Kjære Vinduet-leser,
Denne uka har vi bare én ny tekst, men den kan til gjengjeld rekke et stykke uti påsken: «Den hverdagslige motstanden» er en 60 000-tegns reportasje fra Ukraina, skrevet av den amerikanske forfatteren, journalisten og forleggeren Dave Eggers, eksklusivt for norske lesere. (Det vil si, reportasjen har tidligere vært publisert i det italienske nyhetsmagasinet Internazionale, et kort utdrag har vært publisert i New Yorker og den fulle teksten vil siden bli publisert i The Believer, det gjenopplivede kulturmagasinet som er en del av hans uavhengige forlagshus McSweeney's, som vi berørte på denne tiden i fjor, i en reportasje fra Island.)
«Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro», skriver Dave Eggers i sin omfattende reportasje. Les den herfra, og del den gjerne.
Fordømmelsen av Russlands krigføring er så godt som unison, og bilder og video av idrettsutøvere, bygningsfasader og russiske barn med propagandamerket «Z» kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Men hva med den russiske kulturen som mange holder så høyt, oppi alt dette? Den ukrainske kulturministeren oppfordret i desember til kulturell boikott så lenge krigen varer – ikke bare av nålevende russiske kunstnere, men også av for eksempel komponisten Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893), hvis ballett Nøtteknekkeren like fullt ble satt opp til fullt hus og stormende jubel i NATO-landenes mange storbyer før jul. Leikanger-baserte Skald forlag ser heller ikke ut til å tro at kulturboikott er veien til fred, og utvider i disse dager sin bejublede serie klassikere oversatt til moderne nynorsk med Då Ivan Iljitsj døydde, Lev Tolstojs langnovelle fra 1886. (Når en norsk debutant gir ut ei flis på 92 sider, kaller man det «roman», men når Tolstoj følger opp Krig og Fred (1869) og Anna Karenina (1878) med et kondensert mesterverk av dette slaget, må det nesten bli «langnovelle».)
Til Tolstojs forsvar var han jo også pasifist, i hvert fall i sine siste tre tiår, og det var da han skrev denne korte boka om en russisk embedsmann som på dødsleiet begynner å spørre seg om livet «ikkje har vore slik det skulle?». Dette er opprivende saker for den vellykkede Ivan Iljitsj, kjælenavn Vanja, som har fulgt alle sin tids konvensjoner og regler og behendig skjøvet unna alt som ikke har passet inn: «Det fall han inn at dei nesten umerkelege tendensane hans til å kjempe mot det som høgtståande folk betrakta som rett, at desse nesten umerkelege tendensane som han straks hadde jaga frå seg, kunne vere ekte, men at alt det andre ikkje var slik det burde vere.»
Her finnes det et subversivt budskap fra kristen-anarkisten Tolstoj, som man kan tenke at flere i dagens Russland, og forøvrig gjerne i resten av verden, kanskje burde ta inn over seg. Vi tok kontakt med forfatter og kritiker Geir Pollen, som vi sist snakket med for et drøyt år siden, til det som ble Vinduets aller mest leste sak i 2022, for å be om hans syn på spørsmålet om russisk kulturboikott og få en liten oppdatering etter fjorårets intervju. Det er nemlig Pollen som står bak den nye Tolstoj-oversettelsen, og vi traff ham midt i arbeidet med en annen oversettelse, av teatertenkeren Konstantin Stanislavskijs selvbiografi Mitt liv i kunsten. (Pollens oversettelse av Stanislavskijs berømte verk En skuespillers arbeide med seg selv utkommer på Solum Bokvennen denne våren.)
– Det finnes mange tegn på at den russiske kulturen, på tvers av all krigersk galskap, fremdeles er svært nærværende også i den norske offentligheten, sier Pollen.
– Marit Bjerkeng, glimrende oversetter fra russisk, har nettopp oversatt to ruvende romaner: Maria Stepanovas Til minne om minnet (Gyldendal), og Ljudmila Ulitskajas Det store grønne teltet (Cappelen Damm). Og i Oslos opera oppføres det stadig vekk russiske verker, det siste året for eksempel Tsjajkovskijs opera Jevgenij Onegin og balletten Tornerose, samt Prokofjevs ballett Askepott. I Oslo Konserthus spilles nå i vår både Rakhmaninov og Sjostakovitsj. I det hele tatt er det knapt noe land utenfor den angloamerikanske verden som får større plass i den norske kulturelle offentligheten enn Russland. Og det er bra. For jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å vise all verden at vi ikke lar Putin diktere dagsordenen vår, enn å helt konkret demonstrere at han og krigen hans, på ett nivå, er totalt irrelevant, den er ingenting å bry seg om for siviliserte mennesker! Å sørge for at den russiske kulturen er nærværende hos oss, er også en viktig moralsk støtte til de mange millioner russere som – tross alt! – ikke støtter krigen.
I intervjuet vi gjennomførte for et drøyt år siden, sa du blant annet at det går «en dyp åre av irrasjonalitet» gjennom Putins beslutning om å invadere, og antydet muligens også at det ligger en irrasjonalitet i hele den russiske kulturen. Nylig har den russiske journalisten Leonid Ragozin i Morgenbladet kritisert Iver B. Neumann for å hevde at Russland er en fremmed sivilisasjon som vi i Vesten ikke helt kan forstå oss på. Er du enig i at det er noe mystifiserende og orientaliserende i måten vi forholder oss til Russland på?
– Da jeg i sin tid snakket om «en dyp åre av irrasjonalitet», siktet jeg i utgangspunktet til den middelalderlige ideen om Russland som «det tredje Rom», bærer av en religiøs misjon, Guds utvalgte entreprenører for en ny verden, som etter hvert, når vi kommer fram til for eksempel Dostojevskij, skal vise veien bort fra vestlig individualisme og liberalisme. Dette tankegodset har aldri helt forsvunnet fra russiske mørkeloft, og kan også spores for eksempel i Stalins nasjonalisme og antisemittisme. I alle de sprikende forklaringene som Putin har gitt på hvorfor «den militære spesialoperasjonen» var nødvendig, er kanskje dette gamle reaksjonære grumset viktigst. Det er jo også en del av kjemien i vrangforestillingen om «en russisk verden», der ukrainerne en gang for alle må lære seg at de egentlig er russere, jamfør den talen Putin holdt i forkant av overfallet den 24. februar 2022. Det morsomme er jo at Dostojevskij raste mot Vesten, men likevel var det dit (og ikke til Kina) han reiste når han ikke holdt ut klimaet i St. Petersburg. Og sånn er det jo også med dagens russiske elite: Om aldri så nasjonalistiske, er det til Sveits eller London de sender barna sine for å gå på skole – eller legge seg selv inn på sykehus. Vladimir Solovjov, den mest blodtørstige av de russiske TV-«journalistene», har for eksempel et lite slott ved Como-sjøen, sier Geir Pollen.
– Når alt dette er sagt: Jeg vil være den siste til å mystifisere Russland, à la «Russland er et annet sted». Alle steder er et annet sted, og er det noe som bare slo meg sterkere og sterkere de tolv-tretten årene jeg bodde i Russland, så er det at nordmenn (jeg) og russere (venner, kolleger, studenter) uten sammenligning er mer like enn ulike. Som Ekelöf sier: «Det som är botten i dig är botten också i andra».
PS. Dette nyhetsbrevet tar nå en liten pause og er tilbake om to uker.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt