To utenom malen

I fjor kom det ut to romaner som på hver sin måte utfordrer krimsjangeren, Løgnernes paradis av J. F. Johnson Tandberg og Hundedagane av debutanten Arild Rein. Johnson Tandberg ble i 1995 bokhøstens enfant terrible da han debuterte med Nattens joker, og det kom frem at han tidligere var kjent som "Hallik Frank". Eks-luksusprostituerte Monique sto frem og mente at det var en hån mot de jentene han hadde utnyttet at han nå skulle slippes inn i finkulturen ved å skryte av sine gjerninger (og attpåtil tjene penger). Det er lett å ha sympati med Monique, men også kjeltringer må få skrive bøker, og vi som likte boka til Johnson Tandberg, tenkte at det antakelig kom til å bli med denne ene romanen. Romanen virket så upolert, og samtidig så levd, at vi vanskelig kunne tenke oss at forfatteren hadde mer å by på. Nattens joker er en roman om å leve høyt og falle hardt i København, om å gå nedenom og hjem blant horer, gangstere og skrubbere – alle på evig jakt etter mer dop og mer penger.

Nå har likevel Johnson Tandberg klart å skrive en ny roman, og det en roman som er noe mer enn en kopi av den forrige, skjønt likhetstrekkene er mange. Løgnernes paradis er i motsetning til den forrige ingen undergangsroman, men en handlingsmettet historie om å være i farta i Amsterdam. Vi møter igjen Martin fra Nattens joker, og nok en gang dreier det seg om dop og penger. Til å begynne med er det mangel på begge deler, han Martin pusher for er bortreist og Amsterdam virker tom for kokain og speed. Martin må sove bak en container og lever ellers fra hånd til munn ved å ta oppvasken på en restaurant og spise rester etter gjestene. Men det er bare midlertidig. Martin er ikke videre kresen, og det gjør ham til en dyktig snylter. Ser han en åpning, utnytter han den straks. Det tar ikke lang tid før han flytter inn til en call girl, og idet det tar slutt havner han hos en homse som driver en pornosjappe. Der blir han snart dørvakt, trikser til seg penger, og lever høyt. Det går galt, og han ender nok en gang på gata. Og så videre. Første halvdel av Løgnernes paradis er en serie episoder med Martin i stadig nye, men velkjente, situasjoner. Martin som pusher, Martin som sjåfør for en prostituert, Martin som knuller damer, Martin som fikser og ordner, Martin i trøbbel, og alltid Martin med en cocktail av speed og kokain i nesa. Disse hendelsene flettes i liten grad inn i hverandre, men satt sammen danner de et bilde av flyten i Martins lettsindige liv.

Omtrent midtveis i boka kommer Martin i kontakt med kokainhøvdingen Arnie, og blir hans visergutt. Fra nå av er ikke Martin lenger en som tar initiativ, men en som blir med på diverse opplegg. Dette kler fortellingen. For det første forflyttes handlingen til hipp luksus, heftige parties og deilige babes, og dette er beskrevet med en slik nonchalanse og selvfølgelighet at det fremstår som mer levende enn eksotisk. For det andre er Arnie en spennende og uforutsigbar karakter som stadig holder Martin i aktivitet. Martins naive, likeglade og lett paranoide stil passer godt til rollen som tilgjengelig kamerat, og i samspill med Arnie blir Martin både betrakter og aktør. For det tredje blir det mer driv i handlingen, Martin trekkes inn i prosjekter som er brutale, farefulle og actionpregete. Med Arnies inntreden spisser historien seg til å handle om jakten på det store varpet.

Historien beholder likevel sin episodiske karakter etter at Arnie er introdusert. Romanen har en form som sterkt kan minne om 1700-tallets eventyrroman. Denne likheten kommer til syne i hvordan handlingen er strukturert. Her er en protagonist som stadig havner i kritiske situasjoner han må komme seg ut av, og når disse er avsluttet venter nye episoder. Det knyttes ingen bånd til de tilbakelagte hendelsene, når de er avsluttet spiller de ikke lenger en rolle i oppbyggingen av plottet. At Martin på et tidspunkt er ettersøkt som terroristkontakt, er glemt noen sider senere. Det er spesielt slike trekk ved handlingen som gjør at Løgnernes paradis avviker fra den moderne (krim)romanen, der plottet er behandlet som en mer enhetlig konstruksjon. Men sammenlikningen med 1700-tallsromanen halter også delvis. For dette er ingen moraliserende historie om tapt uskyldighet (Nattens joker passer bedre inn i den kategorien), og verken protagonisten eller leseren sitter igjen med økt innsikt i hvordan verden er innrettet. Løgnernes paradis er en eventyrroman full av underholdende og pikante episoder farget av en happy-go-lucky-stemning. Romanens styrke ligger i at den er ukomplisert, med en lettere naiv stil, og med en kjempemessig språklig spenst.

Klokken ti på elleve braste Martin inn døren på Cash. Testen fra Sinan var på minst tre gram, og Martin hadde bøffa opp to gram til fire, og fyrt av rundt til vennene for 1600 gylden.

– Whiskycola på is, og et kyss.

Sexy bak bardisken lo og Martin så seg rundt etter Sinan. Nå skulle det bli fart over feltet. Stor pose i kjelleren og runde hver dag til fansen. Han gned seg på cokeballa, helte ned drinken og gikk rundt i halvmørket og så etter Sinan. Etter en halvtimes spaning med gryende angst, dukket endelig Sinan opp sammen med to andre smartinger og en langbent jente på slep. Hun var så påtent at det var rett før gluggene spratt ut.

– Der var du ja, sa Martin og prøvde å se ekstra kool ut, og slo ut med armen mot baren, – hva er det som frister?

– Champagne, pluss den damen med hatten der, flirte Sinans venn, dro hånden gjennom håret og stakk frem den andre, – Arnie.

– Martin.

– Du kler den nye frisyren, sa Sinan, – nå ser du ikke ut som en halvhippi lenger. Venn to bare nikket kort og forsvant. Martin var på høygear bestilte en Clicquot og prøvde å holde blikket vekk fra turbo-damen som hadde en vanvittig gul kjole som viste nesten alt. De ramlet ned i en sofa, og Arnie med smart dress og matchende frisyre fyrte opp en sigar og så ut som han eide klubben. Sinan hadde rynke i pannen og fomlet med glasset.

– Kom så går vi ut og bugger litt, flirte Arnie til turbo og reiste seg.
(S. 81-82)

Dette utdraget viser hvor ukomplisert Johnson Tandberg skriver. Sekvensen inne på nattklubben er oversiktlig risset opp ved bruk av sjargongpregete verb, enkle setninger, illustrerende detaljer, og treffende benevnelser på karakterene. Både handling, persongalleri og stemning trer tydelig frem. Teksten er helt uten dvelende beskrivelser, assosiative digresjoner, eller språklig ornamentikk. Den rett på sak uten dikkedarer. Karakterene håndteres effektivt ved at egenskaper og kjennetegn settes i forgrunnen (Sexy bak bardisken, turbo, venn to), og denne presentasjonsformen fungerer både stemningsgivende og handlingsantydende. I tillegg virker den skisseaktige skrivestilen stilistisk skapende. J.F. Johnson Tandberg kommer neppe til å bli noen stor forfatter rent litterært – til det beveger teksten seg på for få nivåer. Men han har unektelig en treffsikker evne til å skape levende fortelling.

Arild Reins Hundedagane er på de fleste områder den rake motsetningen til Løgnernes paradis. En av ulikhetene er hvordan bruken av perspektiv blir anvendt. Løgnernes paradis lar perspektivet ligge stabilt hos Martin, derimot flyttes perspektivet mellom karakterene fra kapittel til kapittel i Hundedagane. Innen kriminallitteraturen innebærer ofte denne forskjellen at handlingen i førstnevnte tilfelle blir drevet frem av en enkelt karakter, mens i sistnevnte tilfelle leder handlingen karakterene opp i konflikt med hverandre. Slik er det også her. Innen teorier om krimlitteratur legges det ofte vekk på at metoden for etterforskningen påvirker hvordan historien er strukturert, men her dreier det seg om to forbryterromaner (krimromaner uten detektiver, men med kriminelle som hovedpersoner) som er bygd opp forskjellig. Løgnernes paradis har som sagt en hovedperson som forflytter seg fra hendelse til hendelse, mens i Hundedagane får hendelsene konsekvenser for karakterene senere.

Hundedagane åpner med at en mann bestiller et innbrudd fra to personer, og kommer med detaljerte beskrivelser av hvordan de skal gå frem. Utbyttet er forventet å bli på hele 300.000 kroner, som skal deles likt mellom de to partene. Det skulle være unødig å si at det ikke går helt etter planen. Utbyttet blir langt mindre enn forventet, og det viser seg at den fornærmede part er en nær venn av oppdragsgiveren. Dessuten er han en betydelig skikkelse blant de kriminelle. Han finner seg ikke uten videre i å bli tatt ved nesen, så idet han får høre hvem som står bak, stiller han mannen et ultimatum. Denne knipen kan bare løses ved et nytt kupp, men da gjelder det å ha de riktige medarbeiderne. Og alt dette begynte på grunn av en spillegjeld som måtte gjøres opp.

Hundedagane er en uvanlig krimroman, ved at her foregår mye av handlingen mellom kapitlene. Ting som blir planlagt i et kapittel hører man resultatet av i et annet, og da gjerne fortalt av noen utenforstående. Merkelig nok reduserer ikke dette spenningen, snarere tvert om. Denne måten å antyde handlingen på er stadig utvidende ved at flere og flere sammenhenger hele tiden kommer til syne. Her er vi ved et vesentlig punkt hvor romanene til Johnson Tandberg og Rein avviker fra hverandre, nemlig hvordan handlingen blir håndtert rent fortellermessig. Langt på vei kan man si at Løgnernes paradis er fortalt gjennom showing, og at Hundedagane tar i bruk telling – det vil si at i Johnson Tandbergs roman fremtrer handlingen som vist frem for leseren, i Reins får leseren handlingen fortalt. Bokstavelig talt er denne forskjellen synliggjort i bruken av replikker i de to romanene. Løgnernes paradis har kjappe replikkvekslinger som fremmer handlingen. Hundedagane derimot, har samtaler der den ene parten holder lange monologer for den andre, utlegninger som dreier seg om alt fra kunsten å selge pølser til taxisjåførenes strevsomme skift. Det er fristende her å sammenlikne Reins roman med filmene til Quintin Tarantino, og hans litterære forløper (og forbilde) Elmore Leonard. For noe av det som særpreger Tarantino og Leonard, er at de har karakterer som tilsynelatende har oppmerksomheten rettet mot tilfeldige ting som opptar dem – og som de holder lange innlegg om – i stedet for å konsentrere seg om den oppgaven de er befattet med. Disse selsomme samtalene føres gjerne mens karakterene er på vei til en farefull konfrontasjon, som om det de skal til å gjøre er helt betydningsløst, og denne ironien skaper et dramatisk vidd hos Tarantino og Leonard. Vi overraskes (og sjokkeres) over at gangstere rett før de stormer en leilighet krangler om betydningen av å gi fotmassasje. I Tarantino og Leonards univers fremstår disse "farlige" mennene som kule og sjarmerende, men også som barnslige og klossete.

Akkurat slik er det ikke hos Rein, men nesten. Som lesere blir vi presentert for et endeløst og tilsynelatende formålsløst snakk. Karakterene snakker og snakker, men til forskjell fra hos Tarantino og Leonard venter de på at noe skal skje. Alt dette snakket tjener to formål hos Rein. Ettersom det blir fortalt om ting som er opplevd eller hørt om, skapes det et avgrenset univers som disse karakterene opererer innenfor, samtidig som karakterenes personlighet trer frem. Handlingen er lagt til Stavanger. Oljesektoren har gitt denne byen en boom, men personene i Hundedagane har liten direkte berøring med dette aspektet. Arild Rein presenterer et miljø av kriminelle som er relativt oversiktlig, og temmelig fargerikt. De har snodige navn som Hesten, Jonny B, Dollaren, Lones, Lattusen, Dallen, Jallaen – navn som er med på å gi karakterene et komisk preg. Og det er unektelig noe komisk over dem, noe ufullkomment. Dette er forbrytere som strever på hjemmebane, og på jobben. Hjemme er det kone og unger som skal forsørges etter beste evne, og den sivile jobben har ustabile arbeidsforhold og for dårlig lønn. Så man trikser og fikser litt på si, slik at man kanskje kan spandere sydentur på tanta si eller gjøre opp for kortspill og fest. Denne type karakterer er nytt innen norsk krim. Riktignok har man hatt noen loslitte detektiver, men ikke hverdagskriminelle. Skurker i norsk krimlitteratur har kanskje hatt jobb og familie, men de har ikke latt seg tynge av det i samme grad som hos Rein.

Det er no ein ting, heldt Hesten fram. Det andre er at det jo alltid finst folk som likar å leike millionær sjølv om dei faen ikkje har nåla i veggen eingong, om du skjønar. Begynner å låna litt her og litt der berre for å halde oppe dampen, ikkje sant, og før du veit ordet av det er gjelda like stor som ein faens flodhest. Faen gjer du då, når folk begynner å bli utålmodige og vil ha kronene sine tilbake? Når dei kjem og pesar deg litt og skrur til pressa? Faen gjer du då? Det er ikkje Frelsesarmeen det er snakk om her akkurat. Dei vil ha kronene sine tilbake med renter og heile skiten, ikkje sant? Skulle jo berre mangle. Jo, då skit fyren på seg og mistar hovudet fullstendig, er det han gjer skjønar du, og går for det første som dett ned i knollen på han. Og kva er det? Jo, det er vennene hans, det. Ja vel, så prøvar han å knulla vennene sine i ræva, ikkje sant. Fordi det er det einaste idioten klarer å finna på. Skjønar du Lones? Og då går det som det går då, ikkje sant? Er sånn ting går føre seg i denne byen no Lones, etter at han begynte å esa ut som eit jævla kvinnfolk i åttande månad. Skjønar du Lones? Men no gidd eg faen ikkje snakke meir om det. Lones, kan du ikkje setja på Hank Williams igjen?
(S. 254)

De fleste som har sett amerikansk actionfilm har lagt merke til hvor omfattende ordet "fuck" benyttes, og hvor underlig det tar seg ut når det blir oversatt. Rein har en like høy frekvens av fittepreik som Tarantino, men i en norsk kontekst virker det litt fremmed. Man stusser imidlertid mest ved dette i begynnelsen, etter hvert etablerer det seg som et element i en frodig fortellerstil. Denne fortellerstilen er uløselig knyttet sammen med karakterene, karakterenes fortellertrang danner da også nesten hele romanen. Det er uvanlig innenfor krimlitteratur å ha så mye snakk i forhold til handling som det er i Hundedagane. Reins debutroman er preget av et overskudd av fortellerglede, men kanskje det har fått vel frie tøyler? For selve intrigen lider av mye poengløst snakk. Her er det enkelte scener som gir lite til plottet, og da går handlingen fort på tomgang. Progresjonen er helt avhengig av at noe skjer, eller i alle fall at det skapes en forventning om at noe kan komme til å skje. Det er dristig (og vellykket) av Rein å antyde og referere så mye av handlingen, men når dette tapes av syne detter, det litt sammen. Det er så mye snakk at bare snakk alene oppleves som unødvendig, snakket må lede frem til noe.

Hundedagane og Løgnernes paradis er to romaner utenfor malen til krimsjangeren. Foruten at de handler om forbrytere er deres fremste fellestrekk at de åpenbart er båret frem av en fortellervilje. At de har romantekniske svakheter er mindre viktig, siden de to dyrker helt andre sider ved fortellingen. Norsk krim ble for noen år siden beskyldt for å være konvensjonell og sosionompreget. Romanene til Rein og Johnson Tandberg styrer i alle fall klar av denne anklagen. Kanskje er disse to romanene eksempler på at norsk krimlitteratur er på vei mot et mangfold. I alle fall kan Hundedagane og Løgnernes paradis leses som eksponenter for at krimlitteraturen ikke er en bundet sjanger.