Kjære Vinduet-leser,
Vi har denne uken to tekster skrevet av to Vinduet-debutanter, om to avdøde, eminente engelske forfattere som opererte i til dels ulike sfærer, men utvekslet en og annen erkebritisk sarkasme i årenes løp.
Mark Fisher (1968–2017) var fra Leicesters arbeiderklasse, studerte litteratur og filosofi ved universitetene i Hull og Warwick, ble del av den teori- og filosofidrevne 90-tallsgenerasjonen britiske musikkskribenter (senere var han redaktør for en antologi om Michael Jackson, etter hans død) og drev fra 2003 en innflytelsesrik blogg kalt k-punk, som hans venn og skribentkollega Simon Reynolds kalte «et enmannsmagasin [som var] bedre enn de fleste magasiner i Storbritannia.» William Sem Fure, lektor og redaksjonsmedlem i det Bergen-baserte Tidsskriftet Røyst, har anmeldt Mark Fishers hovedverk «Den kapitalistiske realismen», først utgitt i 2009 og nå oversatt til norsk av Forlaget H//O//F. Vår anmelder kaller boken «en moderne kultklassiker» og mener den for «unge mennesker i 2023» er «minst like relevant nå som i 2009.»
Les «Nåtiden tar aldri slutt» av William Sem Fure.
Og så har vårt tidligere intervju- og nyhetsbrevobjekt Leo Robson skrevet om «det evige vidunderbarnet i engelsk litteratur», Martin Amis, som døde 19. mai, 73 år gammel. Ved et morbid og verdig sammentreff har Amis' siste bok Inside Story nettopp kommet på norsk, som den aller første fra hans forfatterskap – utgitt av Pelikanen Forlag, oversatt av Pål Heggøy Aasen og kalt På innsiden.
Leo Robson har, lik Mark Fisher, Warwick-universitetet som sin alma mater, men alt i alt flere tangeringspunkter med Oxford-utdannede Amis: Han skrev en bredt anlagt anmeldelse for Harper’s Magazine av Inside Story da den kom ut i USA i 2020 (anmeldelsen hadde overskriften «A Swing and Amis», et ordspill språkkunstneren Amis nesten er nødt til å ha verdsatt, om han så ikke verdsatte alt i brødteksten), anmeldte i 2012 Richard Bradfords Amis-biografi for New Statesman (en anmeldelse som ble nominert til den britiske journalistprisen «Hatchet Job of the Year», altså årets slakt), og hadde en gang også en perfid polemikk med Amis selv (i leserbrevspaltene til Times New Literary Supplement, såklart). Men som så mange andre britiske skribenter og forfattere, så han for det meste på Amis som «gnistrende talentfull». Og da Leo Robson leverte sin første Vinduet-tekst, skrev han i samme epost at «jeg aldri trodde jeg skulle si dette, men jeg tror jeg har hatt noen nye tanker – inkludert en big-ish – om Martin Amis!» Vi er ikke objektive her, men det føles virkelig ikke som om det med det ble lovet for mye.
Les «Å få taket på Martin Amis» av Leo Robson på Vinduet.no.
Til slutt, et bonusintervju: Da han i 2004 brakdebuterte med den i tittelen Morrissey-alluderende (og opptil flere ganger filmatiserte) vampyrromanen La den rette komme inn, fremsto svenske John Ajvide Lindqvist (f. 1968) – som startet karrieren som tryllekunstner, for siden å prøve lykken som standupkomiker – som en noe tilfeldig suksessforfatter. Men siden har han ikke sett seg tilbake. Etter et titalls bøker til, var han i forrige uke lanseringsklar med to på én gang: Havfrueromanen Sommaren 85, som kom på svensk 1. juni, og midtsommer-krimen Skriften i vannet, som lenge var ment å være bok nummer sju i avdøde Stieg Larssons Millennium-serie, inntil forlaget (nå svenskeide Strawberry) refuserte ham og en annen forfatter, Karin Smirnoff, ble hyret inn. Så nå er Skriften i vannet, i lett omskrevet form, utgangspunkt for en egen krimserie, kalt Blodstormen.
