Kjære Vinduet-leser,
Vi har bare én ny tekst denne uken, men det er til gjengjeld ikke noe «bare» med den.
I det nettopp publiserte essayet «Mellom allmenning og innhegning» har Camilla Holm Soelseth – som holder på med en ph.d. i bibliotek- og informasjonsvitenskap om fenomenet Instagram-poesi – skrevet hva man i mangel av et bedre norsk uttrykk kan kalle en grand unified theory om internett. (Det blir noen «i mangel av et bedre norsk uttrykk» nedover her.) I essayet slås «et slag for det positive ved digitaliseringen av våre liv, ved plattformisering og sosiale medier (gisp!)», begynner hun. »Dette gjør jeg på bakgrunn av egne erfaringer med alt internett kan gi, samtidig som jeg ikke avviser at internett kan være krevende, for eksempel dersom man er kvinne og legger seg ut med folk som Mads Hansen, noe jeg også har en viss erfaring med.»
Teksten handler for øvrig ikke så mye om Twitter-vigilanten Mads Hansen, så mye som om «grunnene til at internett noen ganger fungerer»: som at det kan være et sted for en «kollektiv hermeneutisk prosess»» og for tekstanalyse på «et så dypt nivå at man egentlig kunne gitt de deltagende et felles æresdoktorat i humaniora». Og om noen ikke kan fri seg fra tanken på at sosiale medier «hemmer oss i vår identitetsutvikling og passiviserer oss til nytteløse sauer som gresser rundt og breker i en innhegning», så vil Camilla Holm Soelseth innvende at sosiale medier fortsatt kan minne mer om en allmenning enn en innhegning, hvis man vet hvor man skal lete, og at denne brekingen noen ganger kan gå opp i en høyere enhet. Eller som hun spør: «Hva er det som gjør at vi er på nett, hva gjør at vi forblir på nett, om ikke vårt ønske om å være del av noe felles, om ikke vårt ønske om å bidra og være med på noe – et ‘noe’ som kan være diffust, men som kan endre så mye?»
Dette spørsmålet er på sett og vis også tema for kveldens Vinduet-arrangement i Gyldendalhuset på Sehesteds plass i Oslo, som vi håper alle som har anledning, vil forsøke å få med seg – og da er åpenbart ikke lanseringsarrangementet til [navn på journal for metafysisk spekulasjon holdt tilbake], som freidig nok har motprogrammert oss, å regne som force majeure. Inngangen er gratis, dørene åpner 1830 og omtrent på slaget sju går den amerikanske kritikeren, romanforfatteren og oversetteren Ryan Ruby på scenen i Hamsunsalen, for å holde et nyskrevet foredrag om «gullalderen for populærkritikk», som han mener er nå. Etter foredraget vil Ida Lødemel Tvedt interpellere. Så er det fest i foajeen.
Vi har kort presentert Ryan Ruby og hans foredrag i et foregående nyhetsbrev, så nedenfor følger en mer inngående, nesten LinkedIn-aktig presentasjon og et intervju. Men først, en flyer:
I fjor ble Ryan Ruby tildelt New York Review of Books’ nyetablerte Silvers-Prize-pris, sammen med historieprofessoren Timothy Snyder og litteraturkritikeren Parul Sehgal. I motsetning til Snyder og Sehgal, som henholdsvis er faste bidragsytere til New York Review of Books og New Yorker, er ikke Ryan Ruby knyttet til én spesifikk engelskspråklig publikasjon, men påfallende plattform-agnostisk, for å si det med et ikke fullstendig umotivert lånord fra webdesignspråk, for han skriver ofte på internett. Han anmeldte de nyeste romanene til Ian McEwan og Jonathan Franzen for Sidecar, kulturbloggen til britiske New Left Review; hans nyeste tekst, om Ludwig Wittgenstein, ble publisert hos det amerikanske nettmagasinet e-flux; han var en av de siste til å skrive for den nå nedlagte nettavisen Gawker, og en av de første der til å skrive om Melodi Grand Prix. Men han skriver framfor alt for påfallende mange publikasjoner: Harper’s, The Point, Poetry Magazine, The Nation, The New Statesman, N+1, The Believer, The Baffler, Freeman’s, Jewish Quarterly, Oxonian Review, The Baffler, New York Times, Guernica, Lapham’s Quarterly, The New Inquiry, The Decadent Review, Philosophy Now – og så holdt han på med en anmeldelse for Bookforum, da magasinet brått ble lagt ned i fjor. Her forklarer han hvorfor og hvordan det har blitt sånn at han er, i mangel av et bedre norsk uttrykk, all over the place:
– Jeg tror at det faktum at min skriving figurerer på så mange steder, er en artefakt skapt av å hele tiden å være i fart, som er frilansarbeiderens natur og krever en god del fleksibilitet og improvisasjonsevne. Men det er heller ikke totalt tilfeldig at det er blitt sånn. Jeg tenderer til å gå for hva som interesserer meg mest, hvem som betaler best og hvem som gir meg mest frihet til å utforske et emne på måten jeg syns egner seg best, fra gang til gang. Jeg tror ikke det er et helt uvanlig scenario for en kritiker på mitt stadium av karrieren, og jeg liker læreprosessen det er å navigere ulike publikasjoner, ikke minst fordi jeg tror det har hjulpet meg til å utvikle min egen sensibilitet som kritiker, og til å ikke stivne. Jeg kan definitivt se fordelene ved å konsekvent skrive for en enkelt publikasjon, men for nå har jeg funnet et system som fungerer for meg, hvor enn usystematisk det er, og akter å holde meg til det inntil omstendighetene endrer seg.
Ja, og så synes jeg at det som er så spennende med den nåværende situasjonen [i det angloamerikanske medielandskapet], er hvor utbredt kvalitetstekster er, og at alt talent ikke lenger bare er konsentrert i det som historisk sett er regnet som stedene å være – New Yorker, London Review of Books, Times Literary Supplement, Harper’s og, inntil nylig, Bookforum. På samme tid vil jeg gå så langt som til å si at New Yorker, som har en veldig distinkt «hus-stil», har begynt å publisere kritikk som er mye mer eventyrlysten i emner og prosa enn hva vi typisk assosierer med dem. Jeg skriver min første sak for dem nå … Men igjen, det som er spesielt spennende med nåtiden, er den rene oppblomstringen av steder som alle som jobber som kritiker, ville være lykkelig over å skrive for.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset