Kjære Vinduet-leser,
Vi har lagt bak oss 18. november, som pleide å være en ganske vanlig dag, inntil danske Solvej Balle gjorde den til sin. Hennes romanverk Om utregning av romfang, som nylig ga henne Nordisk råds litteraturpris, handler om en kvinne som blir sittende fast i 18. november. Første bind (av syv planlagte) ble tidligere i år utgitt på norsk av Press, oversatt av Trude Marstein; andre og tredje bind vil etter planen følge neste år, imens ble fjerde bind utgitt på dansk nettopp 18. november.
«Det er ikke sånn at jeg gjerne vil lage syv bøker, det bare er syv bøker», forteller Solvej Balle i det store Vinduet-intervjuet med Kristin Vego, den dansk-norske forfatteren som i fjor mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin kortprosasamling Se en siste gang på alt som er vakkert (Gyldendal), som i år ble utgitt i hennes andre hjemland og belønnet med Danmarks tilsvarende Bogforums debutantpris.
I samtalen deres, titulert «Mennesket alene stilt overfor eksistensen», nevner Solvej Balle at hun i 1994 skrev en tekst for Vinduet, under Merete Morken Andersens redaktørperiode, som drøye ti år senere ble til den kunstfilosofiske boken Det umuliges kunst, utgitt av danske Gyldendal. På Vinduet.no kan du nå lese denne teksten, «Kulturens møblement – og naturens», som også peker fram mot hennes pågående éndags syvbindsverk, all den tid Solvej Balle betrakter forfatterskapet sitt som «tråder – kanskje ikke røde tråder, men tråder i mange farger – som løper parallelt og sammenfiltret.»
Vi har også publisert et nytt essay av den politiske filosofen Johan Andreas Trovik, som sist skrev for Vinduet om tredjebølge-frankfurteren Christoph Menke, og denne gang har tatt for seg den svenske filosofen og litteraturviteren Martin Hägglund og hans bok This Life. I boken, som først utkom i USA i 2019, lanserer Yale-professoren Hägglund, som et motstykke til den religiøse troen, konseptet «sekulær tro», en tro som med Troviks ord «erkjenner at verden er skjør og våre livsprosjekter flyktige – en dag vil alt forsvinne – men holder fast ved betydningen av å holde dem vedlike her og nå, nettopp fordi alt en dag vil forsvinne.» Den norgesaktuelle The New Yorker-kritikeren (og prestesønnen) James Wood fant dette argumentet «beautifully liberating», og Johan Andreas Trovik går på sett og vis lengre: For ham gir Martin Hägglunds bok, som gjør punktnedslag i både den unge Karl Marx og Karl Ove Knausgård (en begravelsesscene i Min kamp krystalliserer for Hägglund sekulær tro), rett og slett «håp i mørke tider». Les hans essay «Memento mori» her.
Begge ukens omtalte forfattere fikk meg (Simen V. Gonsholt) til å tenke på Jostein Gaarder og hans bok Sofies verden (1991).
I Solvej Balles tilfelle fordi hun med Om utregning av omfang etter eget sigende har forsøkt «å la kjærligheten og logikken, eller vitenskapen og det levde livet – disse tingene vi pleier å plassere i forskjellige bokser – fungere sammen. (…) Det er en måte å tenke på som man normalt bare har lov til i filosofien.» Dette forsøket har tatt tid, hun anslår at hun har båret på romanideen i 35 år, kanskje også fordi en slik tenkning løper en risiko for å bli litt josteingaardersk: «Det er stor forskjell på hvor mye forklaring folk ønsker seg underveis», som hun sier i intervjuet. «Jeg må forsøke å holde balansen.»
I Martin Hägglunds tilfelle er det ikke så mye formen – This Life gir seg ikke på noe tidspunkt ut for å være en roman – som den internasjonale omfavnelsen og personkultusen som kan minne om oppmerksomheten den tidligere ex.phil-underviseren Jostein Gaarder ble gjenstand for med det som bare var ment som «et grunnkurs i undring» for barn og unge, og som ble en uant eksportsuksess, film, musikal og CD-ROM.
«Filosofien er 90-tallets rock 'n' roll», kunne Gaarder konstatere i VG i 1994, ikke helt ubegrunnet – da hadde den franske avisen Le Monde i en overskrift allerede erklært ham «Le philosophe du rock», og noen år senere skulle det britiske rockebandet Spiritualized kalle opp deres mesterverk Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space etter et sitat fra Sofies verden.
Martin Hägglund har kanskje til gode å sette avtrykk i populærkulturen på samme måte (Vampire Weekends singel «This Life» fra 2019 handler ikke om ham ... eller?), men han er blitt viet både en egen konferanse på Harvard-universitetet, en episode av «Sommar i P1» og et temanummer av Los Angeles Review of Books. Han ble også tildelt et livstidsprofessorat i litteratur ved Yale, som den yngste i universitetets historie, og det uten først å ha gjennomført de obligatoriske tre årene som foreleser. «Vi så ikke noe poeng i å bremse hans utvikling», sa Yale-professoren Howard Bloch om tildelingen til svenske Dagens Nyheter i 2019. «Hans briljans kommer ikke bare til å prege litteraturundervisningen på Yale, men hele USA den kommende generasjonen.»
Jostein Gaarder, på sin side, ble i 2005 utnevnt til æresdoktor ved Trinity College i Dublin, og det uten å ha fullført hovedfaget engang. Og Sofies verden er klar for å prege en ny generasjon: I øyeblikket står en tegnet versjon av romanen utstilt i vindusmonteren til Tronsmo Bokhandel i Oslo. Det er det franske forlaget Albin Michel som i anledning bokens 30-årsjubileum har gitt ut en grafisk roman i to bind (det andre kommer neste år), hvor Sofie er blitt oppdatert til klimaaktivist, og fortsatt lever i en verden hvor man mottar håndskrevne brev uten avsender med spørsmål av typen «Hvor kommer verden fra?»
Det var imidlertid en annen aktuell utgivelse som fikk meg til å tenke på Jostein Gaarder i utgangspunktet. I Rosenborg 1996. Sesongen da alt var mulig (Bonnier), som er basert på den svenske fotballjournalisten Erik Nivas Rosenborg-episode av podkasten «When We Were Kings» og bygd ut til bok av Vinduet-skribent Thomas Karlsen, kommer referansene til litteratur og filosofi tett. De fleste av dem er det daværende RBK-trener Nils Arne Eggen som står for: Etter en seier mot IFK Göteborg parafraserer han Henrik Ibsen («Ikke øl i en sådan stund, rekk meg Løiten!»), han kaller sin omseggripende «Godfoten»-teori en «praktisk tilretteleggelse av John Stuart Mills filosofi om kunnskapens nytteverdi og individets streben» og sammenligner sin gradvise omskolering av løpsmaskinen Roar Strand til indreløper med hvordan en norsklærer lettest introduserer Tarjei Vesaas’ forfatterskap: «Du må gå taktisk frem, pirre nysgjerrigheten. Isslottet kan du begynne med, men ikke Kimen.»
Men det er den kroatiske midtbaneeleganten Zvonimir Boban som lanserer den (kanskje ikke, 90-tallet tatt i betraktning) mest overraskende oppladningsmetoden, da hans AC Milan lander på Værnes flyplass i september 1996, iført matchende Armani-kamelhårsfrakker, for deres første Champions League-møte med Rosenborg Ballklub. Det italienske storlaget har startet sesongen dårlig i hjemlig liga, og Boban har «søkt hjelp i diverse bøker om religion og filosofi», forteller han det oppmøtte pressekorpset: «Som Sofie i Sofies verden har jeg måttet lete i hjerte, sjel og hjerne etter svar på mysterier.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset