Ville hester i tam språkdrakt

Siden Bienes historie kom ut i 2015, har Maja Lunde rukket å bli en bestselgende forfatter i inn- og utland. Przewalskis hest er tredje bok i Lundes planlagte «klimakvartett», bestående av romaner som kan leses hver for seg, men som til sammen utgjør et slags økolitterært prosjekt. Med den nye romanen følger Lunde samme litterære strategi som tidligere har gitt henne suksess: Przewalskis hest veksler mellom fortellinger som foregår i fortid, nåtid og fremtid, en struktur som i utgangspunktet er godt egnet for «klimafortellingen», blant annet på grunn av muligheten til å skildre fremtidige konsekvenser av fortidens og nåtidens (mangel på) handlinger.

I Bienes historie tok forfatteren utgangspunkt i nettopp bien for å skrive om klimaforandringer og naturtap, mens i Blå (2017) fungerte vannet som et ledende motiv i fortellingen om den globale oppvarmingens konsekvenser for kloden og menneskene. I Przewalskis hest er det verdens siste gjenlevende villhest, przewalskihesten, som fungerer som en rød tråd når forfatteren fletter sammen tre ulike fortellinger lagt til ulike steder og tidsepoker. Samlet kan romanen leses som en større fortelling om dyr og mennesker, tamme og ville, foreldre og barn, natur og sivilisasjon, til ulike tider i historien.

Underholdning og opplysning

En av disse fortellingene er lagt til tsartidens Russland på slutten av 1800-tallet. På denne tiden blir det oppdaget at takhien, som er verdens kanskje eldste hesterase, og som man i tusenvis av år har trodd var utryddet, fortsatt finnes i Mongolia. Jeg-fortelleren, Mikhail Aleksandrovitsj Kovrov, assisterende direktør i St. Petersburgs zoologiske hage, tar derfor initiativet til en ekspedisjon for å fange villhester til dyrehagen, motivert av både profitt og personlig nysgjerrighet. Sammen med en berømt tysk dyrefanger, Wilhelm Wolff, gjennomfører han en ekspedisjon som skal vise seg å bli svært vellykket; i løpet av en reise på halvannet år klarer de to å få med seg hjem 16 levende villhester som blir plassert i zoologiske hager og naturreservater rundt omkring i Europa. Slik sørger de for at arten på sikt kan gjenoppbygges.

Til tross for ekspedisjonens suksess, reflekterer fortellingen, som romanen for øvrig, også en ambivalens overfor menneskelig innvirkning på naturen og til å la natur bli profitt. Denne ambivalensen knytter seg også til det paradoksale ved å stille ut dyr «uberørte av sivilisasjonen» og å lage turistindustri av urbefolkninger og naturreservater. Slike ideer hører til romanens sterkere sider og kunne dannet utgangspunkt for dypere refleksjon eller for satire og sivilisasjonskritikk. Men Lunde har sjelden tid til å la leseren stoppe opp for å tenke, til det har hun for mange livshistorier å fortelle og for mange opplysninger å formidle.

Kovrov og Wolffs ferd til Mongolia kan leses som slags reise mot en mer naturlig tilstand, og der, fjernt fra sivilisasjonen, kan de to også leve ut sin homoseksuelle legning. Tilbake i Europa settes hestene i innhegning, og samtidig legger mennene begrensninger på seg selv. Slike paralleller mellom mennesker og dyr trekkes til stadighet i romanen, noen ganger med en i overkant tydelig penn; når det første villhestføllet som blir født i Europa fremstilles som Mikhail og Wilhelms førstefødte, blir effekten ufrivillig komisk.

Lunde knytter an til etablerte forståelsesformer i menneskets forhold til natur og kultur når hun tematiserer menneskets plass i en større helhet, men lysten til å formidle kunnskap fra naturvitenskapen virker sterkere enn evnen til å gi disse grunnleggende ideene et originalt språk. Fortellingen om Mikhail, Wilhelm og villhestene er skrevet i 1800-talls brevform, noe som gjør prosaen unødvendig stiv. Mikhails ambisjoner for dyrehagen kan dermed late til å sammenfalle med forfatterens ambisjon for romanen:

«[…] den zoologiske hagen bød kanskje på underholdning, men først og fremst ga et besøk her ny kunnskap om og økt nysgjerrighet for den fantastiske verdenen vi lever i. Tenk hvilke samtaler urhestene ville kunne skape, om arter, om utvikling, ja kanskje endog om Darwin.»

Godt forankret som den er i naturvitenskapen og med mye kildemateriale, er det liten tvil om at Lundes roman formidler kunnskap om verden vi lever i, den kan sikkert også øke nysgjerrigheten for den. Men som litterært prosjekt vekker den mindre begeistring.

Sterke kvinner, svake naturskildringer

Den andre fortellingen i romanen er lagt til Mongolia på 1990-tallet. 100 år etter at villhestene ble brakt til Europas dyrehager, sørger den tyske veterinæren Karin for at arten blir tatt med tilbake til opphavsstedet sitt, slik at de på nytt kan bli ville og uavhengige av menneskene. Hun har vokst opp i Tyskland under andre verdenskrig, og som følge av naziregimets engasjement for utrydningstruede dyrearter ble hun alt som barn introdusert for villhester. Som protagonist kan Karin minne om Signe fra Lundes forrige roman, Blå; begge er sterke og selvstendige middelaldrende kvinneskikkelser som lar engasjementet for natur og naturvern overgå andre interesser og behov, som forhold og familie. I likhet med de andre hovedpersonene i romanen later det til at Karin har et nærere, i alle fall enklere, forhold til dyr enn til mennesker. Tilsynelatende har hun mer omsorg for takhi-hestene enn for sin egen sønn Mathias, som har rusproblemer. Å være mor til en rusmisbruker med alt det fører med seg av usikkerhet og påkjennelser, later til å være en medvirkende årsak til at Karin har endt med å sette dyr høyere enn mennesker: «Hester lyver ikke. Svikter ikke. Hester er til å stole på. […] De bærer ikke nag, er ikke langsinte og bitre. […] Det er lett å vite hva som gjør en hest tilfreds. Behovene er gjennomsiktige. Atferden likeså.» Det ligger et potensial for humor i det å sette dyrs karakterstyrke opp mot menneskets mangel på sådan, men det humørløse språket i passasjer som dette får heller en trøttende effekt.

Et større problem enn mangel på humor er likevel Lundes mangel på sanselighet i sine beskrivelser av naturen. For et litterært prosjekt som i stor grad handler om menneskets forhold til naturen, er det en tydelig svakhet at dette møtet ikke beskrives med større sensibilitet enn dette:
«De andre ser gress, jeg ser stipa og fenuca. Jeg ser et mylder av ulike strå, i alle sjatteringer, fra irrgrønt til blågrått. Jeg ser aks som vris og vendes av vinden, noen florlette og bomullsmyke, andre harde og tydelige. Og jeg ser alt det andre som vokser mellom stråene. Nå i den korte vekstsesongen finnes det liv på hvert minste lille punkt. Dalene blir blomsterenger, lysende gul gullmaure og smørblomster mot blålilla engstorknebb. Og edelweiss, hvitkledde småstjerner som vokser ut av ingenting i steinkledde åssider.»

Slike passasjer kan nok føre til at leseren lærer noen nye begreper fra biologien, men vekker verken følelser eller forestillingsevnen.

Enkel prosa for tunge tider

Romanens tredje fortelling skildrer et fremtidig Norge på 2060-tallet, hvor klimaendringenes konsekvenser har blitt tydelige. Lunde tegner opp et apokalyptisk fremtidsbilde, preget av ressursmangel, ekstremvær og klimaflyktninger. Eva og datteren Isa bor i det som en gang var en godt besøkt naturpark på Østlandet, men nå er det lite som minner om stedets fordums storhet.
Det er skralt med både mennesker og dyr, kun noen få husdyr forsørger familien med melk og egg, så vidt nok til å overleve inntil videre. I tillegg har de to villhester, kanskje de siste gjenlevende på jorden. Om de dør, kan arbeidet for å gjenreise arten ha vært forgjeves. Siden villhesten, i motsetning til de andre dyrene på gården, ikke har nytteverdi, er det ikke lenger åpenbart hvorfor de bør reddes fremfor andre arter. Lunde gir heller ikke et klart svar på dette, men gir leseren rom for å reflektere rundt spørsmålet.

Der dyrene tidligere var underlagt menneskene som en del av en turistindustri, er maktforholdet mellom artene nå forskjøvet og heller basert på gjensidig avhengighet. Naturens ressurser er heller ikke noe man lenger kan ta for gitt i det fremtidige Norge som skildres av Lunde. Mangelen på ressurser som mat og strøm tvinger tvert imot familien til å leve primitivt, og slik tematiseres også nødvendigheten av et velfungerende økosystem. Lundes romaner kretser i stor grad rundt naturens kretsløp, og i denne fortellingen knyttes denne syklusen særlig til årstidene. Om familien og dyrene bare overlever vinteren, vil lyset og fremtidshåpet komme med våren. Hos Lunde er det fremfor alt barn som representerer håp, noe som blir særlig tydelig når et vårbarn blir født på gården. Den yngre generasjonen reflekteres også gjennom 14 år gamle Isa, som tidvis fungerer som fortellerstemme.

Romanen gir generelt inntrykk av å kunne være skrevet for yngre lesere, og i partiene skrevet i tenåringsdatterens språk, er følelsen av å lese en ungdomsbok ekstra påtakelig: «Og det regner. Menneskeskapt regn, kaller mamma det. Alt dette været ble skapt på bare 60 år. Fra 1980 og fremover, det var da det virkelig tok av. 60 år med utslipp, og så var det gjort. Bra jobba.» Vi trenger utvilsomt barn og unges stemmer i klimakrisens tid, men som litterært grep i en roman skrevet for voksne, fungerer ungdomsspråket dårlig.

Det mest interessante i denne fremtidsfortellingen, og i romanen for øvrig, er tematiseringen av en slags gjenopprettelse av en naturtilstand etter en epoke der menneskene har handlet i strid med, heller enn på lag med, naturen. Dette er i utgangspunktet en interessant litterær øvelse for tiden vi nå befinner oss i, og et velkomment bidrag til samtidslitteraturen. Hvordan den klima- eller miljøorienterte samtidslitteraturen kan eller bør se ut, er ikke åpenbart. Det er kanskje heller ikke alltid gitt hvordan man som kritiker skal vurdere denne litteraturen, som gjerne er skrevet ut fra andre motiver enn de rent litterære. Maja Lundes prosjekt kan leses både politisk og økokritisk, men samtidig er hun godt forankret i en realistisk romantradisjon. Derfor bør romanene også vurderes ut fra estetiske kriterier, på lik linje med annen litteratur.

Til tross for en vellykket overordnet struktur og et interessant idéinnhold lider Przewalskis hest i for stor grad under livløse skildringer og mangel på språklig originalitet. Dette står i veien for å øke leserens forestillingsevne, noe som bør være en ambisjon for forfatteren, uansett om målet med klimakvartetten er å være til nytte eller glede gjennom litteraturen.