Kjære Vinduet-leser,
Romanaktuelle Jonny Halberg debuterte før jul en ny Vinduet-spalte, konseptualisert i tre deler – så kanskje rettere sagt en miniserie – hvor han leser gamle bøker om igjen, bøker han av en eller annen grunn ikke blir helt ferdig med. I første spalte skrev han om den irske surrealisten Flann O’Briens roman Den tredje politimannen. I andre, nettopp publiserte spalte: Herman Melvilles kortroman/langnovelle Bartleby, the Scrivener, som først ble serialisert i to deler i månedsmagasinet Putnam’s i 1853. Siden har den passive, trassige motstanden til den anonyme Wall Street-medarbeideren Bartleby – som nekter å utføre jobben sin, men også å flytte seg fra arbeidsplassen sin, alt med den gjentatte forklaringen «I would prefer not to» – blitt «husket i generasjoners generasjoner», som Jonny Halberg skriver, og dukket opp både i metaromanen Bartleby & Co. av Enrique Vila-Matas og på skiltene til protestbevegelsen Occupy Wall Street. (Og hvis du følger amerikansk basketball og lurer på hvorfor Kyrie Irving, NBAs ukronede driblekonge, nekter å vaksinere seg eller unnskylde seg for sosiale medier-blemmer eller overhodet møte opp på kamp, så er det, ifølge én teori, fordi han er vår tids Bartleby.) Les mer om alt dette, unntatt NBA, i «Jeg nekter» av Jonny Halberg.
I tillegg har poet og høyskolelektor Fredrik Stenhjem Hagen, som sist skrev for Vinduet om det han oppfattet som en underlig redigert Sylvia Plath-oversettelse, anmeldt Rune Christiansens nye diktverk Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918), hvor Christiansen dikter og lever seg inn i det siste året av det korte, kompliserte livet til den posthumt anerkjente svenske lyrikeren i bokens tittel.
Slik, opplever Hagen, har Rune Christiansen «funnet et nytt spor i poesien sin og en helt egen vei inn i eksofiksjonen». Og eksofiksjon, det er da, kort fortalt, skjønnlitterære arbeider som tar utgangspunkt i det biografiske eller historiske, men ikke er underlagt biografiens sannhetskrav og/eller har en friere, mer idiosynkratisk form enn den tradisjonelle historiske romanen. I sin anmeldelse nevner Fredrik Stenhjem Hagen to nyere norske eksponenter for sjangeren: Mona Høvrings roman Camillas lange netter (2013), hvor Høvring dikter videre på Camilla Colletts erindringsverk I de lange nætter, og Jon Fosses «skrift over skrift»-prosjekt Poesiar. Etter Henrik Wergeland (2016), som tar utgangspunkt i Wergelands liv og lyrikk.
Og to nyere skandinaviske utgivelser man gjerne ikke kommer utenom, når man snakker om eksofiksjon, er svenske Elin Cullheds Augustpris-vinnende roman Eufori (2021), om Sylvia Plath, og danske Christina Hesselholdts Nordisk råds litteraturpris-nominerte roman Vivian (2016), om den amerikanske gatefotografen Vivian Maier. Man får også lyst til å nominere Hans Petter Blads fjorårsbok Schizothemia. En roman om Thure Erik Lund – som Blad ifølge forlaget skrev «med et håp om å forstå forfatteren [og bestevennen] Thure Erik Lund, og derved også romankunsten (…) hvilket kun lar seg gjøre ved å plassere ham i en skjønnlitterær tekst, siden Lund, ifølge Blad, er inkarnasjonen av det å skrive» – i klassen peak skandinavisk eksofiksjon.
Man får også lyst til å skrive litt mer om eksofiksjon. For selv om sjangeren ordet beskriver, er veletablert (noen vil si like etablert som romankunsten), er ordet relativt nytt, og historien om det skrives tilsynelatende stadig om – kledelig nok, siden eksofiksjon på sett og vis handler om å skrive om historien.
Men for å begynne et sted: Prefikset «ekso-» kommer fra gresk éxō, som betyr «ytre» eller «utenfor» – det ytre skallet til en skilpadde er derfor et eksoskjelett, eksonym er et stedsnavn på et annet språk enn det som brukes av innbyggerne (eks.: Copenhagen/København). Selve ordet eksofiksjon er imidlertid fransk. Det ble første gang anvendt i norsk presse av Klassekampen, 10. januar 2018, men da i en innkjøpt og oversatt artikkel fra danske Information, skrevet av den Paris-baserte oversetteren Tine Byrckel. «En ny litterær bølge skyller over Frankrike: Nå skal litteraturen fortelle om en spesiell skjebne, og biografisk fiksjon er måten å gjøre det på», lød ingressen på Byrckels korrespondentbrev, som siterte den franske kulturredaktøren og radiopersonligheten Thierry Gandillot på at «Hvis du vil være et skritt foran alle andre her i høstens selskaper, så husk dette ordet: eksofiksjon.»
Gandillot proklamerte dette i 2015: Kroneksemplet på eksofiksjon dengang var Laurent Binets intellektuelle farse Språkets syvende funksjon (utgitt på norsk av Gyldendal i 2016), hvor Binet, som tidligere har gjort kontrafaktisk historieskrivning til sin (Goncourtpris-vinnende) spesialitet, dikter om Roland Barthes’ død i en trafikkulykke til en drapssak. (Michel Foucault figurerer også i en del fiktive nattklubbscener). Ifølge faktaboksen til artikkelen ble imidlertid begrepet eksofiksjon «trolig lansert» allerede i 2013, av forfatteren og filosofen Philippe Vasset. Dette synes mer enn trolig. Vasset, en tidligere forretningsdetektiv(!) og redaktør for nyhetsbrevet Africa Energy Intelligence, utga i 2013 boken Le Conjuration, en roman om moderne sekter, basert på journalistisk research og «gåtene som virkeligheten presenterer for oss.» Han døpte selv denne romanformen eksofiksjon, som en motsetning til autofiksjon, som også først var et fransk begrep.
Men ifølge den svenske oversetteren Helena Fagertun, som i fjor, i det svenske kvartalstidsskriftet Ord & Bild (1/22), skrev essayet «Exofiktionen: När jaget blir en annan», den hittil mest omfattende taksonomien av sjangeren i skandinavisk sammenheng, var det den franske litteraturforskeren Alexandre Gefen som myntet begrepet, apropos romanen til Philippe Vasset. Og det later i alle fall til at Alexandre Gefen har kodifisert og popularisert begrepet ytterligere, ja, det kan nesten virke som han føler han har skapt et Frankensteins monster og ikke bare et nyord, for i 2017 kommer han med et hjertesukk på boksidene til Le Monde: «Hvert år lurer jeg på om eksofiksjonsbølgen vil ebbe ut … og det gjør den ikke. Det er som om det er blitt akseptert at målet med litteraturen er å fortelle om et individ, en skjebne, og at biografisk fiksjon er blitt den eneste måten å gjøre det på.»
Det er først etter dette hjertesukket at begrepsbruken virkelig florerer i Skandinavia, og i Norge først og fremst i Morgenbladet. Kritikeren og franskoversetteren Margunn Vikingstad skriver tre ganger om eksofiksjon i ukeavisen, i 2018, 2019 og 2021, før Morgenbladets bokpodkast vier en episode kalt «Ekso-hva-for-no?» til sjangeren. I mellomtiden har den dansk-norske kritikeren Susanne Christensen fått behov for å rydde litt i begrepene: «Det er egentlig ikke så kompliceret», skriver hun i Vagant i 2019, «enten kjører man en Auto (‘selvfiktionalisering’) eller en Exo (‘anden-end-selvfiktionalisering’)». Men i en samtale med den danske forfatteren Kristina Stoltz, i Vinduet (4/2019), problematiserer også Christensen sjangeren og dens lisens til å dikte fritt om levende og avdøde personer: «Hvad er fordelene og ulemperne ved at behandle historisk materiale i romanform?» spør hun, og legger for egen del til at hun synes «der kan gå noget tabt med tanke på at portrættere et tænkende, intellektuelt væsen», især når dette vesenets historie og verker «filtreres gennem en forfatters spejlinger, drømme og identifikationer.»
Men når Fredrik Stenhjem Hagen opplever at Rune Christiansen i sin bok om Harriet Löwenhjelm «åpner hennes liv og verk på måter som biografien eller litteraturhistorien ikke kan», er det nettopp fordi han «speiler seg i tekstene» hennes: Christiansen forsøker å «forstå Löwenhjelm og å forstå seg selv gjennom sin fascinasjon for Löwenhjelm», skriver Hagen: «Og for oss som leser boken, vendes også blikket mot oss selv som leser Christiansen som leser Löwenhjelm.»
I sitt essay i Ord & Bild konkluderer da også Helena Fagertun med at det er dette selvrefleksive perspektivet som er unikt for eksofiksjonen. For «där den historiske romanen skapar litteratur utifrån vad som har hänt i historien», skriver hun, «menar jag at den exofiktiva romanen särskiljar sig från denna genom också att ställa frågan: Vem är jag som någon annan? Eller: Vem är jag som någon annan som har funnits i historien? Eller rentav: Vem är jag som litteratur som någon annan som har funnits i historien?»
Men hvis du fortsatt ikke er helt klok på hva eksofiksjon er, er det også helt greit. Helena Fagertun begynner i alle fall teksten i Ord & Bild med å innrømme sitt første, forvirrende møte med begrepet, i en Zoom-samtale i 2020: «Plötsligt hör jag någon säga ett ord jag aldri tidigare hört och jag hamnar i det där limbot när man under bråkdelen av en sekund försöker bestämma sig för om man ska spela med, låtsas vara insatt och hoppas att det hela kommer att klarna av samanhänget eller tvärtom blotta sin okunskap ock fråga rakt ut.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset