Muligheten av en øy

Kjære Vinduet-leser,

Denne uka har vi en debutant: Eirin Andresen Betten, medprogramleder i BLA-podden og forfatter av romanen Tiden vil ha et annet bilde (Cappelen Damm, 2021), skriver i sin første Vinduet-tekst «Banalitetens orgie» om ikke-steder, internett, J.G. Ballard og en ape i Mojave-ørkenen, for å nevne noe.

Mens politisk filosof Johan Andreas Trovik, som sist skrev i Vinduet om filosofen Martin Hägglund, tar denne gang for seg Anne Bitsch’ bok Den norske skyld (Res Publica, 2022), om rettssaken mot terrordømte Philip Manshaus, samt James Baldwins tanker om hva det egentlig vil si å være hvit nordmann, og de «vanskelige spørsmålene om kollektiv skyld og identitet» som Bitsch og Baldwin reiser.

I tillegg er Hanna Stoltenberg tilbake med årets første utgave av sin spalte «Mikroanmeldelser», hvor hun fortrinnsvis skriver kort om korte bøker, gamle like gjerne som nye. Denne gangen kan mikroanmeldelsene dessuten leses som små lignelser: en av dem munner ut i «kanskje det eneste nyttårsforsettet det er verdt å ha», en annen starter med en «sesongmotivert selvforbedringsraptus», som sklir ut allerede 1. nyttårsdag, da det av en eller annen grunn popper opp en bruktannonse for spanske Javier Marías’ roman Det feige hjerte (Gyldendal, 1996) på Finn.no – snart er hun ute i snøstormen, på vei til en privatantikvars bokdeponi, og 400 kroner fattigere.

Men det er kanskje ikke så rart at algoritmene leder til Javier Marías, eller at det er selgers marked for bøkene hans om dagen. Da han gikk bort i september i fjor – 70 år gammel, i sin fødeby Madrid, av en lungesykdom – var det for mange en påminner om både hans uforlignelige forfatterskap (det er ikke så mange forfattere forunt å bli sammenlignet med Marcel Proust og James Bond-skaper Ian Fleming) og hans posisjon i hjemlandet, som var nesten larger than life (i en offisiell uttalelse kalte fotballklubben Real Madrid ham «en av de største forfatterne innen spansk og universell litteratur»; som Hanna påpeker i sin spalte, gikk New York Times enda lengre i deres nekrolog, ved å erklære ham «Spanias største nålevende forfatter», selv etter hans død).

Dessuten inngikk Det feige hjerte, hans første roman på norsk, i Gyldendals Vita-serie, som ser ut til å ha nådd et generelt høyt prispunkt på bruktmarkedet til Finn. Og det er ikke rart, heller, for det var en serie som formelig oste eksklusivitet og kvalitet, med kanoniserte kunstmalerier på hvit bunn som fast forsideløsning, og smussomslagstekster som lyder like uimotståelig som fryktinngytende – «… med en kunstnerisk virtuositet som er egnet til å ta pusten endog fra en barket romanleser», heter det for eksempel om Det feige hjerte.

Vita-serien, som ble redigert av Gordon Hølmebakk (1928–2018), Gyldendals redaktør for oversatt skjønnlitteratur gjennom 40 år, introduserte dessuten flere utenlandske forfattere som senere skulle bli plukket opp, med hell, av andre forlag: Blant dem var Elena Ferrante (Gyldendal utga hennes debutroman Hjemreise i 1994, to tiår før Samlaget tok over rettighetene med Napoli-kvartetten) og brasilianske Clarice Lispector, som posthumt er blitt Solum Bokvennens hyppigst utgitte forfatter, og først altså ble utgitt på norsk av Gyldendal i 1989, med sin «metafysiske dagbok» Lidelseshistorie («Som allerede tittelen antyder er dette en bok ingen leser vil kunne komme virkelig nær uten store motydelser», hevder smussomslaget).

Men av alle de virtuose metafysikerne i Vita-serien er det logisk at det var nettopp en Javier Marías-roman som plutselig dukket opp i Finn-appen til vår spaltist og sendte henne ut i snøstormen. For det er sånt som kan skje i romanene hans også: Bøker dukker opp, og så tar handlingen en uventet vending, hvis det da ikke rett og slett er en annonse som er plott-motoren, som i Det feige hjerte, hvor hovedpersonen blir viklet inn i et komplisert opplegg som følge av at hans venninne setter inn en kontaktannonse i et ukeblad.

I fjor kom en sakprosabok kalt Try Not to Be Strange. The Curious History of the Kingdom of Redonda, basert på et mangeårig forskningsprosjekt som begynner med at forfatteren, en kanadisk boksamler ved navn Michael Hingston, kommer over universitetsromanen All Souls, Javier Marias internasjonale gjennombruddsverk, i et antikvariat i Edmonton. Og det som skjer i All Souls er at jeg-personen, en spansk gjesteprofessor ved universitetet i Oxford (slik Marías var) også er innom et antikvariat, hvor han snubler over verkene til John Gawsworth, en glemt britisk poet, som hevdet at han en lengre periode var konge av mikronasjonen Redonda.

Michael Hingston dykker ned i saken: Redonda viser seg å være et virkelig sted, en liten øy utenfor Montserrat i Det karibiske hav, som ble oppdaget og navngitt av Columbus og siden 1800-tallet har vært britisk eiendom, og John Gawsworth var virkelig (et psevdonym for) øyas konge fra 1947 til 1970. Det Michael Hingston også oppdager, og som fører ham «ned et kaninhull jeg fortsatt ikke har kommet opp igjen fra», er at siden 1997 har kongen av Redonda hett Javier Marías.

«Jeg ville ikke kunne kalles en ekte forfatter, hvis jeg ikke aksepterte det romanaktige som skjedde i mitt eget liv», sa Marías til BBC en gang, som en forklaring på hvorfor han etter utgivelsen av All Souls takket ja til å overta tronen i Redonda, som hittil hadde gått i arv blant eksentriske britiske undergrunnspoeter, til tider opptil flere på én gang.

Som monark forpliktet imidlertid ikke Marías seg til å flytte til øya, men til å forvalte sine forgjengeres litterære ettermæle, holde liv i legenden om kongedømmet Redonda og dets «intellektuelle aristokrati». Det gjorde han blant annet ved å innstifte en kulturpris i øyas navn, og dekorere prismottakerne med adelstitler: J.M. Coetzee, Umberto Eco, Pierre Bourdieu, Alice Munro, Marina Warner, filmskaperne Pedro Almodóvar og Francis Ford Coppola og arkitekten Frank Gehry er alle hertuger og hertuginner av Redonda. Men ingen av dem besøkte noen gang øya. Da Michael Hingston omsider selv reiser dit, skjønner han hvorfor: Redonda er en karrig bergknatt, ubebodd av mennesker og full av guano, eller sjøfugleavføring. «I wouldn’t go back to that fucking island if you paid me», skriver han etterpå.

Og nå står (den høyst symbolske) tronen til Redonda tom. Men på forunderlig vis – det er nesten litt romanaktig – førte Michael Hingstons tilfeldige oppdagelse i en bruktbokhandel i Canada til at øyas legende lever uavbrutt videre. 12. september ble hans bok Try Not to Be Strange. The Curious History of the Kingdom of Redonda utgitt. Dagen før døde Javier Marías.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset