Kjære Vinduet-leser,
Vi har tre nye tekster på Vinduet.no:
I «Kommunismens juleevangelium» skriver Espen Grønlie, fast kritiker for Dagbladet og Le Monde Diplomatique (som er en leddsetning man aldri blir lei av å skyte inn), om den slovenske filosofen og Frankfurter Buchmesse-ikonoklasten Slavoj Žižeks bok Fornyet aktualitet. Innledning til Det kommunistiske manifest (Solum Bokvennen). Tittelen kan høres ut som en blanding av en NOU og et forord til en bok fra 1848, påpeker Grønlie, men er ingen av delene, Žižek bruker snarere Marx og Engels’ opprinnelige programerklæring for arbeiderbevegelsen til å spørre: «Hvordan kan vi så under dagens forhold redefinere et revolusjonært perspektiv?» For å besvare dette spørsmålet, trekker Fornyet aktualitet, som er oversatt og utstyrt med et etterord av Leif Høghaug, inn både Richard Wagner, Keiser Augustus og Elon Musk, mens vår anmelder for sin del trekker inn Hadia Tajik og et møte med en nisse i Rovaniemi.
Les «Kommunismens juleevangelium» av Espen Grønlie.
Tor Eystein Øverås, som sist skrev om Alfred Döblins Reise i Polen, har lest en annen bok av en sentraleuropeer som, lik Döblin, flyttet til Hollywood i voksen alder, filmregissøren Werner Herzogs nylig utgitte memoarer Every Man for Himself and God Against All, som er kalt opp etter originaltittelen på Herzogs gjennombruddsfilm Gåten Kaspar Hauser. Memoarene «gir inntrykk av et skapende liv som har utfoldet seg på impuls, men konsekvensen, logikken og de indre sammenhengene i det er forbløffende», begynner Tor Eystein Øverås.
Les hans anmelderessay «Herzog».
Og så har Torbjørn Klippenvåg Pettersen, som sist skrev om Alf van der Hagens samtalebok med Ingvar Ambjørnsen, registrert at en ikke ubetydelig porsjon nyere norsk samtidslitteratur har forbindelseslinjer til Notodden kommune i Vestfold og Telemark fylke. 1. januar 2024 splittes fylket opp i Telemark og Vestfold igjen; Notodden består, men historien om den gamle industribyen skrives altså stadig om, selv om det nok alltid vil forbli, som teksten er inne på, et sted hvor man løper en risiko for at en bilsjåfør vil rulle ned vinduet og rope «Kløpp håret!» til uforvarende forbipasserende.
Les «Dette er en by» av Torbjørn Klippenvåg Pettersen (med årets vakreste illustrasjon, alle kategorier, signert Oscar Grønner).
For en uke siden, 14. desember, som er døgnet Jon Fosses tidlige roman Stengd gitar (1985) utspiller seg i Bergen, ankom Vinduet samme by. Som NRKs Siss Vik nylig observerte i sitt faste bokbrev, er Stengd gitar en bok som foregår i et miljø av «folk nederst på den sosiale rangstigen […] lenge før trendy barer og cool elektronika inntok byen». Men roman-jegets akutte skildring av et frostbitt Bergen var fortsatt gjenkjennelig: «overalt er det kvitt. snø, kaldt, og eg må gjere noko. snackbaren er stengd. [...] eg veit ikkje kva eg skal gjere. kan ikkje bli ståande her. [...] må gjere noko!»
Så ved ankomst togstasjonen strenet jeg tvers gjennom byen, til kultursenteret USF Verftet på Nordnes. I det omgjorte skipsverftet har tekstilkunstneren Åse Ljones sitt atelier, selv om hun den siste tiden har vært mest konsentrert om Fosse-stiftinga, som hun er daglig leder for, i sin og Jon Fosses hjembygd Strandebarm i Hardanger. Et av prosjektene hennes framover er å bygge opp en mest mulig fullstendig Fosse-bibliografi, så hun hadde på forhånd bedt om å få alle papirnumre av Vinduet hvor den nyslåtte nobelprisvinneren er omtalt. Da jeg deponerte et tøynett med årgangsutgaver i hennes atelier, var hun imidlertid litt opptatt av at vi ikke bare må legge lykka vår hos Jon Fosse, heller. Hun ville også minne om at Strandebarm er hjem til en annen dikterhøvding, Hans E. Kinck (1865–1926), og at Kinck-tunet, som forestås av den 90-årige husverten Johan Storm Munch, også tar imot besøkende på oppfordring. «Dra nå! Før det er for seint!» sa Åse Ljones.
Så dro jeg tilbake til sentrum og en sidegate av Torgallmenningen, hvor Tekstallmenningens nye, kombinerte butikk og kulturarena for tidsskrifter og småforlag holder til. Tekstallmenningen er eid av foreningen Tekstallianse, som startet som en biennial fanzinemesse foreningen i dag mest knytter an til i navnet (for mer, se boken Bergensbrag-generationen. Opblomstringen af uafhængige litteraturplatforme i Norge fra 2000 til 2005 av Susanne Christensen et al). Men dagens Tekstallmenningen er også uløselig knyttet til en annen mikrohistorie: den særbergenske tradisjonen for små, eksepsjonelle bladsjapper.
På begynnelsen av 2000-tallet, da trendy barer og cool elektronika altså inntok byen, ble denne tradisjonen innstiftet av Nøstekollektivet, som holdt til i et okkupert hus på Nøstet, vis-a-vis Sentralbadets lovlige graffitivegger. På veggen til Nøstekollektivet, som ble drevet av den uavhengige platemogulen Mikal Telle og billedkunstneren Silje Heggren, hang en sjablong av den britiske gatekunstneren Banksy (som seinere skulle bli auksjonert bort hos Sotheby’s for nærmere to millioner kroner og sikre Telle en karrieremessig andreakt). Nøstekollektivet var primært en platesjappe og et tilholdssted for byens musikkmiljø, men solgte også et kresent utvalg tidsskrifter – blant annet var det det eneste stedet i Norge man kunne få tak i svenske Tidningen Sex (redigert av Ika Johannesson), som kan ha vært verdens beste intervjumagasin i årene 2002 til 2007.
Og da Nøstekollektivet måtte stenge ned på grunn av rotteinvasjon, ble kassaapparatet deres overtatt av kulturarbeideren Henrik Svanevik og plassert i hans konseptbutikk Robot, som med utsøkte bok- og magasinseksjoner, t-skjortemakeri, japansk nips og DJ-sett på dagtid gjorde den korte gågata Skostredet til «den hippeste delen av Bergen», ifølge Visit Norway.
Robot ble nedlagt i 2017 og Henrik Svanevik har gått videre til å bygge opp Bergens Tidendes podkastoperasjon, men de høye, svale tidsskrift-og chapbookreolene gjenfinnes hos Tekstallmenningen; det samme gjør interiørpaletten til Nøstekollektivet, påpeker Silje Heggren, som i dag er prosjektleder for Tekstallmenningen.
Så på Vinduets Bergen-arrangement i deres lokale 14. desember – før vår poesimedarbeider Fredrik Hagen fortalte hvor mange ganger han hadde blitt rituelt klappet på hodet etter sin artikkel om den gangen han la hånden på håret til Jan Erik Vold (fem ganger, blant annet av Cecilie Løveid!), og Frode Grytten utla hvordan Hardangerfjorden på vidt forskjellig vis preger breddeidrettstilbudet i Odda og Strandebarm – holdt Silje Heggren en prolog om Bergens moderne undergrunnsbutikkhistorie. Hun tillot seg å bli litt nostalgisk ved tanken på hvordan byen på begynnelsen av 2000-tallet fremsto som det hippeste stedet på jord, før hun hentet seg inn og minnet tilhørerne om følgende: «Et eller annet sted i denne byen, akkurat nå, skjer det sikkert noe minst like spennende som man bare ikke vet om.»
Med det ønsker vi god jul. Vinduets nyhetsbrev er tilbake i januar. Hvem vet, kanskje ses vi på Kinck-tunet i mellomtiden.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)