Vertinnen og festen

Første gang et «jeg» dukker opp i Nettenes hage, Kjersti Bronken Senderuds nye diktbok, unnslipper hun sin egen selvbevissthet, om enn bare for «et øyeblikk». Det er midtsommer, det er kveld, og vi befinner oss i hagen:

hagen har åpnet et ord
og lagt det fra seg i gresset
en svarttrost plukker det opp
og gir det tilbake
til det gamle bjørketreet
jeg står under den eldste ospa
en sen junikveld
et øyeblikk glemmer jeg
at om noen ser meg stå her
vil de tenke   at jeg er et menneske

Drømmen om å overskride den opplevde motsetningen mellom mennesket og det menneskelige på den ene siden og naturen og det ikke-menneskelige på den andre – om så bare i et glemselens øyeblikk – er et gjengangermotiv hos Bronken Senderud. Å bli sett som noe annet eller mer enn bare menneske – som her, en del av hagen på lik linje med ospa, bjørketreet, svarttrosten eller ordet som ligger der i gresset som en annen nedfallsfrukt – er åpenbart noe å lengte etter.

Diktet går i dialog med et tidligere dikt, fra Søsterkranser (2021), som også fant sted i hagen, og der en lignende lengsel kom til uttrykk. Søsterkranser innledet det som må sies å være en ny, avklaret fase i Bronken Senderuds forfatterskap, etter de to romanene Bo (2017) og Hotellet (2019). Før disse romanene var det flest enkeltdikt i bøkene hennes, som sirklet inn et problemfelt, men kanskje ikke alltid visste hvor de var på vei. De tre diktbøkene som har kommet etter pandemien – Søsterkranser, Min vrengte kimono (2023) og altså årets Nettenes hage skisserer derimot tydbare, om ikke tydelige forløp og bygger på hverandre på måter som gjør det nødvendig å se dem i sammenheng. Dette er læredikt som forsøker å sette ord på hva poesi kan være og gjøre, skrevet fra et sted i livet og forfatterskapet – Bronken Senderud debuterte allerede i 1997, og Nettenes hage er hennes ellevte diktsamling og femtende bok – der det kanskje for første gang er mulig å trekke noen større linjer og se livet og kunsten i sammenheng.

Alle disse tre diktbøkene strekker seg etter former for forsoning mellom jeget, dets omgivelser og dets fortid, som de tidvis trekker i tvil og tidvis klarer å tro på. Søsterkranser beskriver et poetisk ideal som kort og slurvete kan oppsummeres som et forsøk på å gjøre plass til (om)verden uten å ta plass selv, ut fra en forestilling om at egoet bringer med seg støy og forvrengning. Min vrengte kimono utfordrer denne logikken ved å ta utgangspunkt i jegets behov for å bli seg selv, i en slags poetisk selvbiografi om oppbrudd og mulig forsoning. Nettenes hage utforsker på sin side relasjonen mellom poeten, poesien og (om)verden på langt mer ambisiøse og dristige måter enn i de to foregående bøkene.

Alle disse tre bøkene er diktkranser skrevet som løse, narrative sekvenser der «handlingen» foregår i et halvt realistisk, halvt mytologisk landskap. Sentralt står et sted som i Søsterkranser benevnes som «bruket» der jeget holder til, og som er lett å assosiere med småbruket på Løten der poeten Bronken Senderud bor i deler av året. Her finnes osp, bjørk og frukttrær, men også en skog der ville dyr holder til, og en bru det renner vann under. I Min vrengte kimono skildres flukten vekk fra dette stedet, som forbindes med jorda, tradisjonen og foreldrene, via et «himmelskip», til fordel for luft, by og frihet. I Nettenes hage nevnes ikke ordet «bruk», men huset, hagen og skogen der diktene finner sted, er gjenkjennelige fra Søsterkranser. Jeget er tilbake, og forsøker å forsone seg med stedet hun har brutt opp fra.

Stoffet er altså tydelig knyttet til et bestemt jeg, med en viss forhistorie, en viss geografisk plassering i verden og en viss kunstnerisk og filosofisk orientering. Det finnes ingen referanser til samfunnsmessige endringer her, men det virker nærliggende å koble denne vendingen i forfatterskapet til den tilbaketrekningen som fant sted for de fleste av oss i forbindelse med pandemien. Sjelden har det virket mer nødvendig og meningsfullt å dyrke sin hage, vende blikket innover og gjøre opp status for seg selv og det man bruker tiden sin på. Dette er poesi som søker mot allmenne strukturer og prinsipper som ikke ligger umiddelbart oppe i dagen, men som kan komme til syne i åpenbaringsøyeblikk, slik som i diktet jeg åpnet med.

En av de grunnleggende innsiktene i disse bøkene er at ego-identiteten er en byrde, eller kanskje helst en slags tvangstrøye, som en helst bør søke å unnslippe. Dette løser diktene dels ved å innføre en mengde ikke navngitte «søstre» som befolker alle de tre bøkene og fungerer som spaltede versjoner av jeget, og som gjerne dukker opp når hun trenger støtte eller korreks. De er gjerne også knyttet til en følelse av tap og ubearbeidet sorg. Første gang de dukker opp, er på side 26 i Søsterkranser, i forbindelse med en visjon der jeget ser sin døde far ute på jordet:

det finnes en krans av søstre
det finnes en dag tranene er flere
enn jeg kan telle og lyset fra bladene
fremkaller faren min ute på jordet
jeg ser håret hans i vinden den blå jakken
jeg kjenner den karakteristiske gangen
jeg vil han skal snu
og komme mot meg men han fortsetter å gå
idet jeg ser ryggen hans bli borte
begynner en søster å synge

I neste dikt våkner jeget av at det er hun selv som synger. Søstrene er en slags veivisere for jeget i et landskap som dels er ytre, dels er indre, dels personlig og dels noe som overskrider selvet. Søstrene er gjerne forbundet med natt og søvn, for i drømmen finnes en tilgang til noe fremmed i oss, en overskridelse av den enkle ego-identiteten. Søsterkranser ender derfor i et lykkelig bilde av en søster som legger seg ned ved foten av et tre i hagen, der hun kan «lukke øynene / og huske / en drøm hun ikke selv drømte».

I alle disse tre bøkene finnes en forestilling om noe hellig – noe som er større enn enkeltmennesket, samtidig som det holder tilværelsen sammen – og som skriften og poesien gir tilgang til. I alle tre står også naturelementene sentralt. Søsterkranser åpner med et bilde av en indre ild, solen («bak øynene / finnes en sol / lysende gul / bølgende»), mens Min vrengte kimono iscenesetter en eksistensiell kamp mellom jord, knyttet til død og dødelighet, på den ene siden og luft og vann, knyttet til frihet og bevegelse, på den andre. I Nettenes hage er det nødvendigvis jorda det handler om, men på en helt annen måte enn i forrige bok. I alle tre ferdes vi blant dyr og engler, mødre og søstre, og historiske skikkelser innplasseres i et hjemlig innlandslandskap med største selvfølgelighet.

Flere av disse elementene har også vært til stede tidligere i forfatterskapet, men de behandles nå med ny klarhet og et blikk for konsekvenser. Bronken Senderud er en poet som lytter innover heller enn utover, og som er mer opptatt av å komme i kontakt med tingenes innerste vesen enn med støyen som ikke bare omgir oss og dem, men som vi også bærer med oss. Eller som det heter i en liten poetikk i Nettenes hage: «den eneste måten jeg kjenner / en metode en lytting // inn mot en slags kjerne».

Så blir selvsagt spørsmålet: Hva hører man der? Og kan det kommuniseres til omverdenen, eller forblir leseren en som ser uten å se, hører uten å høre? Leser man anmeldelser av Bronken Senderuds poesi (de finnes, selv om det ikke er mange av dem), får man stadig en følelse av at kritikeren blir stående på utsiden av teksten, som en uinnvidd. I sin Krabben-anmeldelse av Min vrengte kimono ender selv en skarp og habil kritiker som Fredrik Hagen med å parafrasere store deler av «handlingen» mens han liksom famler i mørket etter hva det hele skal bety. «Det er tydelig at kronologien i fortellingen ikke er det viktige», skriver Hagen idet han grubler over en sekvens der et barn flytter hjemmefra før det er født. Men kronologi i betydningen rekkefølge og kausalitet er alfa og omega i disse bøkene, der alt får følger.

Hagen bommer minst like ofte som han treffer i anmeldelsen sin, men det er nok ikke bare hans feil. Disse diktene er en labyrint – eller kanskje heller et kaninhull – det er lett å gå seg vill i. Det er nærmest påkrevd. Likevel eller derfor har jeg i det følgende forsøkt å trekke en slags ariadnetråd gjennom de tre seneste diktbøkene. For dette er ikke bare sterk og original poesi. Bøkene blir også bedre av å leses i sammenheng. Det er det jeg har forsøkt å gjøre her, utfra en overbevisning om at det nå er på høy tid at et av de mest sentrale lyriske forfatterskapene vi har, blir gjenstand for en type oppmerksomhet som går utover klikk- og oppmerksomhetsøkonomiens begrensninger. Så spenn dere fast. Vi er på vei ned i dypet, til spøkelsesaktige søsterskikkelser, japanske haikudiktere, himmelskip, bibelske heltinner og skrivende hager.

DEN AVBRUTTE FESTEN

Søsterkranser åpner under fruktblomstringen, et vårmirakel som skildres på høyst gjenkjennelige måter, ikke minst i skrivende stund, i overgangen mellom april og mai:

(...)
det tar tid å skyte knopp   det tar tid
å vokse   og feste seg til et sted
plutselig åpner kronbladene
til de syv epletrærne seg   hele hagen lyser
vi er våkne døgnet rundt for ikke å miste
den korte blomstringen av syne   vi lytter under trærne
kjenner den svake summingen fra biene
vibreringen i håndflatene

Det er mye livsvisdom i denne fortettede passasjen, som på sentrallyrisk vis knytter menneskets utvikling til naturens gang. Det tar tid å gjøre seg klar til blomstringen. Men når naturen våkner til liv, våkner og våker også menneskene. Erfaringen av blomstringen er ekstatisk og sanselig, men samtidig allmenn og tilgjengelig. Hvem har ikke kjent på fryden under frukttrærnes blomstring, på en følelse av å være vitne til noe hellig? Den intense følelsen av å være påkoblet livskreftene?

Perspektivet som anlegges på hagen i Nettenes hage, er langt mindre allment og mer esoterisk og kryptisk. I diktet jeg siterte innledningsvis, møter vi en helt annen type mysterium enn i Søsterkransers vårblomstringsscene. En ting er at vi nå befinner oss sent i juni. Men hva betyr det egentlig at «hagen har åpnet et ord / og lagt det fra seg i gresset»? Vet poeten selv hvilket ord det er snakk om, og, i så fall, hvorfor forteller hun oss det ikke? Har Kjersti Bronken Senderud kanskje blitt en slags Log Lady fra Løten som formidler kryptiske meldinger fra det hinsidige? Eller er det snakk om en grandios skapelsesmyte i plenformat: i begynnelsen var hagen, og ordet lå i gresset?

Likevel finnes en dialog mellom de to bøkene. Stiller man dem sammen, begynner ordene å åpne seg. Ta for eksempel dette diktet, der jeget har fått besøk av en gjest, Kazuo Ohno, som gjerne vil være i hagen blant de blomstrende frukttrærne så lenge som mulig:

ikke engang da det mørkner
vil Kazuo Ohno gå inn i huset
han oppholder seg blant de blomstrende
epletrærnejeg hører ham småsnakke
nede i hagenså begynner han å danse
det er ikke mulig å se
hva som er tre og hva som er menneske

Hvem småsnakker Kazuo Ohno med, der nede i hagen? Kan det være med hagen selv? En første observasjon kunne være denne: Jeget i Søsterkranser betrakter Kazuo Ohno med like stor ærefrykt som når hun betrakter fruktblomstringen eller svarttrosten i andre dikt. Ohno (1906–2010) var en av grunnleggerne av den japanske danseformen butoh, en kunstform som er vanskelig å definere ettersom butoh motsetter seg all klassifisering og konsekvent søker det ikke-fastlagte. Når han danser, er det «ikke mulig å se / hva som er tre og hva som er menneske». Den som kunne være som Kazuo Ohno!

Vi vet strengt tatt ikke hvordan Ohno selv opplever dansen. Det er absolutt mulig at han blir klar over jegets blikk på seg, husker at han er et menneske og kommer ut av flyten. Det kan ikke diktet si noe om all den tid perspektivet er hos jeget, som idealiserer ham. Det en kan slå fast med en viss sikkerhet, er at jeget i Nettenes hage er mye nærmere Kazuo Ohnos posisjon i Søsterkranser enn det syntes mulig for henne å forestille seg der. Nå er hun selv i stand til å ta del i mysteriet. Hvordan kom hun dit?

I Søsterkranser finnes det to historiske forgjengerfigurer som klarer det umulige: å opprette kontakt med den levende omverdenen gjennom en form for meditativ mottakelighet. Begge er de døde, japanske menn. Det er Kazuo Ohno, og det er haikumesteren Bashō (1644–94), som kommer på besøk til «bruket» der jeget bor. Det å ta imot besøk er en viktig trope i Bronken Senderuds poesi og et bilde på hva diktboka selv kan være: et møtested for poeten, hennes forbilder og lesere. Den som tar imot besøk, må gjøre plass til det fremmede, slippe det inn og være, ja, mottakelig for det mens hun setter sine egne behov til side. Det er en sterk metafor som setter noe i bevegelse. Inviterer vi ikke noen inn hver gang vi plukker opp en bok fra et annet sted, en annen tid? Eller er det snarere vi som er gjestene i litteraturens verden? Hva vil det si å gå inn i en slik rolle? Hva krever det av en?

Når Bashō og Ohno er sammen, er avstanden mellom jeget og gjestene størst. Når de er hver for seg, kan hun lære av dem gjennom å studere hvordan de forholder seg til hagen. Ohno danser og småprater. Bashō lytter:

månen henger over tunet
Bashō står ute på trappen
med sommernattlyset
over ansiktet   han lytter
til vinden   slik bare hjertet
kan røre   ospens stemme i natten

Fjerner man «slik bare hjertet / kan røre» i dette diktet, får man en renskåret, sanselig beskrivelse der betrakterens subjektivitet settes til side: først månen som henger over tunet, så synet av poeten som lytter til vinden, og så «ospens stemme i natten», som vel er en metafor, men som like fullt er enkel å forestille seg som en konsekvens av at vinden treffer de lettrørte ospebladene, og som kanskje er det Bashō hører i vinden.

Det finnes slike konkrete dikt i Søsterkranser, men som regel er Bronken Senderud ute etter noe mer og noe annet: «slik bare hjertet / kan røre» kompliserer alt ved å trekke diktet mot det abstrakte og forvandler den aktive lyttingen til en slags michelangelosk berøring mellom mennesket og naturen. Den oppretter kontakt mellom ulike livsverdener.

Søsterkranser vrimler av livsverdener som mennesker vanligvis er avskåret fra, og som regel er de forbundet med skogen og dyrelivet. Her er bjørn, rådyr, traner – og engler. Avstanden kommer først til uttrykk som en motsetning mellom hare og jeger:

det finnes en lysning i skogen
som jegeren ikke vet om
dette er harenes sted
her skifter de fra vinter- til sommerpels
og sommer- til vinterpels   her viser de
hverandre kunster som jegeren
bare kan få drømme om

Lysningen i skogen dukker også opp i et senere dikt, som «kråkenes sted», der de forteller hverandre «historier som / ingen andre får høre / her utveksler de kunnskap / kun for de innvidde». Er poeten en innvidd? Nei, men diktet finner lysningen gjennom «skrifta»:

når diktet finner stien finner det også lysningen
i skogen   det finner haren og rådyret   de innerste
sporene   tilbake til det jeg ikke kan huske
til det jeg aldri har sett   skrifta går mot lysningen
uten å vite hvor lysningen er

Jeget er irrelevant – alt som skjer i diktet, ligger utenfor selvets kunnskap og erfaring. Jeget kan bare håpe på å komme i kontakt med «skrifta», som ikke vet, men som har tilgang til «det jeg ikke kan huske / til det jeg aldri har sett».

Skriften er per definisjon grenseoverskridende. Alt handler om bevegelse, om å komme ut av statiske kategorier, mellom menneske og natur, subjekt og objekt, indre og ytre. Målet er en form for opplysning, innsikt i hvordan alt henger sammen med alt. Rett etter diktet om Kazuo Ohno i hagen får vi et visjonsdikt, som om de to vismennenes besøk har åpnet noe i jeget:

det finnes en sol bak øynene
det finnes en måne i hjertet
det finnes tjueen traner
født av en opplyst kråke
det finnes et tre med plass
til alle verdens fugler
det finnes en krans av søstre

Dette er Søsterkransers gnostiske innsikt, som omrokerer kategorier og setter alt i bevegelse. Herfra og ut myldrer Søsterkranser av søstre, bjørner, rådyr, ravner, kråker, harer og engler, og myldringen er i seg selv et poeng: Når kroppen kan romme sol og måne, treet kan romme «alle verdens fugler» og en «opplyst kråke» kan føde «tjueen traner», er det plass til alt. I tråd med denne romsligheten inviteres alt og alle til bruket, for i skriften kan alle møtes, levende og døde. Ohno og Bashō kommer på besøk igjen, og etter at Bashō har skrevet «om å være bror», dukker en orfisk bror opp i teksten. Han «synger / Kazuo Ohno i dans», finner «Ohnos mor / inntil et veltet tre» og «tar henne med hjem», og mens han synger, «vokser en hare» ut av en epletrestamme i hagen: «om natten samtaler den / med skuddene / treet en lys vårdag / vil skyte».

Alt burde ligge til rette for en lykkelig forening, men det er noe som ikke stemmer. Etter en fremvisning av butoh-forestillingen My Mother inne på låven, sitter alle igjen, tafatte og sultne:

etterpå er alle sultne
men ingen vil tilberede suppe
alle vil bare sitte ved bordet
med serviett og skje
og vente

Det finnes to slike fester i Søsterkranser, og begge blir avbrutt og mislykkete. Jeget har hatt sin visjon og gitt slipp, men dermed har også vertinnen abdisert. Hun har gitt seg hen, sluppet taket, og ingen av gjestene tar ansvar for å holde det hele sammen. På neste side har jeget helt forlatt vertinnerollen og er på vei til bjørnen som gjest, for å se på et tre han har plantet. I en drøm har bjørnen gitt seg til kjenne som «Jørn / som den første kjæresten min / han sier han ikke er død / slik jeg lenge har trodd». De mange skikkelsene – bjørner, brødre, ekskjærester og søstre, for ikke å nevne My Mother – vitner om oppspalting og ubearbeidet sorg.

En akutt skam utløses da jeget skjønner at hun også har glemt å invitere haren til visningen av My Mother. Når én holdes utenfor, rakner forestillingen om bruket som stedet der alt kan møtes, og gjestene forlater stedet, en etter en. Haren skriver brev og lurer på om jeget har sett smykket hans. Samme kveld oppdager hun det i sin egen «halsgrop» etter en dusj. Det er i forlengelsen av dette at fest nummer to går i vasken. Alt er gjort klart «til dans / for søstre og mødre / harer og bjørner / for englerbrødreog rådyr / traner og eldgamle trær» da en av søstrene får feber og festen må avlyses.

Konfliktene kan fremstå som søkte. Haren hadde neppe hatt glede av My Mother. Men Søsterkranser sirkler inn de grunnleggende problemene Bronken Senderud trenger å finne ut av i poesien sin. Er poeten mottakelig for verden, eller projiserer hun sine egne lengsler over på det hun ønsker å invitere inn, slik at hun ikke mottar, men tar? Rakner alt hvis hun et øyeblikk sier fra seg vertinneansvaret og gir seg hen? Hvis skriften er grenseoverskridende, risikerer hun ikke da å overskride den andres grenser?

Krisen er kompleks og løses i flere etapper, som bare kan oppsummeres altfor fort her. Jeget må reise ut og komme hjem. Kazuo Ohnos mor «sier / at moderospen ved låven / ikke er frisk», omfavner den og danser den bedre. Når hendene hennes går «i ett / med barken på treet», revideres bildet av Ohno i hagen blant epletrærne, men denne gang handler det eksplisitt om mødre: Moderospen og My Mother gjør en oppmerksom på at jeget i denne boka ikke har noen tilstedeværende mor. Etter dette kommer søstrene tilbake, og helbredelsesprosessene setter fart: «da de kommer inn på kjøkkenet om morgenen / er de yngre enn da de la seg / ansiktene lyser». Men så blir de plutselig syke. Noe mangler fortsatt, og det har med haren å gjøre. Søstrene skriver brev til den, Kazuo Ohno dukker opp og lærer dem å vente. Roen vender tilbake til søstrene, og til slutt kommer også haren på besøk, med smykket om halsen. Og slik kommer alt til en slags harmonisk løsning. Boka toner ut i et løfte om at også «bror» skal «komme på te» neste vår, «under fruktblomstringen».

Det er en lykkelig slutt, men også merkelig utilfredsstillende. Spørsmålet om haren vil komme på besøk, synes viktigere for jeget enn for leseren, som ikke klarer å se haren som annet enn en indre hare, et uforsont, men også utydelig aspekt ved jeget. Sorgen er knyttet til morsskikkelsen, men konfronteres aldri direkte. Og bortsett fra treklemmingen til Kazuo Ohnos mor plasseres litt for mye av den aktive impulsen hos de mannlige figurene i teksten: Bashō, Ohno, broren og bjørnen. Bronken Senderud skriver frem en mottakelighetens poetikk, der det å ta imot besøk blir den viktigste metaforen, men heller ikke roen kommer med jeget. Den outsources til Kazuo Ohno, som «setter seg inntil / stammen til transparente blanche / sola går ned bak fjellet / det legger seg en ro over tunet».

Det er en vakker scene, men noe skurrer: lukten av villet idyll. I en bok som er dypt skeptisk til subjektiv vilje, er Ohno for tydelig idealisert. Én ting er at jeget ikke kan se forskjell på Ohno og trærne han danser blant. Klarer hun å se Ohno i seg selv? Selvet er problemet i Søsterkranser, men løsningen finnes også i selvet.

Spørsmålene Bronken Senderud stiller, er legitime: Er vi nødvendigvis fanget i vår egen selvbevissthet, eller finnes det en måte å oppheve den på slik at vi kommer i kontakt med verden rundt oss? Hvordan gjør en seg mottakelig for det fremmede? Hvordan lengte uten å projisere? Kan man ta imot andre uten å være på plass i seg selv?

Idealiseringen av de mannlige forgjengerskikkelsene, som virker mer opptatt av hverandre enn av jeget, vitner om lærevilje, men også om manglende selvtillit. De får til noe jeget ennå ikke føler at hun mestrer.

Samtidig er dette en dramatisert selvtillitsmangel og en performativ ydmykhet, ikke noen egentlig depresjon. I Søsterkransers rytmikk og billedvalg finnes en sikkerhet og musikalitet som vitner om både selvtillit og selvinnsikt. Idealet kommer til uttrykk i et dikt der Bashō skriver «om å være hund tre og kråke / om å stå på kanten av en berghylle / om å være bror en gammel bro en vill fole / som tisser i den nye hvite snøen // om å være en gul farge». Dette er ikke et Bashō-dikt. Det er Kjersti Bronken Senderud. Og det er strålende.