre mulige måter å rømme på. Den første er en bunker, den andre er havet og den tredje er verdensrommet. En seastead er liksom en middelvei for forberedelser til apokalypsen, et sted mellom noe som er en velprøvd teknikk (bunker) og helsprøtt (verdensrommet). Silicon Valley-prepperne er fascinerende, fordi de later til å dele alle andres frykt for klimaendringer og verdens undergang, men når man ser nærmere på det, er løsningene deres likevel så tett bundet til ideologien som gjør alt verre. Og så har de makt og ressurser til faktisk å gjennomføre ideene sine. Nick, protagonistens far, som grunnla seasteaden i boka, er en slik person. Han tror virkelig at enden er nær, men så er han også en crypto bro med ganske skrudde ideer om hva frihet er for noe. Så hvor enn fascinert jeg var av dette miljøet, var jeg ikke interessert i å skrive enda en bok om en narsissistisk manns psyke. Jeg tenkte isteden på alle de andre menneskene som blir påvirket av hans beslutninger, og endte derfor med å skrive om datteren og eks-kona hans.
Er ikke utopier viktige?
– Jeg får mange spørsmål om «utopier» i forbindelse med denne boka, men for meg er det ganske tydelig at disse visjonene ikke en gang handler om det – om noe, handler det om ideer som tjener på en dyp lengsel etter utopier. Det er forvirrende: Superskurkene later som om de er idealister i våre dager. Tenk på Sam Bankman-Fried, som svindlet en masse mennesker samtidig som han hevdet å gjøre verden bedre. Dette er noe av grunnen til at jeg også tenkte mye på sekter da jeg skrev boka. Spørsmålet for meg er ikke «hvorfor fungerer ikke denne utopiske visjonen?» Svindelen er så tydelig at spørsmålet for meg egentlig er «hvordan kan noen falle for dette?» Og ikke minst er det jo et spennende litterært tema – atmosfæren i den værharde Østersjøen, råtne teknologiske installasjoner overvokst av alge og mose, isolasjonen – alt det blir flott neo-gotisk materiale.
Hvis jeg forstår det riktig, så bor søsteren din Tanaquil, som har oversatt utdraget for oss, på en fjerntliggende fjellgård i Valdres. Er det et element av «seasteading» i det?
– Jeg tenker at hun faktisk gjør noen av de tingene som seasteaderne i boka mi bare later som at de gjør. I boka mi later de for eksempel som at de er selvforsynte, men de får dyre leveranser fra fastlandet hele tida. Det finnes en plan for algefarmer som skal forsyne hele den kunstige øya, men Nick spiser dyre jordbær. Min søsters gård er faktisk nesten selvforsynt, men så vidt jeg kan se er det ikke egentlig noe ideologisk program bak det. Kanskje bortsett fra den vanlige norske blandingen av pragmatisme og progressivisme. Men den største forskjellen er helt klart at det er et grunnleggende likhet-etos på min søsters gård. Alle forventes å bidra og alle blir tatt hånd om på et eller annet vis. Høyreorientert libertarianisme er en individualistisk ideologi, det finnes ingen forventning om solidaritet eller fellesskap.
Utdraget «Havbyen» ligger ute på Vinduet.no nå, og hvis du vil lese om flere ismer – blant dem, futurisme, tremendisme og vortisisme – kan vi anbefale Hans Magnus Enzenbergers essay «Den moderne poesis verdensspråk» fra Vinduet 2/1965.
Til sist vil vi tipse om en aktuell arkivsak, «Skrekk og grøss og humor» av Marianne Koch Knudsen (fra Vinduet 2/2016), om hvordan det var å være Roald Dahls norske redaktør.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt