Urovekkende, men underlig godt

I Kjersti Halvorsens roman Superbruker møter vi 34 år gamle Unn Eide, som pleide å jobbe som psykolog ved et sykehus, inntil hun ble omplassert på grunn av en rekke personlige og yrkesprofesjonelle episoder. Hun befinner seg på vei ut av en livskrise da hun innser at hun er kroppslig skjør og grunnleggende ensom. Når hun får en følelse av å «bli sett», et lite stykke ut i boken, opplever hun det som «[u]rovekkende, men underlig godt».

Psykologutdannede Halvorsen (f. 1993) ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for Ida tar ansvar (Cappelen Damm, 2019), som siden ble til en Viaplay-serie, før hun fulgte opp med romanen Det er jeg som kan hjelpe deg (2022). I hennes nye roman er omdreiningspunktet sykehusets installering av Gro, et kunstig intelligens-program. Unn ser på Gro – med sine psykoteknologiske innstillinger som «Motiverende intervju», «Eksponering av sosial angst», «Integrativ terapi», «Affektivbevissthet» og «Smalltalk» – som en mulighet til å gjøre comeback i sitt eget liv. Dette tenker hun uten å vite at Gro er mer uforutsigbar enn først antatt. Når Unn har tatt kurs i implementeringen av Gro, som har gjort henne til en såkalt superbruker, har hun nemlig også, sammen med de andre brukerne, vært med på å forme programmet. De er summen av det.

Med andre ord: Superbruker beveger seg i et aktuelt, bredt og gjenkjennelig landskap når det gjelder kunstig intelligens. For ikke å snakke om et dystert landskap, med tanke på markedskreftenes økonomisering og effektivisering av helse og omsorg, eller psykologien og terapiens til tider klamme, hule hånd.

Tankene gikk i starten til Joaquin Phoenix’ fabelaktige prestasjon i filmen Her (2013), men jeg hadde nesten ikke tid til å bygge bro i egne tankerekker før jeg ble slått av Kjersti Halvorsens hang til å dvele ved ubehagelige bilder som hamrer inn det kroppslige og psykiske forfallet i og hos et individ. Unn Eide har fått satt inn en hofteprotese «som fra ulike vinkler, avhengig av høyden på hev/senk-pulten, skrapte meg på innsiden.» Noen sider senere: «Knekkebrødet knaste mellom tennene, som hofta gjorde da den knakk.»

Protesen er en nøkkel hvis en vil forestille seg og forstå Unn Eides kroppslige og psykiske prosesser og bevegelsesrom – og begrensningene knyttet til de samme rommene. Kvinnen vi blir kjent med, skal ingen steder: «Ingen varsler på telefonen. Ingen planer i kveld heller.» Det er til tider sterk og sår lesning, skrevet i et dvelende språk. Men romanen er også hele veien morsom og virkelighetsnær. For virkeligheten er jo ofte slik: tragisk, komisk, komisk og tragisk. Unn Eide klamrer seg til det tragiske, fordi det er vanlig å gjøre det når en ikke har det bra, samtidig som hun er åpen og engasjert i snart, veldig snart å ha det bra. Og titanprotesen går igjen fordi den igjen og igjen kverner og river i hennes kropp og sinn.

Allerede tidlig tok jeg meg i å si det høyt til meg selv: Jeg liker Unn Eide. Jeg opplever henne som opprørsk, nesten fandenivoldsk, uten å virke som om hun gjør seg til eller tenker som hun tenker for å provosere. Men hun har et sosialt filter, og hun evner å holde igjen, for hun har sett hvor galt det kan gå når hun ikke gjør det. Hun er en kvinne som evner å romme flere sider ved seg selv: Hun veksler mellom selvpisking og å være sin egen cheerleader; hun er navlebeskuende, men likevel høyst observant. I hennes univers er selv lekende småbarn voldelige: «Barn på vei til skolen stanset ved sølepyttene. Glodde skamløst ned i dem, før de knuste sitt eget speilbilde med støvlene.» Vi har å gjøre med en intelligent kvinne som kanskje, muligens, trolig, projiserer litt for mye av seg selv og sitt på alt og alle.

«Hvor mye alenetid er for mye? Jeg bør oppholde meg blant menneskene», tenker hun på et tidspunkt. Det er ikke det at hun ikke har folk hun kan ringe, hun orker bare ikke: «Det var bra jeg var god til å lytte, for vanligvis hadde jeg ikke så mye jeg selv kunne, eller ville, fortelle dem. Du skal gifte deg. Jeg skal forgifte meg.» Unn tar fram nettbrettet og åpner Gro-programmet. Med Gro kan hun være den hun vil, si det hun vil, tror hun (spesielt i begynnelsen), uten å måtte stå til ansvar, uten å måtte skifte eller miste ansikt. Det er Gro som gir henne følelsen av å bli sett.

Superbruker er et gjennomgående troverdig portrett av et menneske i knestående – som, koste hva det koste vil, jobber iherdig med å reise seg igjen. Og så må det sies, boken er også rik på tørr, tørr humor: «Han grep annerledesheten og kjælte med den, slik man tvangskoser med en utekatt»; «Jeg kunne faktisk takke det kunstige for selve min eksistens. Kunstig befruktning. Unn-fanget.» I et slik ladet og i-ferd-med-å-sprekke-landskap som Superbruker befinner seg i, trengs det slike velplasserte onelinere og humoristiske sukk. Gradvis kommer leseren nærmere Unn, og for hvert ord og setning trer det fram et helt, komplekst menneske. 

Karpe spør i en av sine sanger om hvem det er som passer på purken, eller hvem som klipper frisøren. Superbruker handler om psykologene som hjelper andre med å se seg selv, som omfavner «strømmen av pasienter som ble sykere og sykere», samtidig som de selv blir skrøpelige, før de til slutt knekker «som en kjeks.» Det handler også om hva som kan komme ut av det hele: konsekvensene, lærdommene, væremåten, selvransakelsen og forståelsen. Her er det ikke noe dilldall, ingen forsøk på å poetisere eller pakke inn noe som helst. Kjersti Halvorsen har skrevet en riktig god roman.