Solveig Sætre Redux

Kjære Vinduet-leser,

Følgende er nytt på Vinduet.no siden sist: Essayet «Når katedralen kollapser», hvor Thomas Karlsen skriver om Simon Kupers snart norgesklare institusjonsbiografi The Barcelona Complex og kolossen på leirføtter som er den katalanske fotballklubben FC Barcelona.

På søndag la vi ut arkivteksten «Møte med Burroughs», Olav Angells selsomme intervju med beatforfatteren William Burroughs, som først ble publisert i Vinduets «USA-nummer» 3/1974 og nå også foreligger digitalt, i annotert versjon.

Og i dag har vi publisert en anmeldelse av Korsveien, første bind i Jonathan Franzens nye romantrilogi (eller «super-roman», som forfatteren selv foretrekker å kalle den), skrevet av tidligere Dagbladet-kommentator Andreas Wiese, som i sin tid også anmeldte Franzens gjennombruddsroman Korrigeringer (2002).

Så vil vi gjerne komme med en kunngjøring:

For å feire både forsommerens jubileumsnummer av Vinduet, det siste på papir, og vår redesignede nettside, inviterer vi til fest med faglig innhold i Hamsun-salen hos Gyldendal på Sehesteds plass i Oslo. Onsdag 13. oktober kl. 19.00 kan du få med deg følgende program:

Digitalisering og tidsskriftshistorie

Jeg (Simen V. Gonsholt) samtaler med litteraturprofessor og tidsskriftsforsker Sissel Furuseth om digitaliseringens muligheter og fallgruver.

Hva skal vi med litteraturen?

Vinduets faste kritikere Maria Horvei og Tor Eystein Øverås om hvordan vi kan se samfunnet gjennom litteraturen og hva litteraturkritikkens oppgave er. Samtalen ledes av Vinduet-redaktør Ola Innset.

Postkolonialisme på hjemmebane

Førsteamanuensis Tonje Vold og skribent Nina Bahar om hvordan det postkoloniale blikket nå vendes innover, mot kulturelt mangfold i det norske samfunnet og i den norske litteraturen. Samtalen ledes av litteraturforsker Kristina Leganger Iversen fra Vinduets redaksjonsråd.

Programmet varer i cirka en time, og etterpå blir det servering av forfriskninger. Åpent hus. Bare å komme.

Og så: Tilbake til Solveig Sætre. I nyhetsbrevet for to uker siden skrev vi om et intervju med Simone de Beauvoir fra Vinduet 3/1968, som ble utført av franskfilologen Solveig Sætre (1926-2013). Intervjuet inngikk i hennes hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo, som i 1969 ble til boken Kvinnen – det annet kjønn? En studie i Simone de Beauvoirs filosofi (Gyldendals Fakkel-serie), som i praksis introduserte Beauvoirs tenkning for et bredere norsk publikum. Men så ble det stille fra Solveig Sætre. Hun skrev ingen flere bøker eller artikler, og var heller ikke et kjent navn blant fagfeller i franskseksjonen på Blindern (eller sentrale norske andrebølgefeminister), så hennes videre liv fortonte seg som litt av et mysterium. Og det kunne det være selv for hennes nærmeste venner.

Språkvaskeren og og skribenten Sunnev Gran tipset, via Facebook, om å kontakte Lillestrøm videregående skole, hvor det viste seg at Solveig Sætre jobbet som lektor i fransk inntil hun førtidspensjonerte seg. Nåværende rektor Øivind Sørlie kjente ikke til henne, men foreslo å høre med en annen tidligere språklærer ved skolen, Synnøve Holand (f. 1948): Hun husket Solveig Sætre.
«Jeg husker en ting om henne, og det var at hun var veldig elegant og hadde flotte smykker. Hun var en fargerik person.» Innimellom ble det snakket om, la hun til, «at Solveig hadde skrevet en hovedoppgave som ble innstilt til Kongen.» Men det var ikke noe Synnøve Holand diskuterte med henne, og hun kjente heller ikke til at Solveig Sætre hadde skrevet en bok om Simone de Beauvoir, før skolens bibliotekar en dag gjorde henne oppmerksom på det: «Da fikk jeg vite hva som egentlig bodde i henne.»

«Hun var litt gåtefull», sier en annen tidligere kollega, tyskfilologen Torill Bøker (f. 1945). «En veldig interessant personlighet, veldig begavet, hyggelig mot sine venner og andre mennesker var hun i grunn ikke så interessert i.» Men selv var Torill Bøker en god omgangsvenn av Solveig Sætre livet ut, og talte også ved hennes begravelse. Her er noe av hva hun har å fortelle om henne: Solveig Bergljot Sætre var født inn i en velstående direktørfamilie i Ålesund. Dette ga henne anledning til utstrakt reisevirksomhet – til lengre opphold i Spania, Italia og Frankrike – som var noe av grunnen til at hun ikke tok hovedfag før hun passerte 40 år (men også en grunn til at hun overhodet gjorde det).

Selv om hun interesserte seg for kvinnesaksspørsmål, var hun «ikke noen rødstrømpe», ifølge Torill Bøker, bare «våken og interessert i veldig mye.» Hun spilte piano «på konsertnivå» (Chopin), samlet på kunst, malte selv og skrev noveller for skrivebordsskuffen. I senere år lærte hun seg også gresk og studerte kriminologi. Hun stiftet aldri familie, men levde i en lengre periode mot slutten av sitt liv i et forhold med en (nå avdød) mann. Det var ikke før i begravelsen det ble kjent for noen, inkludert Torill Bøker, at de var gift.

Men ingenting av dette var egentlig utenom det vanlige; det var bare sånn lærerne på den skolen var, ifølge kunsthistoriker og tidligere Lillestrøm vgs-elev Ingvild Krogvig (f. 1964). Hennes mor Tone Stang Krogvig var kollega av Solveig Sætre, hadde som henne bodd i Frankrike på 50-tallet, og ble fast inventar i hennes middagsselskaper. Ingvild Krogvig, som har vært redaktør for Kunstkritikk og i dag er kurator ved Nasjonalmuseet, vokste opp med å lese britiske kostskoleromaner om lærere som var «levende dygdsidealer», forteller hun, og lærerværelset på Lillestrøm kunne ha noe av den samme larger than life-kvaliteten. «Det var i alle fall mye drakter og pumps og pelsjakker», minnes hun, «som på en måte smakte mer av Paris på 50-tallet enn Lillestrøm på 80-tallet.»

I det hele tatt en ny kvinnetype, har hun siden tenkt, som verken minnet om etterkrigsårenes husmødre eller moderne feminister, men som var opptatt av å leve sine egne liv, hadde en ganske sterk drive og «en personlighet som var litt aristokratisk – ikke i den forstand at de var noble, men at de ga litt faen i det sosiale og ikke brydde seg om andres forventninger til dem.»

Så kanskje er det ikke bare historien om Solveig Sætre som må revideres, men historien om Lillestrøm. «Det var enormt mange eksentrikere der», oppsummerer Ingvild Krogvig, «og Solveig var nok den mest eksentriske.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset