Kjære Vinduet-leser,
Det er tre nye tekster på Vinduet.no siden sist:
Maja Hattvang, fast spaltist i D2 (og tidligere blogger under aliaset Maja Casablancas), har anmeldt Sheila Hetis nye bok Alphabetical Diaries (Fitzcarraldo Editions), som samler den kanadiske forfatterens dagboksnedtegnelser gjennom ti år i kondensert form, fra A til Z. «Metoden, den kuraterte alfabetiseringen, gir hver setning tyngde, man leser med omhu», opplever Maja Hattvang; metoden har også gitt form til hennes anmeldelse og et svar på spørsmålet hun noen ganger stiller seg som svoren dagbokskriver- og leser: Hvorfor gjør jeg dette?
Les hennes anmeldelse «Finslipt spikkekniv».
Toto Hølmebakk jobber som kirurg, nærmere bestemt som spesialist i gastroenterologisk kirurgi, og debuterte i 2022 som lyriker med Almakolender (Tiden). Nylig utga samme forlag hans gjendiktning av den amerikanske poeten Emily Dickinson (1830–1886) i en tospråklig utgave kalt Sjelen søker sitt eget selskap. I forbindelse med utgivelsen holdt han, på Gyldendalhuset, et spesialskrevet foredrag om Emily Dickinson – «en poet så besynderlig at hun ikke har påvirket noen, men i seg selv er større enn dem alle» – som nå også kan og bør leses herfra.
Se «Angsten og ensomhetens sangerske» av Toto Hølmebakk.
Og så har Espen Grønlie skrevet om en annen poet og gjendikter, Tone Hødnebø, eller rettere: Naturens sår, diktets sprekker. Naturbeherskelse i Tone Hødnebøs forfatterskap, Benjamin Yazdans nettopp forsvarte doktorgradsavhandling ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. At den prominente og produktive kritikeren og tidsskriftarbeideren Yazdan «skulle ende som doktor i litteratur, var ikke overraskende», påpeker Grønlie (som selv ble doktor ved samme lærested for tre år siden, med en avhandling om Ezra Pound). Mer oppsiktsvekkende er det at avhandlingen leser Hødnebøs dikt opp mot frankfurteren Theodor W. Adornos kritiske teori – ikke at det er første gang Yazdan (eller Hødnebø) annammer hans ord. Men: «Som alltid når kunstverk blir fortolket i akademisk sammenheng – for eksempel når en student gjerne vil ‘bruke Adorno’ […] – er det fare for at det teoretiske perspektivet reduserer det mangefasetterte ved verket i seg selv.»
For mer, se «Tove og Theodor» av Espen Grønlie.
Doktorgradsavhandlinger i litteratur blir gjerne omarbeidet til kronikker, tidsskriftsartikler og bøker, men sjelden anmeldt. Selve disputasen blir imidlertid innimellom det, sist – eller kanskje bare mest minneverdig – i september 2005, da Morgenbladets daværende litteraturredaktør Bendik Wold rapporterte fra daværende Vinduet-redaktør Henrik H. Langelands forsvar for sin doktorgradsavhandling om Marcel Proust. I artikkelen «Doktoranden og hans stensilmaskin», som allerede i overskriften alluderte til en tidlig Dag Solstad-tekst, sto solen formelig i senit over Domus Bibliotheca på Universitetsplassen i Oslo: overfylte benkerader, pressefotograf med blits, disputasleder med jakkeslag i ultramarin og Sara Danius (senere sekretær i Svenska Akademien) som innflydd annenopponent. «En anelse virak, altså – og en nimbus av høytid, av ‘begivenhet’», konstaterer Bendik Wold. Lenge opplever han også at det «forterskede ritualet gir mening», i alle fall inntil den danske førsteopponenten tar ordet i auditoriet for sin utspørring; i den obligatoriske pausen som følger, bekjenner både doktoranden og artikkelforfatteren at de knapt forsto halvparten av førsteopponentens «kvekkende dansk».
Mye av dette var gjenkjennelig da Benjamin Yazdan forrige fredag ledet prosesjonen inn i Domus Academicas Gamle Festsal, den tidligere stortingssalen ut mot Universitetsgata og Karl Johan. En nimbus av høytid, helt klart: fredet interiør, kandelabere med klover i stedet for lampeføtter, Vagant-profiler i sorte høyhalsere spredt utover første benkerad, dansk førsteopponent.
Doktoranden, i blå dress og hvit skjorte med løs snipp, begynte med å gi en kortversjon av sin avhandling om Tone Hødnebø, som han beskrev som «en klassisk forfatterskapsstudie», men også en «nylesning» og et «bidrag til kanonisering» av en poet som kanskje har vært gjenstand for «en viss berøringsangst fortolkningsmessig».
Førsteopponent Lilian Munk Rösing – lektor ved Københavns universitet, mangeårig kritiker i Politiken og forfatter av korte, feirede erindringsbøker – sa det rett ut: Dette er «en avhandling det har lengtes etter», både fordi den legger Tone Hødnebøs lyrikk under lupen og ikke minst fordi doktoranden «aktualiserer den kritiske teorien som et prisme», som han selv formulerte det innledningsvis. «Adorno ... Horkheimer … Benjamin», sa Lillian Munk Rösing sakte: Frankfurterskolens portalfigurer aktualiseres ikke altfor ofte, verken i Domus Academica eller ved Københavns universitet, fikk man følelsen av.
Førsteopponenten lot seg også begeistre over enkeltord i avhandlingen: «bifurkasjons-emjambement», for eksempel – et velbrukt og tilbakevendende formgrep hos Hødnebø, ifølge Yazdan – det begrepet aktet Rösing å ta med seg tilbake til sine studenter.
Men hun hadde visse innvendinger mot Yazdans totale ordrikdom: Var det egentlig nødvendig, idet man kommer inn på et av Tone Hødnebøs dikt om okser, å med det samme «gi et lite riss av en oksens kulturhistorie», og ikke bare et lite riss, men et riss fra og med huleavbildningene i Lascaux fra omkring år 17 000 f.Kr. og framover?
Dette var gjort «for å få litt kjøtt på beinet», parerte Yazdan, dessuten var det rimelig å anta at Hødnebø forholder seg til kulturhistorien, la han til – en okse er ikke bare en okse.
Lilian Munk Rösing ga seg imidlertid ikke helt: Tatt i betraktning at doktoranden i avhandlingen våget å foreslå – eller rettere: siterer en venn av ham som en gang foreslo – at Theodor W. Adornos ufullendte hovedverk Estetisk teori egentlig er «et tretti sider langt verk strukket ut over fem hundre og tretti sider», hadde han spurt seg selv om han virkelig behøvde å skrive fire hundre og førtitre sider om Tone Hødnebø?
«Hun forsvarer den lengden», svarte Benjamin Yazdan uten å nøle: «Og så tar det 80-90 sider bare å forklare Adorno.» Med det sa førsteopponenten seg fornøyd.
Og for mer om selve avhandlingen, se Espen Grønlie.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)