Kjære Vinduet-leser,
Ukens tekster handler – litt tilfeldigvis, men det føles også som et tema vi forsøker å forfølge denne vinteren – om hva tidsskrifter (være seg på nett eller papir) kan gjøre, eller det genuint tidsskriftmessige, om du vil.
Dag Solstad-komplettist Torbjørn Klippenvåg Pettersen, som debuterte som Vinduet-skribent med en tekst om lengdeløp på skøyter og sportens betydning for Solstads forfatterskap, har lest og anmeldt Agoras nyss utgitte, monumentale (647 sider) Solstad-nummer, som ifølge lederartikkelen stiller spørsmål som «hvor Solstad er på sitt beste, hvilke faser i forfatterskapet som vil stå seg best for ettertiden og hvorvidt han noensinne har skrevet en fullendt roman». Redaktørkvartetten for Aschehougs journal for metafysisk spekulasjon «håper at dette temanummeret vil kunne bidra til å føre denne diskusjonen et stykke videre», legger de til, og Torbjørn Klippenvåg Petter går enda lengre, for ham gir nummeret «håp om en fremtid der ikke absolutt alle danser rundt på TikTok.»
Og så har Thomas Karlsen, som sist skrev om Emmanuel Carrére i Vinduet, tatt for seg «Sigbjørns Hølmebakk mange liv», avledet av at den i dag noe glemte forfatteren, filmarbeideren og folketaleren (og tidsskriftsarbeideren – for alt fra Fossegrimen til Kooperatøren, Samvirkelagets eget ukeblad) i fjor ble en biografi til del, skrevet av hans sønn Arnstein Hølmebakk, og av at vår artikkelforfatter ble tipset om at å lese Sigbjørn Hølmebakk kan være «en form for rus, nesten». Såpass sterk en rus at dette bare er del én i en føljetong, andre og avsluttende del følger neste uke, da vil Sigbjørn Hølmebakk for øvrig ventelig krysse veier med Dag Solstad, nærmere bestemt på Forfatterforeningens opphetede årsmøte i 1971. Før den tid, her er del én, som starter på et slektstreff i en gammel skrivestue, hvor en bunke svenske kjærlighetsbrev er blitt murt inn i en peis, langt nede i en sjakt, dinglende i en hyssing.
Men vi mener for all del ikke bare å grave oss ned i fortiden. Som Thomas Karlsen påpeker, er Sigbjørn Hølmebakks storhetstid uløselig knyttet til Den norske Bokklubbens velmaktsdager; som mange andre, vokste Thomas opp med Hølmebakks bokklubbutgitte romaner stående i sine foreldres bokhyller: «Leste dem gjorde jeg naturligvis ikke – de kunne like gjerne ha vært et par vaser», legger han imidlertid til.
Var egentlig alt så mye bedre før, da bokhyllene nærmest fylte seg selv, og sosiale medier og smarttelefoner ennå ikke hadde kolonisert sinnene? I ukens tredje tekst, «Gullalder eller endetid?», skrevet av meg (Ola Innset), forsøker vi å utfordre den rådende kulturpessimismen og samtidens digitale dommedagsprofetier. Teksten diagnostiserer en «kulturelitens identitetskrise», etter at dataverktøy har gitt mer presis kunnskap om folks lesevaner, og etterlyser mer enn billig konservatisme fra de som ønsker at litteraturen skal ha en viktig plass i samfunnet. «Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte», hevder ingressen, og vi skrev for så vidt den selv, men tar utgangspunkt i et sitat fra den amerikanske kritikeren Ryan Ruby, som i 2021 proklamerte på Twitter at vi lever i en «golden age for popular criticism».
Og det er en glede å kunne kunngjøre at på neste Vinduet-fest, tirsdag den 7. mars, vil vi få besøk av nettopp Ryan Ruby, som skal holde et foredrag om denne gullalderen for kritikk som retter seg mot et allment publikum, om hvordan den digitale offentligheten vokste fram og hvor veien går videre herfra.
Ryan Ruby er født i Los Angeles i 1983 og bor i Berlin. Han har gitt ut én roman og ett langdikt, oversatt to franske bøker og skrevet for et utall engelskspråklige publikasjoner, blant dem Harper’s, New Left Review og The Nation. Han mottok tidligere i år Robert B. Silvers-prisen for litteraturkritikk, som deles ut av New York Review of Books og er kalt opp etter deres mangeårige redaktør; Ruby ble utmerket fordi han er «a public intellectual with an accessible style and an appealing candor», som jurybegrunnelsen lød.
For en smakebit på hans stil og ærlighet, kan vi for eksempel anbefale hans ferske tekst om T.S. Eliots Det golde landet, 100 år etter, et personlig essay om Vladimir Nabokovs Berlin, en New Statesman-tekst om «Writing in the Age of Big Data» eller denne anmeldelsen av Ian McEwans siste roman. (Første setning: «Fame has been kind to Ian McEwan, but not to his writing.»)
Etter Ryan Rubys foredrag vil en annen eksil-amerikaner, Ida Lødemel Tvedt, lede en spørsmål og svar-seanse. Alle er hjertelig velkomne til Hamsun-salen på Gyldendalhuset i Oslo 7. mars klokken 19, til hva vi tror vil bli et av vårens store høydepunkter!
PS. For mer om arrangementet, se Facebook, bare kanskje ikke bli der for lenge. Det er en hel verden der ute.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt