Kjære Vinduet-leser,
I dag skal det for det meste handle om biblioteker.
Men først: Thomas Karlsen har nettopp satt punktum for sin beretning i to deler om forfatteren, filmskaperen og folketaleren Sigbjørn Hølmebakk, foranlediget av sønnen Arnstein Hølmebakks fjorårsbiografi. Første del av artikkelserien «Sigbjørn Hølmebakks mange liv» kom i februar, andre del ganske nøyaktig en måned seinere, som er noen uker seinere enn først bebudet, men så er det da også mange liv som skulle berettes. Og i del to kan du blant annet lese om Sigbjørn Hølmebakks politiske oppvåkning, som innledes med at han kladder ned, på servietter under en romjulslunsj på Theatercafeen, prosjektskissen til det som skal komme til å bli Sosialistisk Folkeparti (seinere Sosialistisk Venstreparti) – for seinere å melde seg ut av partiet han skapte, og reise opp og ned norskekysten som uavhengig EF-motstander, manet til stordåd av sin oldemor «Birte på Sveigenes, hun som valgte å sette fyr på halmen hun hadde båret over heiene i halvannen mil, heller enn å måtte selge den til spotpris og tape siste rest av selvrespekt». Kort fortalt: Verken Haakon Lie, Politiets overvåkningstjeneste, Dag Solstad, Per Øyvind Heradstveit, OBOS eller Vest-Tysklands atomvåpenvennlige forsvarsminister gikk umerket fra møtet med Sigbjørn Hølmebakk, og det kan vi nesten love at du ikke vil gjøre, heller. Første del er her, andre del her.
I ukens andre nye tekst, kalt «Vår tids sixtinske kapell», har Øyvind Vågnes – romanforfatter, UiB-professor, mangeårig musikkskribent i Dag og Tid og ikke minst tidligere redaktør for Ekfrase, Nordisk tidsskrift for visuell kultur – skrevet om sin forsknings-/pilegrimsreise til Harry Ransom Center, et bibliotek, arkiv og museum tilknyttet Universitetet i Austin i Texas, eller University of Texas at Austin, som det heter. «Det å fordjupe seg uforstyrra i eit arkiv har både noko asketisk og noko luksuriøst, nærast hedonistisk over seg», skriver han innledningsvis, og det er noe spesielt råflott med Harry Ransom-senteret, som har en av verdens største og fornemste samlinger av originalmanuskripter og kulturhistoriske artefakter – over 36 millioner sider, blant dem Gutenberg-bibelen (den aller første trykte boken av en viss lengde) og tre eksemplarer av Shakespeares første folio.
Men allerede fra begynnelsen ville senteret være mer enn et museum, det skulle også være et «kulturelt kompass», og det har det bokstavelig talt vært – det var her filosofistudenten Wes Anderson på begynnelsen av 1990-tallet snublet over den franske auteuren François Truffauts private brevkorrespondanse, som ga Anderson retning i livet. («I had decided to be a writer, and then … I sort of switched back», minnes han i intervjuboken The Wes Anderson Collection av Matt Zoller Zeitz, som spør: «Do you recall a moment when you made a conscious decision that you wanted to be a filmmaker?»)
Harry Ransom-senteret, som er backet av et konsortium av regionale milliardærer, har heller ikke nøyd seg med å overta litterære dødsbo, men aktivt oppsøkt nålevende forfattere, for så å anvende deres arkiver i formidlings- og utstillingsøyemed – en virksomhet som kan ha vært en inspirasjon for andre oljestater, som da Nasjonalbiblioteket i 2009 kjøpte Jan Kjærstads researchmateriale til hans romaner om Jonas Wergeland for 200 000 kroner. Dette er riktig nok bare småpenger mot hva Harry Ransom-senteret måtte ut med for Norman Mailers samlede papirer, to år før hans død – to og en halv millioner dollar, som ga dem 25 000 brev og navnebrikken til hans avdøde puddel, Tibo – men senteret har også gjort det som til sammenligning må anses som veritable kupp, som da Don DeLillo sendte 151 esker med notater til Austin for en halv million dollar. Det var en overtakelse som ga perfekt mening, slik Øyvind Vågnes ser det, siden man i DeLillos bøker «anar ein myriadar av tekstleg forgreining, ein vev av kulturell intertekst, som vitnar om det ein kan sjå som eit arkivisk blikk mot sjølve tilværet.»
Øyvind Vågnes har i sin skribentvirksomhet stadig vendt tilbake til Don DeLillos forfatterskap, blant annet diskuterte han romanen The Body Artist på Vinduet.no i 2001 og redigerte et temanummer av Vagant i 2006. I den sammenheng brevvekslet han også med forfatteren selv, noe som midtveis i Austin-artikkelen utløser et stikk av panikk: «Herregud, tenkjer eg der eg står», skriver han. «Har eg klart å rote [brevet] bort?»
Og hva med Don DeLillo, på sin side, har han spart på korrespondansen deres? Det kan det først virke som, for på den foreløpige inventarlisten til Harry Ransom-senterets DeLillo-arkiv bemerkes det at «Most material [is] in English with some material in German and Norwegian.» Men hvis Don DeLillo har spart på brevet fra Øyvind Vågnes, har han stukket det unna, for det norske innslaget i arkivet er et nummer av Norsk Shakespearetidsskrift, Therese Bjørneboes livsverk. Og grunnen til at DeLillo hadde dette nummeret i samlingen, er antakelig såpass prosaisk som at en oversettelse av et utdrag fra et av hans teaterstykker ble trykt i det. Men det kan i alle fall være noe flott i å tenke over at når som helst kan en ung, søkende Austin-student komme til å snuble over Norsk Shakespearetidsskrift 1/2003 og få retning i livet.
Noe annet som er flott med Harry Ransom-senteret og Øyvind Vågnes’ reportasje, er den norske, Austin-baserte fotografen Johannes Worsøe Bergs bildeserie som ledsager teksten. Her er et outtake fra serien, Gutenberg-bibelen i all sin skrud:
Og noe som er flott med vårt hjemlige biblioteksystem, synes vi, er at etter at Hanna Stoltenberg oppdaget at Deichman har en mangelfull Mary Gaitskill-katalog, og derfor tok på seg å vie en hel utgave av sin «Mikroanmeldelse»-spalte til en introduksjon av den amerikanske essayisten, tok Deichman selv kontakt, for å fortelle at Oslo-bibliotekene «har plukket opp flere gode innkjøpstips» fra spalten, og sporenstreks kjøpte inn flere Mary Gaitskill-titler til samlingen.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset