Kjære Vinduet-leser,
I 1990, under Halfdan Freihows redaktørskap, hadde årets første utgave av Vinduet temaet «Europa», i et «forsøk på å gi tid og rom til å utvide våre forutsetninger for forståelse av de europeiske kultursammenhenger som gårsdagens, dagens og morgendagens begivenheter inngår i». Denne ukens nye tekster på Vinduet.no gjør et nytt forsøk.
I «Siktlinjer 1937–2024» skriver Paris-bosatte Eiler Nils Fleischer om sin faste spasertur til jobben, som går forbi Trocadéro-plassen, som er flankert av Eiffeltårnet og Chaillot-palasset, sistnevnte bygd til Paris’ siste verdensutstilling i 1937; plassen er også hvor åpningsseremonien for neste års sommerolympiade vil avsluttes, derav tidsspennet i tittelen. Men det er bare rammen for et essay som vokser til en storbyodyssé gjennom tid og rom, kunst og kultur, historie og politikk – Paris lest som en åpen bok.
Grunnen til at Eiler Nils Fleischer bor der, forresten, er at han er diplomat. Etter fire år som leder for kulturseksjonen i Utenriksdepartementet, og fire år som nestleder ved det norske generalkonsulatet i New York – en periode han kom inn på i en tidligere Vinduet-tekst – har han de siste årene vært ministerråd ved Norges ambassade i Paris, og fungerte første halvår av 2023 som ambassadens kulturråd. Denne teksten er imidlertid «uttrykk for private refleksjoner», bedyrer han, «hele det jeg har hatt i huet».
Les «Siktlinjer 1937–2024» av Eiler Nils Fleischer.
Ukens andre tekst er et intervju gjort av Thomas Karlsen med den bosnisk-amerikanske forfatteren, manusforfatteren og nyslåtte teknoartisten Aleksandar Hemon, som gjestet Oslo i forrige uke, i anledning den norske utgivelsen av hans siste roman Verden og alt den rommer (Gyldendal), en roman som foregår i et Europa av i går – Sarajevo i 1914, den historiske regionen Galicja, det habsburgske imperium, et bolsjevikstyrt Usbekistan – som er et Europa han stadig vender tilbake til i tankene i dag.
Les «Fortiden er et fremmed land» av Thomas Karlsen.
Aleksandar Hemon var også gjenstand for ikke bare ett, men to arrangementer på Litteraturhuset i Oslo onsdag kveld i forrige uke. Først ble han sceneintervjuet i Wergeland-salen av den utrettelige amerikanske litteraturarbeideren og norgesvennen John Freeman, tidligere redaktør av Granta og nåværende redaksjonssjef i det amerikanske forlaget Knopf. Wergeland-salen, Litteraturhusets største, var tilnærmet fullsatt, og merkbart preget av bosnisk-norske oppmøtte, som skapte en elektrisk stemning samtalen til ende.
Stemningen var mer dempet da Hemon og Freeman deretter relokaliserte til kjelleren av Litteraturhuset (Freeman skiftet seremonielt skjorte), for et arrangement som var forhåndsannonsert som «Gravøl for en tidsskrift-æra». Gravølen skyldtes det nye nummeret av John Freemans temabaserte antologitidsskrift Freeman’s, som han i og med det nettopp utgitte tiende nummeret legger ned, etter åtte år. «La oss sammen reflektere over endringene i det litterære tidsskriftslandskapet og utforske hva fremtiden bringer. Er tidsskriftenes æra forbi?» lød arrangementets programtekst, et spørsmål som tilsynelatende var triggende for et litt annet publikumssjikt – for eksempel kom hele styret i Norsk Tidsskriftforening rett fra årsmøtet sitt. Men enten var programteksten for skamløs clickbait å regne, eller så syntes kanskje John Freeman det ble vel hårete å påstå at en æra er omme, bare på grunn av hans selvtitulerte sideprosjekt (som for all del vil bli savnet). I alle fall innledet han samtalen med å invitere paneldeltakerne – Hemon, tidsskriftets hyppigste bidragsyter, hadde i mellomtiden fått selskap på scenen av forfatterkollegaene Johan Harstad og Linn Ullmann, som begge har hatt prosatekster på trykk i Freeman’s – til å reflektere over temaet for det siste nummeret, «Conclusions», og hva de legger i det ordet?
Ullmann begynte med å spørre seg om ordet betyr det samme på engelsk som på norsk – ingen skar gjennom og sa at det gjør det, selv om det gjør det vel – før hun foreslo at «når man skriver, er det viktigste å ikke konkludere.» John Freeman styrte etter hvert samtalen relativt uanstrengt over på korondapandemien, om det var noen konklusjoner å trekke av den? Ullmann påpekte at pandemien ikke er over («it’s a mess»), og at hun ønsker seg samtaler om det faktum, snarere enn å lulle seg inn i at vi nå liksom er «tilbake til normalen». Da hadde John Freeman i mellomtiden fortalt at pandemien simpelthen fikk ham til å innse at han vil tilbringe mer tid med familien, og også utendørs, «for det har jeg godt av.»
Og det var kanskje ikke det man kom for å høre, men alt tatt i betraktning var det ikke så verst konklusjon likevel.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)