Kjære Vinduet-leser,
For tre år siden ble ASSATA aktivistisk bibliotek i Oslo startet opp av Piniel Demisse, Neslihan Ramsi, Garima Singh og Sigrid Elise Tviberg. Biblioteket fremmer bøker skrevet av den globale majoriteten – det som på engelsk ofte forkortes til BIPOC (black, indigenous, people of color). Biblioteket har navnet sitt etter Assata Shakur, borgerrettighetsaktivist, medlem av Black Liberation Army og gudmor til Tupac. Hun lever i dag i politisk eksil på Cuba, etter å ha blitt stemplet som terrorist av den amerikanske stat og etterlyst av FBI. I anledning jubileet har Vinduet tatt en prat med grunnleggerne av ASSATA.
Gratulerer med treårsjubileum! På nettsiden deres kan man lese at dere er et aktivistisk bibliotek med fokus på revolusjonær litteratur og den globale majoriteten. Per nå holder dere til i Kunsthall Oslo. Hva var tanken med Assata da dere startet opp for tre år siden?
Vi trengte et sted, et felleskap. Vi har alle vår unike historie, bakgrunn og utfordringer. Men det som førte oss sammen var vår kjærlighet til bøker, revolusjonær kunnskap og vårt engasjement for det som skjer ute i verden. Vi innså fort at våre struggles henger sammen og brukte mye tid på å lese om de kapitalistiske og imperialistiske strukturene som påvirker oss alle. Vi savnet et sted hvor vi kunne samles og gjøre engasjementet vårt til noe håndfast, et sted hvor vi kunne snakke om kasteapartheid, colorism og internalisert rasisme. Etter mye frustrasjon over hvor utilgjengelig litteraturen som omhandler disse tingene er i Norge, bestemte vi oss for å ta saken i egne hender og starte et kuratert bibliotek.
ASSATA skal gi oss verktøyene til å forstyrre status quo. Vi sitter ikke på fasiten på hva frihet er eller hvordan den ser ut, men for oss så er avkolonisering en viktig del av det. Vi må avlære forestillingene rundt hva det vil si å være mennesker av den globale majoriteten og styrke samholdet i kampen for rettferdighet. Avkolonisering av en selv kan være en veldig ensom greie. Det er livslang prosess, ofte tung og ikke-lineær. Men den kan også være full av kjærlighet. Spesielt om du har et community som står med deg. Sammen skal vi forestille oss på nytt hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Vi er ferdig med å overbevise og undervise undertrykkerne om vår eksistens og menneskelighet.
Det å samle mennesker virker helt sentralt for prosjektet. Jeg har selv deltatt på iftar, boksirkel om kastesystemet og poesikvelder, og vet at dere også har leseøkter med kritisk teori. Hvordan kuraterer dere arrangementene deres?
Arrangementene hos oss må være lærerike og gjerne øke vår politisk bevissthet, men vi fokuserer også på arrangementer som bygger felleskap og som er drevet frem av folka våre. Hovedessensen er at vårt program skal bidra til kampen for sosial rettferdighet gjennom en interseksjonell feministisk tilnærming. Det meste av programmet vårt har vært resultat av behovene til vårt community. Det har vist seg for eksempel med poesisirkelen, som er resultatet av at noen ønsket å starte en poesiklubb som sentrerer historier fra vår del av verden og våre kulturer. «Cooking with comrades» kom av behovet for å et fritt separatistisk rom for skeive folk i den globale majoriteten. «Grounding circle» har kommet av at vi ønsker å øke bevisstheten rundt den politiske maktdynamikken i verden, og lære om det som skjer i hjemlandene våre fra et anti-imperialistisk perspektiv.
Fantastisk. For ikke så lenge siden startet dere også forlag! Så langt har dere utgitt en diktsamling av Hamsa Hirzi. Hva er planen videre?
Vi har gitt ut to bøker, den andre var i samarbeid med OCA [Office for Contemporary Art Norway, red. anm.) og heter Voicing Out Silences (2024). Vi jobber med flere spennende prosjekter, blant annet en bok vi skal lansere under en utstilling hos Sandefjord Kunstforening i mars/april, i forbindelse med at vi har blitt nominert til Sandefjord kunstforening kunstpris.
Gratulerer! Og helt til sist — er det mulig å få et par lesetips inn i helgen?
She Who Struggles – Revolutionary Women Who Shaped The World (2023) av Marral Shamshiri og Sorcha Thomson, Sisters of The Yam (1993) av bell hooks, A Virtue of Disobedience av Asim Qureshi (2018) og Philosophical Trends in the Feminist Movement (2016) av Anuradha Ghandy. Dette er bøker som reflekterer det ASSATA er for, siden de sentrerer stemmer som historisk har vært ekskludert, og samtidig hyller de revolusjonære som har banet vei for at vi kan fortsette kampen.
Tusen takk!
Siden sist i Vinduet har vi publisert to nye (av totalt fire) intervjuer fra Berlin. Denne gangen med poetene Uljana Wolf og Ghayath Almadhoun, begge ført i pennen av Eira Søyseth. Intervjuene er mangslungne, og som gode samtaler flest ikke så lett å sammenfatte. Skulle jeg likevel ha laget en liste over noen temaer som går igjen, ville den kanskje sett slik ut: morsmål, flerspråklighet, oversettelse, lyd, Édouard Glissant, ytringsfrihet, nasjonalstaten, Koranen, historie og sensur.
Tharaniga Rajah har anmeldt Jan Grues roman av året («ho er heilt grei»), Marjam Idriss har anmeldt Gabriela Wieners Huaco-portrett («Romanen stiller svært interessante spørsmål om hva det vil si å ha blandet opphav») og Anđela Ostojić har anmeldt Karoline Mirković’ debutroman Divnas bok («Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?»).
I år er det dessuten 100 år siden James Baldwin ble født. I den anledning har svenske Kristofer Folkhammar lest romanen Another Country (1962) og skrevet essayet «Kärlekens geografi» om metropolen New York, «gindoftande» erotikk og Baldwins «genomlysning av sexualitetens mångbottnade väsen.»
Kenneth Moe har undersøkt leseangstens bestanddeler («Var det egentlig meningen at jeg skulle vie livet mitt til litteraturen?») og Ida M. Andenæs trekker linjer fra dagens palestinske diktning tilbake til Enheduannas tid (altså til 2286 fvt.), og argumenterer for at poesien til alle tider har vært en sannhetshandling.
Forlegger i Communicatio forlag, Sverre M. Nyrønning har lest Vinduets (virale?) reportasje om fribyforfatterne og supplerer nå debatten med erfaringer fra mange års arbeid med oversettelse og formidling av fribyforfattere. Kanskje ønsker det norske bokmarkedet seg aller mest en assimilert litteratur?
Det er nok å henge fingrene i med andre ord. God lesing!
Hilsen
Priya Bains