Etter at John Ajvide Lindqvist onsdag i forrige uke presenterte boken på et frokostmøte hos sin norske utgiver Gyldendal (som også er Vinduets eier), satt han i lotusstilling på kanten av fontenen på Sehesteds plass og nirøykte, sjekket telefonen og nippa til en Burn energidrikk (originalsmaken, den som egentlig ikke har noen spesifikk smak, med mindre taurin teller). Han så kanskje ikke ut som om han var direkte i zen, men definitivt ut som om han var i balanse mellom sine apollinske og dionysiske trekk.
– Jeg er en energidrikker, i aller høyeste grad. Men jeg fant ikke de jeg liker best, CELSIUS eller NOCCO. Så da ble det bare en Burn.
Hva er favorittsmaken din?
– CELSIUS Sparkling Cola. Men den finnes ikke lenger. CELSIUS har en tendens til at de lager en smak som jeg synes er god, og så tar de den bort.
Er det ikke alltid sånn?
– Jeg opplever at det er sånn. Det meste nye som kommer av smaker, er ikke like godt. Men det er mulig det er en varemerkegreie, at de ikke kan ha colasmak. [Burn er i alle fall eid av Coca-Cola Company, red. anm.]
Drikker du energidrikk i stedet for kaffe?
– Jeg drikker mye kaffe også. Jeg har en stor termos med kaffe også. Mye koffein, altså. Koffein og nikotin. Men energidrikk er en slags belønning, når jeg skal begynne å skrive på morgenen eller ettermiddagen. Det er en måte å få meg til å sette meg ned på, for da får jeg drikke min energidrikk og røyke sigarett. Og så kan jeg begynne å skrive.
Og da skriver du i ett kjør?
– Nei, jeg skriver ikke jämt, men jeg sitter ved skrivebordet fem til seks timer hver dag, i alle fall. Men dagen har jo mange timer. Jeg spiller ganske mye tv-spill, jeg ser mye på tv-serier, jeg sitter mye og snakker med min hustru [forfatteren Mia Ajvide]. Vi leser høyt for hverandre, veldig ofte, vi har lange lister over bøker som vi har lest gjennom årene. Vi leser kanskje 12-14 bøker høyt hvert år. Vår sønn er også noen ganger med. Han kommer med sin første bok nå. Vi er bare tre som heter Ajvide i verden, så heter man Ajvide, er man forfatter. Men det hadde jeg aldri trodd. Som jeg pleier å si: Mitt liv bygger egentlig på en serie fiaskoer. Først forsøkte jeg å bli magiker – dro på messer, firmafester, restauranter – men det gikk ikke an å forsørge seg. Så ble jeg standupkomiker, var det i ti år, og så skrev jeg tekster til andre komikere, og så gikk det ikke an å forsørge seg på det, heller. Men heldigvis fikk jeg min første roman antatt. Så får vi se hvor lenge det holder.
Og så har du film og tv, da?
– Ja, gud, det er kjempemye som skjer. Så er spørsmålet hvor mye det blir noe av. Det er planer om en irlandsk tv-serie basert på en av mine bøker. Kanskje en amerikansk serie av en annen. En koreansk versjon av La den rette komme inn. Jeg har også et originalmanus på gang. Og så var det en HBO-serie som røk ... Men i år kommer Håndtering av udøde [utgitt av Cappelen Damm i 2018] som norsk film. Det er en veldig vakker, veldig sørgelig, spennende, helt egen film. Med Renate Reinsve i hovedrollen. Jeg har skrevet manus sammen med regissøren, Thea Hvistendahl. Jeg så hennes [helaftens Karpe-film] Adjø Montebello. Den syntes jeg var veldig bra. Hun kan sine saker. Det er i det hele tatt mye jeg synes er bedre i Norge enn i Sverige. Men ikke energidrikker. Dere burde ha en innenlands energidrikk, tenker jeg. På fjordvann. Imsdal Energy. Imsdal Intense! Med smak av laks.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset