«Vil du kje tru meg, gakk inn å sjå»

Dag Solstad har med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 skrevet en umåtelig vakker og besettende spennende roman om våre (og hans) forfedre i det gamle Norge. Leseren ankommer romanen i fly hver gang. Allerede på kartene som romanen er utstyrt med, på fremre og bakre forsats, stiger det skogkledde Telemark frem, «med fjellvidder, vann og elver» (s. 8). Der får leseren også øye på gårdene som tett i tett, eller mer spredt, ligger i landskapet, og kirkene som også ligger der; i Heddal, i Sauherred, Bø og Lunde, og hvor ligger kirken i Seljord? Man skimter den så vidt. Turen videre skjer til hest eller til fots, eller man må ut og ro sin pram. Det er en roman der leseren kan «høre lyden av åretak opp gjennom århundrene» (s. 8) og se for seg «trærne som sto så tett at de nesten skjulte skogen for bare trær» (s. 282), mens landskapet romanen rører seg i, «dette landskapet som er så godt som ubevegelig i det meste av de 300 årene jeg skal beskrive det» (s. 7), langsomt og sikkert befolkes, «ord for ord» (s. 5), for det meste, men ikke bare, av bønder. For hver ny innflyvning øker landskapet i dybde og detaljskarphet, kartene tar til å kry av kjente og kjære steder, eller ikke så kjente eller ikke så kjære steder, det yrer av levd liv der nede og minnene strømmer på. «Vreim, Erikstein … Fossheim, Nordbø, Skoe …» (s. 64). Og hvor er «Vatnar … Stokland og Åse … Haugerud» …? Er gårdene fraflyttet? Her har bodd folk før.

Skrivemåten låner, som flere av romanens anmeldere har vært inne på, trekk fra slektsgranskningens «logikk og vokabular» (Aftenposten) og kan i visse måter ligne på stilen i «de utallige bygdebøker som er skrevet av lokalpatrioter og utgitt av småforlag rundt omkring i det rurale Norge» (Dagbladet). Men, og sagt uten forkleinelse for den rikholdige norske bygdeboklitteraturen, prosaen i Telemarksromanen er av en annen orden enn vår tids så bejublede sakprosa fra bygd og by. Den er komponert med en syntaktisk musikalitet som gjør det nærliggende å snakke, med anmelderen i VG, om en «symfoni av navn». En slektsfuge. Telemarksvariasjonene. Vi har å gjøre med et kunstverk, ikke en ansamling av i og for seg verdifulle (for dem det måtte angå) personal- og realhistoriske fakta. Den slektens og slekters gang som går gjennom denne teksten, er høyt løftet over det private eller lokale og blitt til et lite, eller rettere sagt stort, stykke Norgeshistorie, i form av et vidstrakt, fiksjonsløst dikt, «skåret rett ut fra tida» (s. 199).¹

Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende. Tanken går, for en gangs skyld og ikke så lite befriende, ikke så mye til Solstads egne romaner, som til visse andre, f.eks. Ivo Andrić’ Broen over Drina, der fortelling avløser fortelling opp gjennom århundrene, omkring den samme og så godt som ubevegelige bro. Også Telemarksromanen er i første rekke en rikdom av beretninger. Fra telemarksbøndenes fremtoning ved hyllesten av den hellige barnekongen Kristian IV på Akershus i 1591, via et arveoppgjør som på merkelig vis uteblir i lensmann i Sauherred Anund Rolleivson Lindheims slekt, til bondeopprøreren Halvard Gråtopp i århundret før, hans historiske og mytiske identitet. Videre til de to driftige og velsituerte brødrene Per Lindheim og Rolleiv Klevar Anundsønner, deres samtaler foran grua, på Klevar, om sagbruk og vannkraft, og, hvem vet, om Engelbrekt Engelbrektson. Kong Engelbrekt. Sveinung Gjermundson og stasstuen på Vreim. Hans, Sveinungs, strid med presten, herr Frantz Michelssønn. Prestens sju år lange lammelse som bonde på Sisjord etter sitt nederlag. Hans datter. Kordøra i Bø og den evige pine. Sølv-Sveinungs rikdom og Greven av Fossheims. Olle Graa. Den store og forferdelige Halvor Borgja, hans vidløftige sønn, og hans vidløftige sønn. Ole Gregarson, som dro ut på eventyr, over elva og opp i åsen. Anne Eivindsdatter Tveitans praktfulle stakker på stabburet. Slåsskjempen Kittil Jonson Baugeruds hvite og svarte sokk. Skogbrannen på Vreim. Kampen om Søndre Sem. Ole Håves oppbrudd fra Folkestad med hele sin huslyd. Reskjem Øde. Den legendariske Ole Hovdejord, Helge Gregarsdatters eneste livsfrukt. Tinnemannen. Torhild Vreims møte med barnebarna etter første ekteskap. Taran Torsdatters kjærlighet til Harald Olson Skoe med sine blanke hester. Bergit Rolleivsdatter Klevars taushet da hun ble fortalt at hennes første dattersønn skal hete Ole, ikke Tor. Løytnant Halvor Halvorson Solbergs begravelse under full militær honnør, til den aldrende Tarans fryd. Hans Haugland, tiggeren. Erik Saksesons begravelse i viet jord, takket være den opplyste lensmann Halvor Knutson Haugland og hans sambygdinger. Den vitebegjærlige Steinar Åse, den underskjønne Hilleborg Steinarsdatter. Gregar Frambøs tilslag på henne og på Bø kirke foran en målløs seigneur Didrich Altenburg, med sine armbevegelser på rokokkotidens vis. Tinnemannens finger med i spillet. Og så videre og videre i en vedvarende strøm av korte og langvarige historier, der liv etter liv stiger ut av fortidens mørke «med en lysende klarhet og kraft», som vaskeseddelen sier. Om så bare i hurtige glimt, eller i konstellasjoner av mer og mindre lyssterke stjerner på en tallrik himmel, for å ty til et litt romantisk bilde.

Anmeldere av Telemarksromanen har omtalt den som, sitat, en «ubegripelig kjedelig», «oppramsende slektshistorie», «detaljstyrt, omstendelig og flat, plagsomt full av person-, gårds- og stedsnavn, årstall og datoer», «traurig som roman», «men festlig som slektsgransking», «slett redigert», «den er ikke redigert, denne boken, det er min påstand», «er den ikkje redigert?» «jeg tror ikke den er i særlig grad redigert, nei», «med et annet forfatternavn hadde den ikke blitt utgitt», «nærmest uleselig»; ja, bortsett fra anmelderen selv, skriver en av dem, «er det ikke noen som er i stand til å lese dette». Flere enes, i ergrelse eller til vederkvegelse, om at det dreier seg om en «anti-roman», eller at dens «gjengivelse fra slektstavler og bygdebøker er tungt fordøyelig og ikke kan karakteriseres som en roman». På et møte i regi av Kritisk kvartett på Litteraturhuset i Østre Skostredet i Bergen, mente kveldens gjest at om Solstad hadde holdt seg til sine oldeforeldre, «kunne det nok blitt en roman», før man gikk over til å la seg begeistre av Tomas Espedals Bergeners. Og selv i de gode anmeldelsene blir vi rett som det er advart «om at det til tider er en prøvelse å komme seg gjennom denne historien» (Dagsavisen). «Løftet om en knusktørr tekst», skriver Morgenbladet, «innfris til gagns i de nærmest uendelige navnelistene». Hva er det for slags snakk?

Men sant nok. «Sjeldan har eg lese ein episk roman som gir meir motstand i teksten», skriver anmelderen i Vårt Land, og det har han rett i. Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er en roman som krever fullkommen ro, fra første til neste side. En pageturner, javisst, men driften i lesningen kan minne litt om når man leser partiturer, filosofi eller stjernekart (eller travsport og tippetabeller, om man er norsk intellektuell), med sikte på å lære det man leser. «For å gi dere, altså bokens potensielle lesere, et inntrykk av hvor umulig dette forsettet er», skriver en av anmelderne, «kan jeg sitere helt tilfeldig fra en av bokens 457 sider: ‘Anne Ellefsdatters mor var Ragnhild Gregarsdatter Ryen, som i sitt første ekteskap var gift med Ole Taraldson Melås, og mor til bl.a. før beskrevne Anders Olson Melås, men også til Torgrim Melås, som ble gift med Torhild Vreim, som skal beskrives seinere, og også til Harald Melås som ble gift med Taran Torsdatter Skoe, noe som gjør henne også til min formor’». Setningen (den står på s. 124 i romanen) er forholdsvis kort sammenlignet med mange andre setninger, da får den plass på avisens kulturside, men den inneholder ikke færre enn ni personer. For å ty til det litt romantiske bildet fra i sted: leseren av en slik setning ser stjerner. Se nærmere på hver enkelt, og flere kommer til syne. Ragnhild Gregarsdatter – hvilken Gregar? Fader Gregar. Taran Torsdatter – hvilken Tor? Tor Aslakson Verpe, han som ble stukket i magen med kniv av konas nye stefar Per Finneid i bryllupet på Henneseid, sønn av Aslak Sveinungson, Greven av Fossheim, bror til Sølv-Sveinung, sønner av Sveinung Gjermundson, han som trakk både kniv og øks i sitt oppgjør med presten, sønn av Gjermund Torkjellson Vreim, en av de seks forfedre ved kongehyllingen på Akershus i 1591. Anders Melås er han som «banket på døra til stuebygningen» (s. 115) hos sitt søskenbarn på Nedre Ryen. Torgrim er han som «duellerte i måneskinn i skogene ved Lunde» (s. 137), men også han som herset med sin stesønn på en måte som det er vanskelig å forstå at hans kone bare sto og så på. Og Torhild Vreim? Det er Torhild Sveinungsdatter på Vreim, det. Pipe-Torhild. «Damesadelen!» (s. 140). Den ville Torhild ha. Og slik med de kvinner og menn som befolker vår setning og beslektede setninger: Verd å merke seg, verd å komme i hu, etter hvert som lesningen skrider frem og tilbake.

Kort sagt: Det spørsmål som en leser av denne romanen først og sist må stille seg, er ikke: Men er dette en roman? Men: Hvem (hvor?) var nå det igjen? Gleden ved å vite det, få vite det eller finne ut hvor man får det å vite, er, eller blir, en hoveddrivkraft i lesningen, straks man gir seg hen til den, og ikke til alt mulig annet. Plutselig får man, i forbifarten, og først ved annen gangs lesning, for alvor øye på «en husmannssønn på full fart opp, Erik Sakseson» (Roteberg) (s. 152), for hans selvmordshistorie folder seg først ut på et langt senere tidspunkt (s. 167–173). Og man nyter, likeledes i forbifarten, presisjonen i et avsnitt som dette, den ikke-tilfeldige rekkefølgen Sveinung Sveinungson Vreims døtre nevnes i når de nevnes for første og annen gang: «Deretter fulgte fire jenter: Aslaug, Torhild, Helge og Anne. Vi vet at Torhild ble født i 1651, Anne i 1657, og at Helge er født ca. 1654. Aslaug er åpenbart kalt opp etter sin farmor […]» (s. 70) – for presisjonen i teksten produserer samtidig en motstand i leseren, som, i øyeblikket før det går et lys opp, overrumples av at rekkefølgen annen gang er Torhild, Anne, Helge og Aslaug. Dette bare som to ørsmå eksempler. Her er mye annet å glede seg over av samme art. Hvem var det Torhild var nå igjen?

Motstanden i teksten er et mål for dens evne til å trenge inn i et faktisk historisk innhold, «inn til sakas kjerne» (s. 12). En beslektet skrivemåte valgte i sin tid ateneren Thukydid, i oldtiden berømt for sin dunkle og opphøyde stil, der man ikke vet om det er saken som gjennomstråles av ordene eller omvendt. Metoden i Telemarksromanen er også i slekt med Thomas Manns Josef-roman og dens gjennomskrivning av alt som står mellom linjene i Moseboken. Den bibelske skildringens nøysomhet ved inngangen til en overdådig fortolkningstradisjon er der utgangspunkt for en massiv presisering. Forfatteren av Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 husker livene til glemte personer fra avkroker og uleste skrifter i det skjulte Norge, og gir dem historisk betydning, i en diktekunst som ikke firer på verken sannheten eller skjønnheten. Man ser dem faktisk. «Det foregår i Telemark» (s. 7).

En sammenligning med Dantes Komedie vil sikkert bli tatt unådig opp i visse kretser. Men i det verket må selv anmeldere oppholde seg en stund. Og la oss så ikke trekke sammenligningen lenger, selv om folk i «Tellemarcken», med Peder Claussøn Friis’ ord i Norriges Bescriffuelse (1613), er «nogle uforskammede Dieffuels Kroppe med Hor, Mord, Manddrab, Ketterij, Løsleffnet, Slagsmaal oc andre hos hengende Laster oc Ulempe offuer alle som her i Landet boe». I Telemarksromanen er det først og fremst, ikke bare, kjærligheten til menneskene som rår. Det gjelder selv i det utførlige portrettet av den legendarisk arrogante sorenskriver Christian Roch, ett av høydepunktene langt ute i romanen. Jeg kan likevel ikke dy meg for i et glimt å se for meg oss anmeldere som en hop telemarksbønder, og forfatteren som sorenskriver på sin stein, «Rochestolen». «Der satt han og så utover den fagre dalen. Bøndene mente at han satt der og tenkte på all den faenskap han skulle finne på. Men han nøt faktisk synet av selve landskapet også. Han syntes det var usigelig vakkert. En lise for sjelen å skue. Når vi ser ham sitte der på sin stein, sannsynligvis meget omhyggelig med sitt utseende, selv her, ute i naturen, så ser vi ham plutselig som en ensom og fremmed fugl som søker skogens ro blant Telemarks ville daler» (s. 287).