Uante avstander

Jeg sitter ved noen store vinduer i en norsk by såpass langt nord at det er mørkt hele dagen. Hvitt, men mørkt, jeg må bruke ullundertøy inne. I vinduet ser jeg vekselvis mitt eget speilbilde og de hvite fjellene som ruver over de godt innpakka menneskene på den andre sida av glasset. Snart åpner jeg Samanta Schweblins roman Feberdrøm, som i fjor ble kortlista til Man Booker-prisen, og synker ned i en kvelende, argentinsk hetebølge i stedet.

Schweblin bruker tida, og de begrensningene den fører med seg, som drivkraft for å illustrere hvordan mennesker både påvirker naturen og er helt maktesløse overfor den. Den argentinske forfatteren ble i 2010 kåret til en av de fremste unge spanskspråklige forfatterne av tidsskriftet Granta, og skriver seg med Feberdrøm inn i tradisjonen etter den latinamerikanske magiske realismen; romanen kommenterer en reell situasjon – nedbrytingen av den argentinske naturen – ved bruk av overnaturlige elementer. Kombinasjonen av skarp realitet og ullen mystikk gjør romanen til et interessant og godt komponert litterært innlegg i klimadebatten.

Boka ble utgitt på spansk i 2014, men kom ut på norsk i fjor, i selskap med blant andre dominikanske Rita Indianas Tjenestepiken til Omicunlé og Maja Lundes Blå – romaner som også, på ulike måter, tematiserer forbindelsen mellom klimaforandringer og tid. Tydeligst er kanskje parallellen til Carl Frode Tillers Begynnelser, som i 2018 ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Handlingen i Feberdrøm trer fram gjennom en dialog mellom gutten David og den unge kvinnen Amanda, som ligger på et sykehus. Hun er døende. I samtalene med David, som allerede befinner seg på den andre sida av livet, eller i et slags mellomstadium, kanskje, prøver de å finne ut hva som har skjedd med dem begge. De jakter på et fortidig utgangspunkt, en årsak til hvorfor de havnet der de er. Amanda var på ferie med datteren sin i en argentinsk landsby, der hun møtte Davids mor Carla, som først fortalte henne om forgiftningen: David kom for nært et forgiftet vann og ble syk. En hest dør, og som alle med kulturreferansene noenlunde i behold veit, betyr det overhengende fare.

Boka har blitt framholdt som skummel. Og den er skummel, men ikke slik at du sjekker under senga før du legger deg. Heller sånn at du må minne deg selv på hvorfor du hver morgen står opp til en verden som forfaller.

Utgangspunktet

Argentina er en av verdens største eksportører av soya, og bruken av ugressmiddelet Roundup, som inneholder glyfosat, øker på soyamarkene. I november i fjor godkjente EU bruken av stoffet fram til 2022, og det blir nå brukt også på norske åkrer – underlagt et strengt reglement. I Argentina er bruken dårlig regulert, og stoffet hevdes å stå bak diverse folkesykdommer i landet. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan det trolig føre til kreft, men konklusjonen er omstridt. Det samme er i hvor stor grad det påvirker det biologiske mangfoldet.¹

I Feberdrøm gjenforteller Amanda det hun husker, og det hun selv har blitt fortalt. Carla tok den syke David med til en nabokone ­– som i romanen blir en representant for det alternative, det som finnes utenfor vitenskapen. Ifølge Carla ville det tatt for lang tid å vente på hjelp på en klinikk. Hun velger bort forskningen og aksepterer nabokonas hjelp til å fordele Davids sjel mellom tilfeldige kropper, slik at han kan leve videre gjennom dem.

I en akutt krisesituasjon handler Carla etter det hun mener er best for barnet, slik de fleste foreldre ville gjort. Hun forhindrer at sønnen dør, men problemene forsvinner ikke med redningen. Forgiftningen sprer seg, og samtidig med at Davids sjel splittes, blir han overtatt av noe fremmed. Lik miljøgifter som forplanter seg gjennom økosystemene, gjør spredningen av sykdommen at selvet fragmenteres og blir oppløst, at det autentiske vannes ut og blandes med alt annet.

Bokas fortelling er mangelfull, rent narrativt. Handlingen det er å måtte bla tilbake for å se om det er noe jeg ikke har fått med meg, speiler også handlingen i boka. David får Amanda til å gi detaljerte beskrivelser av tida opp mot nået: «Fortsett, du må ikke glemme detaljene.» Han vil fram til det avgjørende tidspunktet for hvor det gikk galt, samtidig virker han så bestemt, som om han allerede vet det. Dialogen er tidvis usammenhengende og anmassende, som leser henger en ikke alltid med. Jeg stiller meg de samme spørsmålene som personene i romanen: Hvor ligger det avgjørende tidspunktet? Hva vil det vise? De logiske bristene gjør at en må akseptere den overnaturlige virkeligheten. Historien avslører ikke om bevegelsene utenfor logikken, utenfor vitenskapen og forskningen, er noe å trakte etter eller ikke. Schweblin unngår å konkludere og utnytter heller språkets evne til både å forvirre og oppklare til å skape en drivende intensitet.

Jakten på sammenhengen er i så måte altoppslukende, men fåfengt – frustrasjonen strammer seg til parallelt med at giften sprer seg i den argentinske heten. Idet logikken virker å komme til syne, med Davids plutselige utsagn, som «Dette er viktig», blir den igjen borte mellom fingrene. Jeg skjønner ikke hva som er viktig. Det ene tidspunktet finnes ikke. Men jakten fortsetter.

Begynnelsen

Det undersøkende blikket preger også lesningen av Carl Frode Tillers Begynnelser, som i likhet med Feberdrøm smidig sammenstiller det dypt personlige med det som binder oss sammen. Dette er forfatteren som komponerer scener og dialoger som stikker som hundrevis av nåler inn i alle mellommenneskelige relasjoner. Også i denne romanen ligger de psykologiske mekanismene konstant og syder rett under kokepunktet. Men ved å dra nytte av den seige, men samtidig eksplosive materien han er så irriterende god til å balansere, til denne gangen å inkludere klimaforandringene som et eget minefelt, unngår Tiller å gjenta seg selv.

Boka starter med en villet død. Terje – en far, sønn, mann og miljøverner – ligger på sykehuset mens livet ebber ut Det er et liv viet forsøkene på å samle sammen stumpene av noe allerede ødelagt: den globale klimakrisa, det lokale miljøet, sin egen familie og seg selv. Det hoppes stykkevis tilbake i tid, helt til Terjes barndom, til begynnelsen. Eller: én av dem. Grepet funker fordi det spoles i to parallelle tidsløp – den personlige verdenen, men også de uopprettelige endringene i naturen rundt. Vissheten om hvor han havner til slutt, gjør at jeg leiter i detaljene etter hvorfor det ender som det gjør. Som om det finnes et uskyldig utgangspunkt der et sted.

Tiller skildrer på innsiktsfullt vis en oppvekst innenfor vaklende rammer, der gutten Terje mangler en stødig grunn å vokse på. Hans følelse av tilkortkommenhet settes opp mot et antroposentrisk verdensbilde: «Vi er sosialiserte inn i ein menneskesentrert kultur der andre artar blir tilkjente verdi etter kor lett vi menneske kan nyttiggjere eller identifisere oss med dei», sier han i et foredrag, men skammer seg etterpå for å ha blitt for engasjert. Han blomstrer når han forteller om verden slik han ser den. Men friksjonen i å ville fortelle noe viktig, samtidig som han helst ikke vil synes, gjør det vanskelig for ham å ta plass. Tiller viderefører den rystende følelsen av å være aleine midt i fellesskapet, en linje som går gjennom hele forfatterskapet hans. Han speiler det store i det tilsynelatende lille, og omvendt.

Bergingsavstanden

Balanseringen av nærhet og avstand – det være seg hos personene selv eller i verden rundt dem – skaper en gyngende grunn hos både Schweblin og Tiller. I Feberdrøm snakker Amanda om den «vekslende avstanden som skiller meg fra datteren min», en «usynlig tråd» som hun kaller «bergingsavstanden». Det er en billedliggjøring av den oversikten en forelder alltid har over hvor barnet befinner seg, og i hvilken grad det er mulig å redde det dersom noe skjer. I Begynnelser er det samme type bånd mellom Terje og det han har bygd opp rundt seg, bare at for ham blir løsningen å klippe over trådene.

Med disse bøkene gjør Tiller og Schweblin lesingen til handling på en forbilledlig måte. Vi blir satt i en moralsk posisjon ved å vite hva som kommer til å skje. Det kreves noe av oss, men det er uklart hva.

Hva bringer vel verdens miljøkriser annet enn en følelse av hjelpeløshet og avmakt? Jeg drar i ulltrøya som strammer seg i halsen, og ser opp mot de hvite fjellene igjen, prøver å forestille meg konturene av dem. Stilt opp mot enkeltmenneskets tilmålte tid på den jorda som smuldrer opp under føttene våre, er bergingsavstanden umulig å måle.

Tiller og Schweblin spiller begge på den dystre strengen mellom total menneskelig avmakt og den intense viljen til å gjøre noe likevel. På hvert sitt formbevisste vis stiller de menneskets forgjengelighet opp mot naturens begrensede levedyktighet. Hos begge er døden eneste utvei. Men på den andre sida av den deterministiske pessimismen synes en trang til å ville spole tilbake, som om bøkene roper at det ikke er for seint. Vi må bare beregne avstanden, finne utgangspunktene, se tilbake, med framtida friskt i minne.