Kjære Vinduet-leser,
God helg! Vi har to nye anmeldelser av norsk skjønnlitteratur ute på Vinduet.no:
Sumaya Jirde Ali skriver om Superbruker (Cappelen Damm), Kjersti Halvorsens tredje roman, som handler om en omplassert sykehuspsykolog som forsøker å reise seg fra en livskrise, ved hjelp av et psykoteknologisk KI-program kalt Gro. Boken er «et gjennomgående troverdig portrett av et menneske i knestående», ifølge vår anmelder.
Les «Urovekkende, men underlig godt» av Sumaya Jirde Ali herfra.
Og Marius Asp, som sist skrev for Vinduet om jazzmusikeren Johan Lindvalls romandebut Februar (Kolon), har tatt for seg en annen musikers litterære svennestykke, den sunnmørske indiepopartisten Hanne Kolstøs kunstnerroman Psykopatmusikk (Forlaget Oktober), pluss innledningsvis hva som konstituerer sjangeren «psykopatmusikk», fra Huey Lewis and the News til Glenn Gould.
For mer, se «Ego ego ego musikk» av Marius Asp.
6. mars i år skulle den libanesisk-palestinske akademikeren, forfatteren og litteraturarbeideren Rana Issa, som siden 2006 har vært bosatt i Norge, innlede arrangementet «Poet i eksil» under HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo. Hun måtte avlyse og reise til Egypt for å hjelpe familien sin med evakuering fra Gaza. Teksten hun skulle lese opp, var en presentasjon av et utvalg palestinske poeter – noen levende, noen døde – og gjendiktninger av deres dikt, samt en redegjørelse for hvordan palestinsk poesi har fungert som medium for motstand mot den israelske okkupasjonen. Hun ønsket også «å utfordre den selvtilfredse leseren som kanskje er fornøyd med å protestere mot folkemordet kun gjennom poesiens radikale muligheter. Poesi er ikke et effektivt motstandsverktøy i seg selv. Dens revolusjonære potensial henter energi fra gatene og fra motet til de undertrykte.»
På initiativ fra poeten Bendik Vada, som har oversatt Rana Issas introduksjoner av poetene (selve diktene er gjendiktet til engelsk), publiserer vi i dag teksten som ukens hovedsak.
Les «Vi har alltid vært her» av Rana Issa (med bidrag fra Heba Abu Nasa, Najwan Darwish, Sheikha Hlewa, Mosab Abu Toha, Kamal Nasser og Dareen Tatour).
PS. I desember i fjor publiserte vi en nyskrevet novelle av den israelske, Tel Aviv-bosatte forfatteren Etgar Keret. Novellen var kalt «Overbevisning» og satt til morgenen 7. oktober 2023. Forrige lørdag sendte han Vinduet en epost hvor det sto «Another Op-Ed» i emnefeltet, altså nok en kronikk, men det var egentlig ikke noe «nok en» med denne kronikken, som her følger i sin helhet:
«Dagen etter» av Etgar Keret
For et par uker siden så jeg den egyptisk-amerikanske komikeren Ramy Youssefs åpningsmonolog på «Saturday Night Live». Mot slutten snakket han om at han ba til Gud om å «stoppe volden» og «fri Palestinas folk», og publikum reagerte med overdøvende applaus. Som nedslått israeler tolket jeg de entusiastiske tilhørerne som liberale, pro-palestinske newyorkere. Men like etter sa Youssef at han også ba for at alle gislene skulle bli frigitt, og ble møtt med like høylytt applaus. Det var da jeg forsto at i motsetning til mine feeder i sosiale medier, hvor det er et klart skille mellom Israel-elskere og Israel-hatere, er resten av menneskeheten for det meste veldig menneskelig: Når den ser en panisk ung israelsk kvinne bli dratt inn i Gaza, vil den at hun skal bli løslatt; når den ser en sulten palestinsk familie sammenkrøpet i et provisorisk telt, sørgende over sine døde, vil den at deres lidelse skal ta slutt. Ja, jeg vet, mange vil her og nå sprette opp for å forklare at du kan ikke sammenligne palestinsk lidelse med israelsk lidelse, eller israelsk lidelse med palestinsk lidelse, og at det er den ene sidens skyld, mens den andre simpelthen ikke hadde noe valg. Men bortenfor alle forklaringene og begrunnelsene, hvor følelsesladde de enn måtte være, finnes det en grunnleggende sannhet: Lidelse er lidelse, og det er bare menneskelig å ønske at den skal ende så snart som mulig.
