Kjære Vinduet-leser,
Dette er nytt på Vinduet.no:
Marius Emanuelsen, som sist anmeldte Karl Ove Knausgårds Nattskolen, har lest debutromanen til Olav Fangel, Embrik i høyere oppløsning (Gyldendal), som får ham til å trekke paralleller til både Dag Solstads debutroman Irr! Grønt!, Erlend Loes generasjonsdefinerende andreroman Naiv. Super, den amerikanske teaterkunstneren Zachary Oberzan og den belgiske multikampsportutøveren Jean-Claude Van Damme.
Les anmeldelsen «Irr! Grønt! Bek! Mørkt!» av Marius Emanuelsen.
Og så har Trygve Riiser Gundersen, som I 2022 mottok Brageprisen i sakprosaklassen for Haugianerne. Enevelde og undergrunn (Cappelen Damm), skrevet et todelt essay om hvorfor han «aldri, aldri i livet vil skrive en historisk roman. (Og hvorfor det kanskje likevel kan være verdt å gjøre det.)» Første del er ute nå. Neste og avsluttende del kommer innen en uke. I mellomtiden vil Trygve Riiser Gundersen også diskutere den historiske romanen og «historiens brytningstid på 1700-tallet» med Tore Renberg og Karin Haugen på et Klassekampen-arrangement torsdag 1. februar. Arrangementet er utsolgt, men hvis du vil føle historiens brytningstid på 1700-tallet, kan du lese «Den historiske romanens umulighet (del én)».
Nå skal vi tilbake til forrige ukes hovednavn, den brasilianske fotografen Rosa Gauditano (f. 1955) og hennes fotoserie «Vidas proibidas» (Forbudte liv), som dokumenterte byens lesbiske strippe-og biljardklubber på slutten av 1970-tallet. Carina Elisabeth Beddari åpnet sitt essay «Å få lov til se» med sin opplevelse, på fjorårets kunstbiennale i São Paulo, av fotoserien, som ga henne en følelse av å ikke være en «uvedkommende kikker, slik det ofte kan være med kunst som liksom skal vise oss at dette også finnes.»
Vi ville gjengi noen av bildene fra fotoserien i artikkelen (for eksempel dette eller dette), men lenge svarte ikke Rosa Gauditano på henvendelser om rettighetsavklaring, verken på telefon eller epost; det skyldtes, viste det seg, at hun var på reportasjereise i regnskogen. De siste 30 årene har hun konsentrert seg om å fotografere Brasils urbefolkninger – hun brukte blant annet 13 år på å dokumentere innvielsesritualene til Xavante-folket i Mato Grosso (siden ritualene strekker seg over 13 år). Hun jobber nå med å sette sammen en fotobok om prosjektet. Men da hun til slutt svarte på epost, vendte hun gladelig tilbake til Vidas Proibidas. Fotoserien fra biljardsalongen Ferru’s Bar og nattklubben Dinossauros ble opprinnelig gjort på oppdrag for Veja, det største magasinet i Brasil på den tiden, et nasjonalt motstykke til amerikanske nyhetsmagasiner som Time og Life, som i dag «bare er nok et magasin for den brasilianske overklassen», ifølge Rosa Gauditano. Veja publiserte aldri fotoserien, den så først dagens lys i form av en bok utgitt av hennes britiske galleri Albumen i 2018, for så altså å bli vist i hennes hjemby São Paulo i fjor.
Vet du hvorfor bildene aldri ble publisert i Veja?
– Jeg vet ikke, men jeg antar det var fordi på den tiden pågikk det sensur i redaksjonskontorene til aviser og magasiner, det var militærdiktaturets tid og lite rom for arbeid som dette. Der og da var jeg opprørt, men det var normalt at ting ble sensurert her i Brasil.
I essayet vi publiserte, skriver artikkelforfatteren at bildene viser «en verden som ikke er min […] men som innvilger meg noe – jeg vet ikke nøyaktig hva, men det er som om noe ved Gauditanos fotografier gir meg lov til å se.» Har du selv noen tanker om hva det «noe» er?
– Det har jeg. Jeg er heteroseksuell og på 70-tallet var det veldig farlig å være lesbisk i Brasil. Vi levde i et diktatur hvor alle som var annerledes (LGBT+, sorte, urbefolkningsfolk) risikerte forfølgelse og mishandling. Jeg fikk fotografere dem fordi jeg fra begynnelsen forklarte at materialet ville figurere i et stort magasin og advarte dem om at hvis det ville skape problemer med deres familier eller arbeidsgivere, burde de ikke stille opp på bildene. Jeg fotograferte bare dem som tillot meg. Jeg tilbrakte to måneder med å møte dem og snakke og forsøke å forstå denne for meg ukjente verdenen. Jeg ble akseptert inn i den for å vise deres liv.
Jeg leste et nylig intervju med deg hvor du sa at du fortsatt føler at du er «fra 70-tallet». På hvilken måte?
– På 70-tallet fotograferte vi i svart-hvitt, vi var influert av de store verdensfotografene. Jeg var særlig glad i [Henri] Cartier-Bresson, Margareth Bourke-White, Dorothea Lang, Diane Arbus, Julia Margaret Cameron, Richard Avedon, Robert Frank, Eugene Smith og brasilianerne Claudia Andujar and Maureen Bisilliat, som jeg møtte i veldig ung alder. Det var tider da en reportasje tok måneder. Du gikk inn i temaet, lærte menneskene å kjenne, levde med dem, forsøkte å sette deg i deres sted, det var en symbiose mellom fotografene og deres subjekter, vi skapte en form for bånd med dem vi fotograferte, så vi kunne trykke deres liv … og vi fremkalte våre egne negativer … det gjorde hele forskjellen.
Hva føler du selv når du ser denne fotoserien i dag?
– Jeg føler at jeg fullbyrdet min rolle, ved å ta dette arbeidet ut av den mørke skuffen og inn i lyset, endelig.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)