Kjære Vinduet-leser,
Kontrafaktisk poesihistorieskrivning er kanskje ikke en spesielt utbredt sjanger, men i ukens første nye tekst skriver Fredrik Hagen – poet og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet – om Jan Erik Volds korte «blå periode» på slutten av 1980-tallet, som peker «ut en retning i forfatterskapet som han valgte å ikke følge videre» … Men hva om han hadde gjort det? er spørsmålet.
Denne perioden består av diktsamlingene Sangen. Sorgen. Veien (1987) og En som het Abel Ek (1988), skrevet etter at Jan Erik Vold hadde flyttet til Stockholm og stiftet familie. «[H]an lignet ikke lenger den unge hipsterpoeten som med letthet beveget seg mellom kjærlighetssorg og byutvikling, som gjorde Oslo til sin egen lille verden. Og nettopp det vil Vold at vi skal legge merke til», opplever Fredrik Hagen, samtidig som det slår ham at diktsamlingene, som senere ble utgitt samlet som «To blå bøker», forble «et kort mellomspill i forfatterskapet», av grunner man bare kan spekulere på, som han også gjør.
Les «Den blå perioden» av Fredrik Hagen.
Ukens andre nye tekst, «Ømheten i ethvert språk», er en slags løpende rundebordsamtale med ukrainske forfattere i eksil, skrevet (og illustrert) av ariel rosé, en polsk-norsk poet og litteraturarbeider. Arbeidet med å samle deres vitnesbyrd om krigen – og hva den har gjort med deres liv, språk og forhold til russisk litteratur – skal etter planen også bli en bok.
«Jeg måtte gjøre noe», skriver ariel rosé på epost.
«Jeg kunne ikke bare sitte og se på hva foregår. Dette er mitt naboland. Vi har sammenhengende historier og minner. Familien min bodde i dette landet. Jeg kjenner historien til Russland, Ukraina, Polen og Hviterussland veldig godt, og jeg har gode forutsetninger for å fortelle denne historien. Men det er ikke bare derfor. Jeg kunne se at folk i Vesten ikke forsto hva som foregikk. Og som poet kunne jeg se hvordan poeter slet med språket. Poetisk språk er svært sårbart. I Ukraina har spesielt to språk vært til stede i århundrer, men de hadde en ulik status. Russisk propaganda var så stor at vi har lært om russisk kultur. Men vi har aldri lært om hviterussisk eller ukrainsk. Noen vet til og med ikke at Gogol var ukrainsk. Jeg skammet meg over at jeg ikke hadde kjent deres kultur. Nå føler jeg meg veldig knyttet til den. Ukraina er fremtiden. Europa bør vende sitt hjerte til Ukraina.»
Du nevner i artikkelen din at du selv forstår og snakker litt russisk. Er det et resultat av hvor du vokste opp, med mange overlappende språkområder, eller skyldes det mer din interesse for språk?
«Min familiehistorie er som en av mange i denne delen av Europa, på grunn av de mange krigene som gikk gjennom disse landene – the bloodlands, som Timothy Snyder kaller dem. En del av familien min kom opprinnelig fra Wien, de ble adlet av Franz Josef, så jeg antar at de var rike, de var sannsynligvis kjøpmenn og på et tidspunkt etablerte de seg i det som nå er Ukraina, men var Galicia på den tiden, en del av en enorm østerriksk-ungarsk enhet. De bodde i Zaporizjzja og Lviv. De måtte rømme to ganger, fra bolsjevik-krigen og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig ble grensene endret og folk ble tvunget til å flytte, enten til Schlesien eller som familien min dro de nordover, til Øst-Preussen. De snakket mange språk. Min oldemor, som jeg har etternavnet mitt etter, hun snakket latin, gresk, tysk, engelsk, fransk, polsk, russisk. Hun oversatte Goethe til polsk og skrev poesi på polsk. Det var naturlig for familien min å være omgitt av språk. Min mor brukte mange russiske ord, leste Mandelstam og Akhmatova i original for meg. Nå bruker jeg noen russiske ord ubevisst. jeg visste ikke engang, var ikke klar over, at de var russiske, jeg trodde de var gamle polske eller slaviske ord, rett og slett. Språket er en mystisk enhet, det gjør oss i stand til å uttrykke oss og samtidig vil det aldri være nok. Akkurat nå blander jeg språk. Jeg skrev universitetsoppgaven min på spansk, jeg snakker italiensk og fransk … de har alle blitt flytende for meg, i am translanguaging. Jeg lever gjennom språket.»
Til sist, to arkivtekster:
«Av dagens forfattere forventer vi noe helt nytt» av Jan Kjærstad (Vinduet 2/1985)
Et lengre intervju gjort av daværende redaktør Jan Kjærstad med Italo Calvino (1923–1985), som ville fylt 100 år denne måneden, et faktum som denne uken markeres med en utstilling hos Det italienske kulturinstituttet i Norge.
«Instruks for en nedstigning i helvete» av Ole Øyvind Sand Holth (Vinduet 1–2/2020)
Dette er et intervju med den syriske forfatteren og regimekritikeren Khaled Khalifa, som opprinnelig sto på trykk i et dobbeltnummer Morgenbladets Nikolai Kleivan var redaktør for. Khaled Khalifa døde 30. september 2023, 59 år gammel. Ole Øyvind Sand Holth møtte ham i 2019 på en kafé i Damaskus.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)