Voksensmerter

Varsellampene truer med å kortslutte kun få sider inn i Johan Lindvalls debutroman Februar. 

En selvopptatt og handlingslammet jeg-forteller i tjueårene har strandet i Kreuzberg i Berlin på julaften, med hjertesmerte og uavklarte familieforhold surrende i skallen. Han vurderer å kaste seg ut av hotellvinduet («men jeg hadde så mange chatter på gang på Tinder at det kjentes som det kunne vente»). 

Referansene flagrer friskt og typeriktig – vi er innom Proust, Tati, Kafka og The Big Lebowski i løpet av bokas tre første sider – og Johan, som vi senere finner ut at han i likhet med forfatteren heter, fremstår mest av alt som en privilegert og tafatt fyr få ville savnet. I det minste som litterær figur.  

Jeg gjør ingenting i Berlin. Jeg rører ikke noen av bøkene jeg har tatt med. Jeg ser på The Big Lebowski og prøver å lære meg den eksakte fraseringen av yeah, well, you know, that’s just like your opinion, man.

Yeah, well. 

Herfra rykker heldigvis Februar raskt ut av den hipstermisantropiske hengemyra og finner fotfestet sitt i et mer fruktbart, om ikke akkurat upløyd litterært jordsmonn: oppvekstromanen.    

En ulykkelig kjærlighetshistorie med drømmekvinnen Malin ligger der riktignok og dirrer, som innskutt motiv og rammefortelling. Men det som dunker i bunnen av fortellingen og driver den videre, er Johans famlende forsøk på å stable på beina en identitet, finne fortrolighet med andre mennesker og kjempe mot «min egen paniske følelse av ensomhet», som han formulerer det.

I Februar er roten til Johans følelse av utenforskap og maktesløshet tett knyttet til oppveksten i Kungsbacka i landlige omgivelser utenfor Göteborg. Moren er kjærlig, men deprimert og labil. Faren er konfliktsky og vanskelig å komme innpå. Disse typologiene er jo langt fra originale, verken i litteraturen eller virkeligheten, og Johans barndom kan neppe kalles spesielt ulykkelig i noen streng forstand.

Likevel er det i spennet mellom minnene fra barneårene og tilværelsen som musikkstudent i Oslo, med nye venner, kjærester og et bein innenfor voksenlivet, at refleksjonene presser seg på og gammel dysfunksjonalitet blir som ny. Et element av den klassereiseisendes skam og skyld er definitivt til stede her, men gjennom morens resignerte og innbitte blikk: 

Mamma sa aldri at hun var deprimert. Hun ville aldri ha brukt det ordet. Hun ville aldri ha innrømmet at det var noe hun kunne ha søkt hjelp for, ville aldri ha sittet hos en terapeut og sagt at hun led av livslang depresjon; hun sa at hun følte seg som dritt, og hun skrev i kalenderen sin at det var enda en drittdag. De siste notatene er fra vinteren 2014 og handler om idioten, om han var hjemme eller om hvor han var, ikke hørt noe fra idioten, skrev hun. Man er kanskje ikke deprimert på en gård i skogen. Man er kanskje deprimert i en leilighet med hvite vegger og stukkatur og rosett, det er der man lider av depresjon, og det er i den typen miljøer man velger å henge seg i lysekronen og etterlate et selvmordsbrev. Ikke på en gård i skogen.

Når Februar stikker seg ut som en over gjennomsnittlig god debutroman, til tross for at den utspiller seg på godt opptråkkede stier, er det – av åpenbare grunner – fristende å ty til begrepet musikalitet som en mulig forklaring.  

Svenske Lindvall (f. 1990) er først og fremst kjent som jazzpianist, utdannet ved Norges musikkhøgskole og på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han kan (og bør!) høres i en rekke ulike konstellasjoner, ikke minst sin egen Johan Lindvall Trio, der han finner nye, underfundige og overraskende muligheter i et av jazzformatene som stiller strengest krav til økonomi og presisjon. 

En sans for økonomi kjennetegner også denne romanen. Den er kort, inndelt i kapitler som typisk strekker seg over en bokside, der nær sagt alt unødvendig ordgyteri er skåret bort med presis hånd. Lindvall har selvtillit nok til å bevege seg ubesværet og fritt rundt i kronologien, der innskytelser og detaljer skubber de ulike handlingsplanene mot hverandre.   

I tillegg skriver han godt, enten det er om en dement morfar, lyden av snø eller den glidende overgangen mellom det opprivende og det absurde: 

Jeg står ved sengen. Pappa er på vei. Pusten til mamma er som desperate forsøk på å overleve, høye, hese, skrukkete lyder med lange mellomrom. Hun har sluttet å hoste, sluttet å hoste opp blod, og det var en kveld da hun ikke klarte å slutte å hoste opp blod, og hun ropte at hun ikke orket mer, og at jeg ikke skulle behøve å se henne sånn, og det er stadig lengre pauser mellom åndedragene og til slutt er det stille. Pappa er der, og vi blir bedt om å sette oss i en sofa utenfor, og Sex and The City vises på TV-en og noen slikker Miranda i baksetet på en taxi, og mamma er død, og sykepleieren har tent et lys og lukket munnen hennes og ordnet sengen, og det er stille, og jeg gråter, og pappa legger en hånd på ryggen min.

Som de fleste andre debutbøker kommer også Februar utstyrt med sine svakheter. En hovedinnvending er at alt tenkes, huskes og føles av Johan, med de begrensningene det påfører de øvrige karakterene – ikke minst Malin, kjæresten han svikter i et avgjørende øyeblikk, som aldri helt tar steget fra idealisert gjenstand for begjær og forelskelse til et levende menneske. Voksentilværelsen skildres ikke med samme omsorg som oppveksten, og det gjør meg usikker på om helheten i denne fortellingen holder det enkeltdelene lover.  

Men det er som kjent i barndommen det brenner for de fleste av oss. Johan finner kanskje ikke lykken han drømmer om i Februar, men en kime til tilgivelse – av både levende og døde familiemedlemmer, men også av seg selv – er jo noe å ta med seg, det også.