Kjære Vinduet-leser,
I 1994 hadde Vinduet et temanummer om KRITIKK KRITIKK OG KRITIKK, som det bare sto på forsiden, og denne uken akter vi å ære og videreføre den tradisjonen.
Ukens første sak er Kåre Bulies begeistrede anmeldelse av Affinities, den nye, konseptuelle essaysamlingen til den irske kritikeren Brian Dillon og tredje del av en løs trilogi. Anmeldelsen kan også leses som en introduksjon til forfatterskapet til Dillon, som med sin siste bok «stadfester sin posisjon som en av samtidens ledende kritikere», ifølge ingressen. Les «Essay som kobler» av Kåre Bulie herfra.
Vi har også nettopp publisert den amerikanske kritikeren Ryan Rubys essay «Vi lever i en gullalder», en omarbeidet versjon av et foredrag han holdt på Vinduets vårfest i Gyldendalhuset 7. mars i år. I foredraget underbygger Ruby sin påstand, først fremsatt på Twitter, om at vi lever i en gullalder for hva han kaller «populærkritikk» – «populær-» i den forstand at den er rettet mot et publikum utenfor akademia, og mer spesifikt en type kritiske essays som er å regne som en «kunstform i seg selv». Ryan Ruby gir et riss av hva som gjorde denne formen mulig, og skapte et publikum for den, og lister også opp 50 skribenter som i hans øyne har gjort dette til en gullalder.
Minst ti av disse var samlet under samme tak i London tirsdag i forrige uke – ikke for byens store bokmesse, som pågikk parallelt, men for å overvære lanseringen av det nye nummeret av Critical Quarterly, i et kunstgalleri i Fitzrovia, Virginia Woolfs gamle nabolag.
Critical Quarterly er et fagfellevurdert akademisk tidsskrift, redigert fra East Anglia-universitetet i Norwich og designet som et fyldig konfirmasjonssanghefte, men har en sterkere posisjon i kulturen enn hva dette kanskje skulle tilsi: Det er historisk sett forbundet med 60-tallets toneangivende britiske kritikergenerasjon (Raymond Williams, Frank Kermode, David Lodge), mens Sylvia Plath vant en av tidsskriftets første diktkonkurranser. I dag teller kolofonen til Critical Quarterly – «CritQ», om du vil – blant annet den amerikanske forfatteren Ben Lerner, som fungerer som poesiredaktør, punkhistorikeren Jon Savage, skuespilleren Tilda Swinton og den allestedsnærværende britiske kritikeren Leo Robson. Sistnevnte, som holdt åpningsforedraget på Kritikerseminaret under litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor (og i den anledning ble intervjuet av undertegnede), har vært temaredaktør for det nye nummeret av Critical Quarterly, som er viet den britiske kunstkritikeren, forfatteren og kult-tv-personligheten John Berger (1926–2017), som Abirami Logendran forøvrig skrev om i Vinduet i fjor høst.
Blant bidragsyterne til Berger-nummeret er Vinduets foregående redaktør Maria Horvei, som leste fra sin tekst under den stappfulle gallerifesten, i likhet med Holbergpris-vinner Marina Warner og den norskættede kunsthistorikeren Rye Dag Holmboe, kjent fra Se & Hør som den nye, 20 år yngre kjæresten til skuespilleren Helena Bonham Carter.
Blant tilhørerne var opptil flere generasjoner britiske litteraturkritikere, akademikere, tidsskriftarbeidere og magasindoldiser: Yngre, overarbeidede underredaktører fra London Review of Books, New Left Review og New Statesman; James Campbell, som i en mannsalder, under signaturen «J.C.», skrev den populære baksidespalten til Times Literary Supplement; Peter York, en 79-årig sosietetskronikør som i sin tid finansierte Modern Review, «Cool Britannia»-æraens definerende tidsskriftprosjekt, kjent for sin redaksjonelle programerklæring om å gi like mye spalteplass til Roland Barthes som til Bart Simpson.
I toalettkøen i kjelleren sto jeg på et tidspunkt mellom en kvinne og en mann som ikke hadde møttes før. Kvinnen komplimenterte mannen for hans evne til å «sublimere researchen din til fortettet prosa». Så gikk hun på do. «Wow», sa mannen. «Jeg forventet ikke å høre det da jeg kom ned hit.» Men det var vel bare den type fest det var.
Den som folk tilsynelatende svermet aller mest rundt, var Thomas Meaney, den nettopp ansatte redaktøren for Granta. Han hadde sin andre arbeidsdag i byen og landet; alle kalte ham allerede bare «Tom». Noen timer i forveien besøkte jeg hans nye redaktørkontor, i et helhvitt townhouse i Kensingtons ambassadestrøk, hvor han satt med jakka på og leste Leve posthornet! av Vigdis Hjorth i Versos engelske oversettelse.
Granta ble startet som et studenttidsskrift (kalt opp etter en sideelv) i Cambridge for over hundre år siden, men relokaliserte til London i løpet av den amerikanske utvekslingsstudenten og senere hooligans-walrafferen Bill Bufords redaktørperiode (1979–1995), en periode som gjenoppfant Granta som et tidsskrift dedikert til «new writing», en litterær seismograf i pocketformat, som introduserte og til dels skapte en ny angloamerikansk forfattergenerasjon. Siden 2005 har Granta (og forlaget Granta Books) vært eid og de senere årene også redigert av den svensk-britiske forleggeren, filantropen og pappkartongarvingen Sigrid Rausing. For to uker siden kunngjorde hun Grantas kommende «Best of Young British Novelists»-nummer, som kårer Storbritannias 20 beste forfattere under 40, slik tidsskriftet har gjort hvert tiende år siden Bill Bufords dager. I årets jury satt blant andre Rachel Cusk, ovennevnte Brian Dillon og Sigrid Rausing selv. Thomas Meaney var ikke involvert i kåringen. «Takk gud», sier han. «Jeg ville ikke visst hvem halvparten av dem er.»
Meaney er en 41-årig amerikaner, opprinnelig fra staten Nebraska og utdannet historiker fra Columbia-universitetet i New York. Han har i mange år bodd i Berlin, hvor han har vært tilknyttet forskningsorganisasjonen Max-Planck-Gesellschaft og forelest ved Humboldt-universitetets institutt for asiatiske og afrikanske studier. Han er på ingen måte noe ubeskrevet blad i magasinverdenen – han startet karrieren som assistent for New York Review of Books-redaktør Robert Silvers, har skrevet for alle de engelske og amerikanske tidsskriftene som gjelder, sittet i redaksjonsrådet til New Left Review og figurerer på Topp 50-listen til Ryan Ruby – men han har profilert seg mer som utenrikskommentator og med featurejournalistikk om politiske og filosofiske tenkere enn som litterær tastemaker.
Han virker også innstilt på å holde på sitt smule utenforskap: Hans første Granta-nummer, som kommer til høsten, skal ha Tyskland som tema, og der skal han fortsette å bo. Kanskje var dette en del av hans appell som redaktøremne: Granta var jo på sitt mest innflytelsesrike da tidsskriftet ble ledet av en amerikansk reportasjejournalist med et lett ikonoklastisk utenfrablikk. («It is increasingly a discomforting commonplace that today’s British novel is neither remarkable nor remarkably interesting», begynte Bill Buford lederen til sitt første Granta-nummer, som hadde temaet «New American Writing».)
Men Thomas Meaney var egentlig i ferd med å bli redaktør for et amerikansk tidsskrift, forteller han. Etter at Bookforum i fjor før jul (som Ryan Ruby er inne på i sitt foredrag) brått og useremonielt ble avviklet av sitt søstermagasin Artforums nye eier, oppsto det planer om å redde det, og Meaney ble kontaktet av en potensiell kjøper og spurt om han kunne tenke seg å være redaktør for en ny inkarnasjon av Bookforum; planene falt i fisk, men satte griller i hodet på ham, og da han ble tipset av en bekjent om at Granta så etter en ny redaktør, mailet han Sigrid Rausing og spurte om hun ville ta en prat. Han hørte ikke tilbake. Kanskje var han per definisjon uaktuell, trøstet han seg (halvt på spøk) med, i og med sitt redaksjonelle bånd til New Left Review, som Granta har hatt en komplisert relasjon til siden New Left Review-koryfé Perry Andersons bror Benedict (1936–2015) i 1986 tok et bitende oppgjør med hva han oppfattet som Grantas «politiske turisme» forkledd som korrespondentjournalistikk.
Like etter sin mail til Granta-eieren, og påfølgende taushet, hadde imidlertid Thomas Meaney en artikkel på trykk i London Review of Books om den tyske dadaisten George Grosz, og selv om det var en kort sak, og han attpåtil siterte Perry Anderson i den, førte det til at han dukket opp igjen på radaren til Sigrid Rausing, som sendte en begeistret leserrespons. «Og så fant vi bare tonen», sier Thomas Meaney, «og nå sitter jeg her.» Så får det vel heller være om Benedict Anderson roterer i sin grav.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset