Kjære Vinduet-leser,
Denne ukens nyhetsbrev markerer et aldri så lite comeback: Maria Lokna, som skriver jevnlig i Morgenbladet og Jazznytt (hvor hun nylig konkluderte en tredelt serie om kropp og musikk) og i 2021 romandebuterte med Full fortapelse (Fanfare Forlag), figurerte også som anmelder i Vinduet under vår forgjenger Maria Horveis redaktørperiode, og er her og nå tilbake med en tekst om en historie som har hjemsøkt henne de siste seks årene, og fått henne til å stille spørsmål ved fortellingen om 2010-tallet, for ikke å si fortellinger overhodet.
For mer, les «Prinsessa av Marokko» av Maria Lokna.
Og i anledning gårsdagens 30-årsjubileum for åpningen av OL på Lillehammer har Torbjørn Klippenvåg skrevet om disse olympiske lekenes betydning for ham, datidens og ettertidens litteratur og alle til og med hans revnende likegyldige nevøer. Fra «den intense livslede (Bredesens andrehopp: 122 meter) til den totale meningsfylde (13.30,55)», fra Picabo Street fra Idaho til Edel Therese Høiseth fra Siljan, fra bosniske Igor Boras’ bremsejobb i firermannsbob til Johan Corneliussens «særlige interesse» for alpint: Dette er blant persongalleriet som gjorde OL på Lillehammer til «normalen, alt annet er avvik fra den», foreslår han.
For mer, les «Mimringens potensial» av Torbjørn Klippenvåg Pettersen, forøvrig en artikkel illustrert med et bilde (tatt av VG-nestoren Jan Greve, som også knipset Kong Olav på trikken i sin tid) fra åpningsseremonien i Lysgårdsbakkene som i all sin vinterskrud og detaljrikdom kan gjøre kobberstikkene til både Pieter Brueghel den eldre og yngre rangen stridig.
Mot slutten av «Mimringens potensial» nevnes noen sportsfilosofiske refleksjoner Dag Solstad gjør seg i en «vesentlig artikkel» kalt «Johnny Höglin», etter den svenske skøyteløperen som vant gull på 10 000-meteren i Grenoble 1968 og med det snøt Fred Anton Maier og Norge for en høyst forventet seier. Denne teksten sto opprinnelig på trykk i antologien Olympiske grener o.l. (Tiden, 1993), som ifølge omslaget «tilhører serien av kvalitetsbøker som inngår i kulturprogrammet for De XVII Olympiske Vinterleker på Lillehammer i 1994», men som Torbjørn Klippenvåg Pettersen karakteriserer som «ellers ganske forglemmelig», altså utover Dag Solstads pièce de résistance.
Og antologien var beviselig forglemmelig, i alle fall for Solstad selv, for da han siden inkluderte «Johnny Höglin» som åpningstekst i Artikler. 1993–2004 (Oktober, 2005), hevdet han i kildeopplysningen at artikkelen opprinnelig ble trykt i en utgivelse kalt Det er ikke gull alt som glimrer (som vel å merke ikke er helt feil, Olympiske grener o.l. lyder undertittelen «Det er ikke bare gull som glimrer. 22 forfattere skriver om OL-øvelser og lignende»).
Men i serien av kvalitetsbøker som inngikk i kulturprogrammet for De XVII Olympiske Vinterleker på Lillehammer, og ble utgitt i samarbeid med De norske Bokklubbene A/S, fins det på papiret langt mer forglemmelige titler, for eksempel Norge på sitt beste: en opplevelsesguide, Menneske og makter i vikingenes verden eller Røtter: en bok om tre.
Olympiske grener o.l. fremstår i dette selskapet som en slående idiosynkratisk utgivelse, fra og med omslaget, hvor en piktogramfigur med ishockeykølle er radbrukket til en OL-ring, og forordet til Thorvald Steen, som foreslår: «Vinter-OL er et forsøk på å neglisjere tragediens faktum. Vinter-OL er et forsøk på å late som ingenting. Vinter-OL er et forsøk på å leve med snø og is.»
Thorvald Steen satt i bokens redaksjon, sammen med blant andre den svenske mangesysleren Bengt Berg, den tidligere stuntpoeten Arne Ruste og Gro Stangeland, forfatter av Norge på sitt beste: en overlevelsesguide. De øvrige bidragsyterne var et A-lag av datidens norske (og svenske) bokklubbforfattere, som alle leverte originalskrevne tekster. Men som forordet er gjennomgangstonen i tekstene påfallende ambivalent, som om man kanskje ikke helt tror på prosjektet. For eksempel åpner Karsten Alnæs med en novelle kalt «Femtikilometeren», hvor fortellerjeget tidlig får behov for å fortelle at «jeg som intellektuell hadde en ironisk og kritisk avstand til alle olympiske kappløp.»
«La oss heller dvele ved alpinsportens vesen», foreslår Arne Berggren i sitt bidrag, men noen få sider senere er han ferdig med å dvele: «Selvfølgelig finnes det ikke noe alpint vesen. […] det er ikke mer enn mennesker i glorete antrekk som svinger på en tillært måte nedover en tilsynelatende altfor bratt bakke.» Og allerede midtveis i boken er den olympiske ennui total, da Anne B. Ragde skriver om en matlei bobsledefører: «Akkurat idet han skulle slippe pinnen og kaste kroppen om bord og startplanken var tretti meter bak dem og fotocellen brutt for lengst, da hadde han kjent at han egentlig ville sove […] det ville gi ham adskillig større thrill å kjøre i hundre over Valdresflya i åpen Saab cabriolet med Stones på for fullt.»
Noen av bidragsyterne forsøker forsåvidt å leve seg litt inn i det, som Vigdis Hjorth i sin kortnovelle om den aspirerende søttimetershopperen Lille Trond («Oj! Det er høyt! Oj! Det er høyt! Det er langt ned, det er bratt!») eller Beate Grimsrud i sitt hockey mom-portrett («Vi avanserer. Vi griper fatt i spillets kjerne. Vi trener split-vision. Et nøkkelord for denne lagidretten. Man må kunne se på pucken, mot- og medspillere samtidig»). Men etter hvert sklir boken ut i fri fantasi om potensielle olympiske grener: lengdehopp med spark (Arne Ruste), tibetansk snøskuffing (Erling Kittelsen), bjørnevekking, bjørnebryting og ulverømming (Einar Økland).
Det finnes imidlertid en tekst i Olympiske grener o.l. som ikke bare forsøker, men som virkelig lever (med snø og is), og det er Ragnar Hovlands novelle «Då Ole Hagen viste kva utfor er». Tittelfiguren er en umiddelbart klassisk Hovland-karakter, en lokal alpinlegende som sverger til Åsnes turski og «svarte støvlettar inni oppbretta olabukse, ei svart skinnjakke (som han hadde arva etter onkelen) og skinnhanskar. Aldri noko på hovudet.» En månelys natt i februar, etter å ha drukket med forfatterens sedvanlige alter ego («Hovland») i «den einaste baren i Indre Sogn som har ope heile døgnet», setter Ole Hagen utfor Død Manns Sklie, den raskeste og mest naturlige alpinløypa i Indre Sogn – med innlagte hindre bare i form av «fjellknausar, sauefjøs, elvefar, furuklynger, bratte stup, illsinte bønder som hadde det med å leggje feller ut i løypa» – og siden har ingen sett ham. «Utfor er ein rein idrett: Det gjeld å kome seg ned, fortast muleg», oppsummerer Ragnar Hovland. «Og så vidt eg kan skjøne, er Ole Hagen den som best har gripe utforrennets ånd.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)