Kjære Vinduet-leser,
Kanskje har du fått med deg at Karl Ove Knausgård ga ut sin tredje bok om sitt gradvis ekspanderende morgenstjerneunivers, Det tredje riket, før helgen, og kanskje har du allerede fått med deg at vår faste kritiker Marius Emanuelsen anmeldte den, hvis ikke, les «Monsteret våkner». Som Marius skriver: «på sitt beste skaper Knausgårds romaner et rom og en tilstedeværelse det er overraskende godt å være i – og å vende tilbake til», og det samme kan sies om hans tekster om Knausgård.
Så vi anbefaler også Marius Emanuelsens anmeldelse av Morgenstjernen fra Vinduet 3/2020 og hans Min kamp-essay «Knausgårds transportetapper» (Vinduet 4/2016) , hvor han argumenterer for at romansyklusen er beslektet med – eller snarere en reaksjon på – den unge Karl Oves kamp mot tidlig sædavgang: «Og opp mot denne (…) for raske forløsningen, settes romanens plott, dens episke masse, som i kraft av sin relativt trege, men vedvarende narrative prosess – transportetapper inkludert – setter bevisstheten i bevegelse på en slik måte at den til slutt gjør seg selv overflødig.»
Kroppens funksjoner, lyster, plager og organer (blant dem hjertet og hjernen) er også materiale for den kanariske forfatteren Andrea Abreu, som vi har publisert en nyskrevet tekst av, det relativt personlige essayet «Bilde av organene mine fra innsida», oversatt fra spansk for Vinduet av Øyunn Hedemann Rishøi, som tidligere i år oversatte Abreus romandebut Skydekke (Aschehoug), les Jenny Moi Vindeggs anmeldelse her.
Og så har poet og oversetter Hege Woxen, som gjendiktet Tidens nylig utgitte Sylvia Plath-diktsamling Jeg er loddrett, svart poet og høgskolelektor Fredrik Stenhjem Hagen, som i forrige uke spurte seg hvorfor noen av Plaths mest kjente dikt er utelatt fra samlingen, om det kanskje har å gjøre med at diktene tematiserer holocaust – og optikken og «berøringsangsten» man i dag kan møte slike dikt med. Les Hege Woxens svar «Holocaust-briller og andre briller».
Fredag 28. oktober gikk den britiske forfatteren, journalisten og tidsskriftredaktøren Ian Jack bort, 77 år gammel, etter kort tids sykdom. Katharine Viner, sjefredaktør for The Guardian, hvor Ian Jack skrev sin siste kommentarspalte uken i forveien, kalte ham «en av de beste journalistene i sin generasjon». Han var også i en årrekke redaktør for Granta, som kanskje er mest forbundet med amerikaneren Bill Buford, som på 1980-tallet gjenoppfant et studenttidskrift i Cambridge som en pocketformet litterær journal for «new writing», og da særlig «dirty realism», eller skittenrealisme, som rett nok bare var tema for ett enkeltnummer, men forble mer eller mindre synonymt med hans redaktørperiode.
Da Ian Jack overtok redaktørstillingen, åpnet han opp Granta sjangermessig, ikke bare litterært, men også for andre former, som journalistikk, fotografi, historisk sakprosa og litterære reisebrev fra fjerntliggende strøk, vel så gjerne skrevet av dem som vokste opp der, som av korrespondenter.
Ian Jack kom til Granta fra helgemagasinjournalistikken – fra den sagnomsuste 90-tallsinkarnasjonen av den siden nedlagte søndagsutgaven av The Independent – og tok med seg inn i den nye jobben en teft for den rette «miksen» og noe mer affinitet til fakta enn fiksjon, selv om Anton Tsjekhov var like mye en husgud for Granta som George Orwell var – men «vi har ikke fått inn noen tekst fra Anton i det siste», påpekte Ian Jack.
Men bla opp i eller om så bare studér innholdsfortegnelsen til hvilken som helst av hans utgaver mellom 1995 og 2007 – som regel temanumre, men akkurat passe løst tematisert, rundt «Shrinks» (nummer 71), for eksempel, eller «Necessary Journeys» (73), eller hans favoritt-tema «The Sea» (61) – og en verden vil formelig åpenbare seg, ikke bare «en dialog i prosa om prosa», som Grantas opprinnelige programerklæring lød.
«I’ve never wanted Granta simply to reflect fashions in writing», som Ian Jack skrev i sin avskjedsleder, «but instead (or as well) to send writers into, forgive me, ‘the real world’ to describe the interesting or alarming things happening there which have yet to be turned into a book or a manuscript; and sometimes to publish pieces not so much for their aesthetic or ‘literary’ value but because the experience of their writers means that they have something urgent and important to tell us.»
Under hans redaktørperiode fikk Granta fritt avledede utgaver i flere land, en ekspansjon som fortsatte under den svensk-britiske kartongimperium-arvingen Sigrid Rausing, som overtok eierskapet da han gikk av, og i dag også er Grantas redaktør. (Granta kom ut på norsk i tre utgaver mellom 2013 og 2015, med Gyldendal som utgiver og Vinduets redaksjonsrådsmedlem Trude Rønnestad som redaktør.)
I sitt minneord, publisert på nettsiden til Granta, beskrev Sigrid Rausing kort og godt Ian Jack som «en talentfull journalist og redaktør med enorm sunn fornuft, og en umettelig nysgjerrighet på verden rundt ham. Vi vil savne ham.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset