Kjære Vinduet-leser,
Ukens nyhetsbrev har trukket litt ut, simpelthen fordi ferdigstillelsen av den bebudede andre og avsluttende delen av Trygve Riiser Gundersens essay «Den historiske romanens umulighet» har trukket litt ut. Men nå er del to klar! Og kanskje ingenting er umulig. Før vi vender tilbake til 1790-tallet, skal vi bare en tur tilbake til 1990-tallet.
I Detaljene, svenske Ia Genbergs Augustpris-vinnende roman, utgitt på norsk i fjor, minnes hovedpersonen hvordan den amerikanske forfatteren Paul Auster i dette tiåret «ble et av mine verdenshjørner». Sammen med sin daværende kjæreste leser hun Austers New York-trilogi om og «om igjen for å lete etter defekter, for å se om jeg gjennomskuet et eller annet eller kunne gå lei, men jeg fant ikke et eneste sted der noe buttet». Hun drar til New York ens ærend for å stirre «på trappen som førte opp til det brune mursteinshuset i Brooklyn der Paul Auster og [hans kone] Siri Hustvedt levde sine liv og skrev sine bøker» – en ikke helt tidsutypisk form for intellektuell turisme. Men en dag sier kjæresten hennes, uoppfordret, «som om hun hadde sittet med geværet skuddklart og ventet på det rette øyeblikket til å kunne avfyre det»: «Jeg har aldri likt Paul Auster.»
Leif Bull, som har gjort det til noe av sin spesialitet i Vinduet å introdusere eller presentere amerikanske forfatterskap (Rachel Kushner, Percival Everett, Joshua Cohen, for eksempel), hadde det litt på samme måte som karakterene i Detaljene: «Paul Auster var jeg veldig opptatt av som ung mann på tampen av nittitallet. Så dabbet interessen noe av». Men de siste par årene, opplever han, har kreftrammede Auster «virkelig lagt seg i selen», med tre dypt ulike bøker – en biografi, et langessay og en roman – som likevel på sett og vis kan forstås som en trilogi, et sammenhengende «skred av ord som raser imot den endelige, uunngåelige stillheten».
Les «Mannen i mørket» av Leif Bull, om Paul Austers sene stil og oppblomstring.
I forrige uke publiserte vi altså første del av Trygve Riiser Gundersens essay «Den historiske romanens umulighet», som var delvis basert på et foredrag holdt på Nansenskolen under fjorårets litteraturfestival på Lillehammer og delvis avledet av hans mangeårige sakprosaprosjekt om Hans Nielsen Hauge, Haugianerne. Enevelde og undergrunn. Etter at første del var publisert, kom det fram en del nye opplysninger, blant annet at den formidable tegningen av Norges hovedstad anno 1745, med overskriften «Prospect af Aggershuus Festnings, Christiania Byes og Opsloe Forstads Østre Siide, optaget ved Egeberg udi Osloe, og forferdiget udi Aaret 1745, af Mitter Lund, reduceret auditeur» – en tegning artikkelforfatteren anførte som et argument mot å fiksjonalisere fortiden, i alle fall for egen del: «… den viktigste grunnen til at jeg aldri vil skrive en historisk roman, er at ting som dette finnes i verden» – ikke var tegnet av Mitter Lund. Denne danske, reduserte auditøren het nemlig Milter Lund: Feilstavelsen i fornavnet skyldes at tegningen har blitt reprodusert i årenes løp, blant annet med en pantograf, et redskap som før Xerox-maskinen ble brukt til å kopiere tegninger i en forstørret eller forminsket skala, og som gjorde en strek for lang, slik at Milter ble Mitter, en feil som har forplantet seg til flere referanseverk, men nå altså er rettet opp i del én av artikkelen. I tillegg er tegningen byttet ut med den prepantografiske originaltegningen, som for øvrig har vært Nasjonalbibliotekets eiendom siden 1850-tallet og etter planen vil bli gjenstand for en popup-utstilling under årets 400-årsjubileumsfeiring av Oslo. For mer om alt dette, se fotnote 1 i del én.
Og nå, i sin helhet: Her er «Den historiske romanens umulighet (del to)» av Trygve Riiser Gundersen.
PS. Ukens arkivtips: Det er bondeopprør i Frankrike, som aktualiserer en tekst fra Vinduet 4/2019: «Albumet med kua på» av Tore Stavlund, «om klassisk rock og selvmord blant franske melkebønder i Michel Houellebecqs roman Serotonin.»
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)