Typisk norsk å være barsk

Hva gjør vi i Norge etter olja og etter at konsekvensene av global oppvarming tar oss igjen? Selv om Eivind Buenes Jordfest stiller spørsmål jeg gleder meg over og verdensbyggingen fenger, sitter jeg igjen med en følelse av at det som skrives fram i denne romanen, ikke brukes til så mye.

Konseptet i seg selv er kjempeinteressant: I nær framtid har global oppvarming drevet størsteparten av Norges befolkning i eksil. Miljøkatastrofene har blitt flere og verre, noe som har ført til global politisk omveltning. Petroleumsproduksjon blir forbudt ved lov i 2032, og tidligere oljenasjoner får utbetalt store summer i erstatning for å avslutte eller omstille produksjonen. I Norge samarbeider Høyre og Arbeiderpartiet for å få bukt med populisme og en radikal venstreside som «ikke hadde vært sterkere på hundre år». De drar i land en avtale om å grunnlegge Nynorge på saudiarabisk territorium.

At nordmenn har kjøpt seg ut av klimakrisa og inn i Midtøsten på et areal «tre ganger størrelsen på Gaza-stripen», er helt klart ment å vekke mistro hos leseren, men i bokas nåtid er det etter sigende lite motstand i Nynorge eller i de omkringliggende statene på den arabiske halvøya. Debatten går hardt for seg i Norge i forkant av avgjørelsen, og Buene hinter om mulig «lokal misnøye» i regionen, men nå, etter Nynorges grunnleggelse i 2043, er det politiske landskapet preget av en «nærmest ytterliggående konsensus». Texas er en fascistisk stat, kan vi lese, men i Nynorge er alt tipp topp. Ørkenområdet var visst folketomt og ufruktbart før de norske kolonistene kom, og selv om flyktningene ankommer langs kysten i båt og gjennom ørkenen på leting etter sitt eget skandinaviske paradis, forsikrer hovedpersonen Lydia om at «alle som har et legitimt beskyttelsesbehov får rett til opphold». Det er bare det at FNs flyktningkonvensjon ikke eksisterer lenger, og hver stat setter sine egne betingelser. At den norske staten blir proteksjonistisk og fremmedfiendtlig i krisetider, har jeg ikke vanskelig for å tro på. Buenes skildring av Nynorge er både urovekkende og virkningsfull. Derfor er det også svært frustrerende når skildringene ikke fører noe sted.

Romanen veksler mellom skildringer av Lydia i romanens nåtid og propagandaskriv ført i pennen av Lydia, som jobber som byråkrat i boligavdelingen. I propagandaskrivene får vi en rimelig kvalm og velkjent hyllest av den norske dugnadsånden, av omstillingsevnen vår, fellesskapet, sosialdemokratiet og en ganske tydelig fordømming av andre lands håndtering av krisene. Det er typisk norsk å være god, altså. Det er helt tydelig for meg at Buene ikke vil at leseren skal stole på disse skildringene, men så lar han det også være med det. Vi får ikke tilgang til andre perspektiver enn Lydias, og det er dessverre hemmende for fortellingen som helhet. Hun har nemlig null interesse for det storpolitiske spillet som foregår i kulissene. Resultatet er en vag roman med et sterkt anslag, men en lite tilfredsstillende avslutning som dessverre får meg til å tvile på prosjektet som helhet. Hvilken kritikk er det Jordfest egentlig kommer med her? Vil Buene egentlig skrive spekulativ litteratur?

Et eksempel på Lydias uinteresserte holdning er romanens skildring av «separatistene» i gamlelandet. Den største separatistgrupperingen er sunnmøringene på Nord-Vestlandet. Målet deres er, ifølge Lydia, å beholde tilgangen på havvindinntekter fremfor at disse skal gå til fellesskapet på den saudiarabiske kysten.

I likhet med de fleste slike bevegelser ble kravene underbygget med en rekonstruert historie om fordums fellesskap og identitet hvor dialekter, kremmerånd og gudfryktighet var de definerende størrelsene, forsøksvis dramatisert av en underlig ansamling lingvister, lokalhistorikere, lekpredikanter og forhenværende laksebaroner. (s. 51)

Dette er interessant nok, men konflikten mellom separatistene og den nynorske administrasjonen får ingen reelle konsekvenser for karakterene i romanen. Heller ikke kritiske stemmer innad i den nynorske staten blir påvirket. På den saudiarabiske kysten er det plass til alle, her har automatisering muliggjort firedagersuke, og alle er fornøyd innlosjert i leiligheter og kollektiv, bortsett fra en liten gruppe mennesker bestående av «konspirasjonsteoretikere og andre antisosiale utskudd», «psykiatriske pasienter», eller «folk uten boevne, som det heter på byråkratispråket», og sunnmøringene da, og samene på Nesodden.

Da den nynorske administrasjonen forhandler fram en avtale med sunnmøringene, dukker Lydias halvsøster Tale uanmeldt opp for å formidle at faren deres er død. Tale ble igjen i Oslo sammen med faren etter «relokasjonen», mens Lydia har ikke sett ham på tretti år. I morens øyne var han en fraværende operasanger med alvorlige me-too-anklager på halsen. Da Lydia ikke hører noe fra ham, har hun liten grunn til å betvile morens fortelling. For Tale, derimot, har han vært en god og tilstedeværende far. Lydia blir med halvsøsteren tilbake til Oslo, og de to bruker resten av romanen på å bli kjent med hverandre og pirke i de svært forskjellige bildene av faren de sitter igjen med. Etter hvert skjønner både vi og Lydia at skremmebildene hun er blitt matet med, av både faren og Oslo, kanskje ikke stemmer helt overens med virkeligheten.

«Oslo er et liberalt sted», blir Lydia fortalt ved ankomst. Her røyker man inne, okkuperer leiligheter etter behov og går på ski i gatene. Bare hold deg unna Nesodden, hvor de samiske separatistene holder til, og Kvadraturen, hvor lyssky Oslo-boere visstnok finner sammen. Etter hvert utforsker Lydia Kvadraturen alene. Her møter hun anarkosyndikalister som gjemmer seg for den nynorske overvåkningsstaten og dyrker lokalt selvstyre, alternativ livsstil og hjemmebrent sprit. Det er kanskje fordi vi tross alt får et nyansert og interessant bilde av faren til Lydia og Tale, og fordi Lydia tilbringer så mye tid i Kvadraturen, at jeg blir spesielt frustrert over at skildringen av den nynorske utopien og den sunnmørske og samiske motstanden forblir så vag og endimensjonal.

De samiske separatistenes sporadiske tilstedeværelse i romanen er et godt eksempel her. Da de dukker opp, er det først bare Lydias skremmebilde vi får se.

De kommer glidende ut av det blå mørket ved Nesodden, ingen stemmer, ingen lyskastere, lydløse over isen på elektriske scootere. De hvite maskinene glinser i skumringslyset, tre stykker av dem, ridd av menn med sorte kofter og svære kniver i slirer langs hoften. (s. 236)

Vi skjønner i etterkant at samene ikke er så fryktinngytende som Lydia tror. Tale har en samtale med en av dem som Lydia ikke oppfatter, og da Lydia i etterkant spør hva som skjedde (hun «så jo hva slags folk det var»), svarer søsteren at hun «snakker med all slags folk». Da tråden plukkes opp igjen senere i romanen er det bare Tale det handler om. Vi får ikke vite noe mer om de samiske separatistene. Sunnmørske kapitalister dukker heller aldri opp i teksten, de er bare noen det snakkes om. Det vi sitter igjen med, er barske, frihetssøkende nordmenn uti isødet og skumle samer som gjemmer seg i mørket. Hvis du får en litt Markens grøde-aktig følelse av det, er du ikke alene. Bare at det er Nesodden, da, og ikke Finnmark, denne gangen.