Ulike nyanser av rødt

Fire år etter den Vesaaspris-vinnende romandebuten har Amalie Kasin Lerstang kommet med sin andre bok, diktsamlinga Vårs. Den er noe ganske annet – der Europa var kjølig og distansert, er Vårs en varm og raus utforskning av identitet og fellesskap, med det historiske og nåtidige Notodden som omdreiningspunkt.

Samlingen åpner med et sveip gjennom telemarkslandskap og norsk industrihistorie, en på samme tid historisk og geografisk bevegelse mot dagens Notodden. Vi følger vannet i Tinnelva sørøstover fra Hardangervidda, ned fossene som ble grunnlaget for Norsk Hydros virksomhet gjennom nesten hundre år: «Sam Eyde kjøpte fossefallene / feen i åkeren / trollet i bruset.» Eventyrlandskap erstattes med industrieventyr, og dette industrieventyret får feie gjennom landskapet og historien og inn i det personlige, idet «nasjonal industri / renner forbi / barndomshjemmet». Når industrien trekker seg ut, etterlater den et lokalpatriotisk «vi»: «en by er et sted som har eksplodert / […] etter eksplosjonen / drar Eyde / Birkeland / ingeniørene og formennene / vi blir værende / fabrikkbyggene og arbeiderne / holder den nye byen fast» (min utheving).

Selv når fabrikkbyggene for lengst har gått fra å huse arbeidere til å bli museumslokaler og skatepark, og Eyde og Birkeland har gått fra å være den lokale industrivekstens ryggrad til å bli navnet på henholdsvis en restaurant og en pub (og dermed tatt skrittet fra sekundær- til tertiærnæring), sitter dette vi-et – eller snarere poetens inderlige ønske om dette vi-et – igjen i veggene, i turbinene og tømmerrenna og fossestrykene, i folka som blir boende. Det er et springende vi, som veksler mellom å være geografisk avgrenset, historisk fundert og generasjonsspesifikt, mellom å være personlig og allment: vi notoddinger, vi lokalpolitiske initiativtakere, vi 1800- og 1900-tallsarbeidere og arbeideretterkommere, vi nittitallsbarn og totusentallsungdom. Vi som bygde byen, vi som vokste opp i den.

I Vårs leter Lerstang etter en samlende identitet og ønsker å finne forankring for den i hjemlige landskap, i arbeiderhistorie og i sin egen familie. Diktene utgjør et portrett av disse tre, en skakk og varm lovsang til tødd life, notoddlivet i sin fulle bredde.

Akkurat dét krever fortløpende innsats. «Byen er et feberbarn / som ingen vil sende hjem / holder byens hår hvis den henger over skåla / spyr gul galle», heter det i et tidlig dikt. Jakten på et vårs innebærer å prøve å få dette feberbarnet inn i en litt trang genser. Resultatet er snart morsomt, snart rørende, snart sårt, snart sint. Og som pronomenet vårs antyder: Den viktigste komponenten i fellesidentitetsprosjektet er en forståelse av hva det vil si å ha vært, og å være, arbeiderklasse.

Din farge rødt

Hur ser din färg rött ut?
(och vad tjänade det till om jag visste?)

Jag skulle vilja beskriva för dig
min färg röd.
Jag skulle vilja beskriva för dig
(men till ingen nytta)
min ‘kärlek’.

Når Sonja Åkesson spør «Hur ser din färg rött ut?» i diktet med samme navn fra 1965, er spørsmålet henvendt til en elskende. Det sirkler inn umuligheten av å vite om vi legger det samme i ordene vi bruker – om det faktisk er mulig å kommunisere sin virkelighet. Mener vi det samme når vi snakker om kjærlighet? Er din farge rødt min farge rødt?

I Vårs er Åkessons spørsmål – «hvordan ser din farge rødt ut?» – lagt i munnen på diktjegets bestemor, den såkalte Dronningbia, en høyrøsta matriark i en like høyrøsta storfamilie hvor foreldre, onkler, tanter, søskenbarn og tremenninger utgjør arbeidsbiene. Dronningbias farge rødt er ikke den romantiske kjærlighetens rødt, men politikkens. Det er det røde nettopp som identitets- og fellesskapsmarkør, som engasjement og kampvilje.¹ Lerstangs diktjeg både løfter fram og lar seg løfte fram av arbeiderarven, på tvers av de erfaringskløftene som nødvendigvis oppstår i en familie og et lokalsamfunn i stadig utvikling. Dagens Notodden, Tødden, er et ganske annet sted enn det bestemora var ung, arbeidende kvinne i, og hennes etterkrigs-Notodden er i sin tur forskjellig fra det tidlig-industrielle Notodden hvor åttetimersdagen ble kjempet fram for snart hundre år siden. Lerstang lar lekent forskjellene farge kroppen rød på ulike måter: Der bestemora har rødskrubbede yrkesvaskerhender, ser diktjeget tilbake på en solariumssvidd, lediggangsrød tidlig ungdomstid. «Jeg har liggi for lenge under lokket / uten beskyttelsesbrillene / fått en skade på synet / en rød familiestråle / penetrerer utsikten min.»

Jegets rødt er kanskje ikke det samme som bestemoras rødt, men hun ikler seg bestemorsbrillene også, og ser på verden med et dobbelt rødt blikk, et med rom for forskyvninger:

Løp med dronningbiens kamprop i magen
møt alle mennesker
med hennes briller på
tro at dette er alles syn på tingene
den røde utsikten
sier at byen din
har avla alle gode ting i verden
alt vi lener oss mot
kjempa fram i disse gatene
men alle du snakker med begynner å le
ha ha ha
sier at dette er en by full av rånere
fulle bluesbesøkende i cowboyhatt
trygdemottakere høyt på statistikken
ikke arbeiderbevegelse
ikke arbeidslivsrettigheter
lat som om du justerer brillene
begynn selv å flire
men i stillhet forblir du den samme.

Her rettes et medskapende blikk mot omgivelsene, et som fortsetter å se det ikke alle ser, til tross for usikkerhet, til tross for at virkelighetsforståelsen trekkes i tvil. Ordet vårs blir forsøksvis en kvalifiserende språkhandling, en som forandrer verden idet det uttales, og som er verdt risikoen for misforståelser. Den kløfta språket utgjør når vi formidler erfaringene våre, truer dermed ikke med meningsløshet, slik den gjør hos Åkesson, men blir snarere et mulighetsrom: I Vårs finnes en snart insisterende, snart famlende omfavnelse av plastisiteten i ordene som binder folk sammen, som danner fellesskap. Det er en trygghet i at de kan tøyes, i at diktjeget og bestemora, rånere og skoletapere, flyktninger, arbeidere og trygdemottakere før og nå kan innlemmes i det samme vi-et, selv når det krever en kraftanstrengelse. Stort sett bæres forskyvningene lett: «Jeg sier arbeiderklasse / veit ikke lenger hvem vi er / bærer tittelen som et smykke.»

En av diktsamlingas store styrker er at dette innbitte arbeidet med å sirkle inn et vårs veksler så fint mellom optimisme og sinne, romantisering og innsikt, stolthet og avmakt. Diktsamlingas grunninnstilling minner om den i Knutsen og Ludvigsens «Herbarievise», hvor alt kan limes inn i ei bok – løvetenner, skrivebord, sinte menn – om man er sterk og har godt humør. Ikke alt og alle Lerstang her forsøker å lime inn i samme vi, lar seg innlemme smertefritt. Selv om styrken og viljen vedvarer, er det en sårhet i at det lugger, i at det gode humøret tidvis svikter, i at fellesskapskonstruksjonen i glimt truer med å sprenges fra innsiden.

Et nytt vårs

For Notodd-demografien er sammensatt, og det arbeiderrøde brenner ikke likt i alle. Både arbeiderklasseidentiteten og Tødden-patriotismen kan møtes med skepsis fra inne i dette vi-et, når den kommer fra en som er utdanna og utflytta, er forfatter og har med en kvinnelig kjæreste hjem. Fordommer og jantelov finnes som en vond bismak, som en jovial væremåte bare nesten kan dekke over. Det er «vondt å gå så lenge med løftet hode», heter det i et av diktene som kjenner på avmakten. Men noen må elske feberbarnet, også når det spyr på deg.

Vårs tematiserer ikke bare fellesskap, men også tap – av en levemåte, av industrien, av mennesker som står en nær. Men i tomrommet etter den gamle arbeidergenerasjonen, og dens klasseidentitet og kampsaker, tar en ny identitet form. Lerstang spisser denne identitetsjakten til et kampskrift for de arbeiderne som trenger det sårest, og løfter diktene ut fra arbeiderhistoriesverming og inn i brennhete politiske problemstillinger. Med det sprenges den geografiske ramma til fordel for et nytt, landsomspennende vårs: en generasjon underbetalte, overarbeida, lite verdsatte deltidsarbeidere. Det er pokker så bra! Her gjør Lerstang noe som er ganske unikt i ny, norsk poesisammenheng: Hun skriver dikt som viser en klar politisk vilje, som retter et avslørende blikk mot en altfor vanlig, svært kritikkverdig praksis, og som tar grep på måter jeg unner leseren å oppleve selv. Dette er bestemorsarven: å bruke stemmen, å si ifra.

Hele samlingen er preget av driv og temperament, av effektiv bruk av gjentagelser og pauser. Det er til- og avtagende innslag av dialekt og sosiolekt, noen ganger som demonstrasjon eller selvopprettholdelsesteknikk, andre ganger i innsirklingen av det hjemlige, av entusiasme eller av vane. Lerstang skriver som om hun har skrevet dikt i en årrekke, uanstrengt, men med stålkontroll; hun skriver seg både inn i historien og inn i samtida, alltid med forankring i og kjærlighet til det lokale – til Eikeskar og Tinnelva og Tuvensenteret, til Storgata, der rånerne står snute mot snute. Til notoddingene. Til Tødden.

Stedet og dets historie sitter i kroppen, som bensinblod, kunstgjødselskjelett og jernverk i musklene. Også telemarksnaturen skriver seg inn i familien, som lynne: «fristende å kalle seg barnebarn / av rasende elver, skravlete fjell.» Som samlingen viser: Du kan ta jenta ut av Notodden, men ikke Notodden ut av jenta. Lokalavisa skriver om dem som gjør det godt i livet, utflyttere «triller tøddenbarn i andre gater». Man kan bo et annet sted, men lever fremdeles tødd life, og om man er heldig, om man er «den smarteste / snilleste / hardest arbeidende», så «skal [man] komme langt / pryde / forsida / hjemme».

I klassespørsmålet møtes lokalpatriotismen, de historiske linjene, varmen for en familie gjennom jobb og lediggang og tap, og den geografisk uavhengige opplevelsen av å være ung og utsatt deltidsansatt. Kjernetematikken antydes allerede på omslaget, som er arbeiderfanerødt og pryda med dusk, men dusken ligger flatt, som om fanen er henlagt. På fanen er to figurer tegnet inn med hevede fakler, men de er hodeløse, på vei ut av kransen de omringes av. Og inn i noe annet? Som om arbeiderkampen har mistet retning, kan man fort tenke. Men som en leser som løfter denne diktsamlinga, inviteres man også til å bidra med å løfte en fane for en ny generasjon.

Hvordan ser Lerstangs farge rødt ut? Som en hyllest. Som en protest.