De siste seks månedene har jeg gjennomlevd den samme dagen om og om igjen i hodet, våknet opp hver morgen til nok en 7. oktober. På TV avdekkes, i en endeløs loop, stadig flere utenkelige heltedåder, flere grusomheter, flere etterforskninger, flere hjerteskjærende vitnesbyrd fra den forferdelige dagen. Tiden har ikke flyttet meg så mye som en millimeter lenger vekk fra den lørdagsmorgenen. For hvordan kan egentlig noe forandre seg hvis gislene fortsatt blir holdt i Gaza, hvis de evakuerte israelerne fortsatt ikke kan vende tilbake til hjemmene sine, hvis jeg fortsatt kan høre larmen fra helikoptrene som frakter skadde soldater til sykehuset nær hjemmet mitt?
Myndighetene nekter å diskutere framtiden og dysser ned alt snakk om det som nå er kjent som «dagen etter». For deres del kan 7. oktober vare evig. Verken strategien eller slagordene har endret seg på de siste seks månedene, og svakt israelsk lederskap fortsetter å gi oss vage løfter om en «avgjørende seier» i stedet for å sette realistiske mål og forsøke å nå dem.
I månedsvis har forsvarsminister Yoav Gallant insistert på at Hamas-leder Yahya Sinwar skjelver i sitt underjordiske skjulested mens Israels tankser ruller inn, og Netanyahu har forsikret oss om at israelske militærtropper vil innta Rafah hvert øyeblikk. Myndighetene virker fornøyd med å fortsette å gi tomme løfter, mens vi som bor her, søker ly i vuggen av denne evigvarende katastrofen. Enhver betraktning om hvordan Gaza skal gjenoppbygges, ethvert skritt mot en åpen og stabil framtid – dette er tabu. Og likevel er det stadig snakk om nye jødiske bosetninger i Gaza og «frivillig flytting» av palestinerne, både i Knesset og i Den internasjonale domstolen i Haag.
«Etter hva de gjorde 7. oktober», erklærte Statsministerens kontor, «kan vi ikke skjenke dem en stat i gave.» Til dette har jeg en kort kommentar: En stat er ikke noe du får i gave eller som straff. Å være en stat er en grunnleggende rettighet for enhver nasjon. 7. oktober-massakren var forferdelig, men palestinernes rett til å velge sine egne ledere og bestemme sin egen skjebne har eksistert – og blitt tilbakeholdt – i over 50 år, og den har ingen utløpsdato. For å forhindre palestinerne i å realisere disse rettighetene, utviklet Netanyahu for lenge siden en doktrine som ser på Hamas som en nyttig motstander. Og dypest sett, i deres grunnleggende verdenssyn, er det fullt samsvar mellom Hamas og den messianske israelske høyrefløyen som setter dagsordenen i Netanyahus regjering: Begge sider er skjønt enige om at det bare er rom for én nasjon i dette landet; det eneste de er uenige om, er hvilken. For Netanyahu og hans ekstremist-ministre Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich er Hamas uendelig langt å foretrekke framfor enhver palestinsk fiende som er like nådeløs og dedikert, men villig til å inngå kompromiss om en tostatsløsning.
Jeg har ikke til hensikt å forlate mitt hjem i nær framtid, og mine palestinske naboer kommer også til å bli værende her. Folk er generelt ikke ivrige etter å oppgi sitt land og sin frihet. Og dette er noe verken Netanyahu eller Sinwar kan endre på. Den eneste gjennomførbare løsningen er å erstatte dette katastrofale lederskapet med ett som er lei av den kaotiske virkeligheten vi er fanget i, og ikke redd for å arbeide for en bedre morgendag.
(Kronikken ble først publisert i den israelske dagsavisen Yedioth Ahronoth.)
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset