Tilbake til punktum

Når man gir ut en roman på 71 sider, med punktum, i kjølvannet av en roman på 895 sider, uten punktum, inviterer man til sammenligning. Septologien utkom riktignok i tre ulike bind – Det andre namnet (2019), Eg er ein annan (2020) og Det andre namnet (2021) – men uansett kan jeg glede den ortografisk interesserte leser med at Fosse, med utgivelsen av Kvitleik, nå har funnet tilbake til de små svarte prikkene som han må sies å ha hatt et skiftende forhold til så langt i sitt feirede forfatterskap. Så skal det sies at man fort venner seg til måten punktumet glimrer med sitt fravær på i Septologien. Etter ganske kort tid virker valget både naturlig og egentlig helt uproblematisk (bortsett fra at det selvfølgelig er vanskelig å finne gode steder å ta pause på). Men kanskje bidrar punktumene i Kvitleik til en raskere framdrift enn i Septologien, noe som, i sammenheng med mye annet, kan ha gitt seg utslag i en langt kortere utgivelse.

For eksempel er det slik at hovedpersonen i Kvitleik setter seg i bilen og kjører av sted, han tar til høyre og til venstre annenhver gang, som en annen terningmann, helt til han kjører seg fast på en skogsvei. Ikke et vondt ord om Septologien, men dette tilsvarer omtrent hele handlingsreferatet i sju bøker, hvori Fosses hovedperson ikke rekker stort annet enn å kjøre fram og tilbake til «Bjørgvin» et par ganger.

I Kvitleik blir Fosse ferdig med bilkjøringa allerede på bokas første side, men så stopper det, bokstavelig talt, litt opp, etter hvert som hovedpersonen fortsetter innover skogen til fots og raskt går seg vill. Hvorvidt han, som Dante, er midtveis i livsens ferd, er usikkert, men det kommer etter hvert fram at han i hvert fall har ganske gamle foreldre. Dem treffer han nemlig på inne i skogen, i tillegg til en ansiktsløs, barbeint mann i mørk dress. Foreldrene småkjekler slik gamle foreldre gjør, om enn enda mer absurd, med hverandre og med hovedpersonen: Hva er det egentlig han holder på med her ute? Hvorfor har de gått etter ham ut hit? Faren fulgte etter moren og moren fulgte etter faren. Hovedpersonen selv har heller ikke noe godt svar på hvorfor han har begitt seg ut på denne hodeløse ferden, og i sin indre monolog spør han seg stadig om hva det er han holder på med, om han har blitt helt gal og så videre: «Kvifor eg gjer slikt det har eg aldri skjønt».

Tittelen Kvitleik refererer ikke til det akademiske begrepet «whiteness», og dette er ikke Fosses refleksjoner over hvordan hans egen posisjon som hvit mann har påvirket hans kunstnerskap og mottakelsen av det, selv om noe slikt unektelig kunne ha blitt interessant. Ei heller refererer det til skogen hovedpersonen går seg vill i, som tvert imot omtales som «svart» og det til tross for at det både er snø der, månelyst og stjerneklart. Kvitleiken er isteden en «skapnad», den første av karakterene Fosses hovedperson treffer på, som blir med ham videre inn i hans feberfantasi av en skogsvandring:

(… ) der framom meg ser eg omritet av noko som liknar på eit menneske. Eit lysande omrit som blir tydelegare og tydelegare. Ja eit kvitt omrit der i mørkret, der framfor meg. Er det langt framfor meg, eller er det nær meg. Eg kan ikkja seia det sikkert. Det er uråd å seia, ja om det er nært eller fjernt. Men det er der. Eit kvitt omrit. Lysande. Og eg trur at det kjem gåande imot meg. Eller gåande. For det går jo ikkje. Det kjem liksom berre nærare og nærare. Og omritet er heilt kvitt. No ser eg det tydeleg. Ja at det er kvitt. Kvitleiken. I det svarte mørkret blir han så tydeleg.

Er det Gud, dette? Det skulle ikke forundre meg, selv om det nok ville ha forundret Fosses hovedperson, som stadig kommenterer hvor rart han synes at alt som skjer med ham er. I et essay fra Vinduet i 2020 proklamerte Preben Jordal at Fosse, etter utgivelsen av Eg er ein annan, må leses som en kristen forfatter, og det er ingen tvil om at teologiske spørsmål er blitt stadig viktigere for ham. I Septologien avsluttes hver bok med bønnevers på både norsk og latin, en form som selvsagt appellerer til repetisjonskongen Jon Fosse («For nokon kjem til å komme»). I et ganske mystisk intervju med The New Yorker nylig uttalte også konvertitten Fosse at han anser den katolske kirka som en motkraft mot økonomiske krefter, ja, rett og slett som anti-kapitalistisk. Morgenbladets Bernhard Ellefsen har hevdet at «det rett og slett ikke er særlig avansert tenkning» Fosse bedriver i Septologien, og andre har vel også ymtet frampå med lignende kritikk av forfatterskapet. Jordal viser på sin side til Fosses uttalelser andre steder om det som må anses å være nokså avanserte teologer, og hevder isteden at Fosse benytter seg av et ydmykhetstopos når hovedpersonene hans stadig blir forundret, virker usikre på egne utsagn og hele tiden hevder de ikke har forstand til å forstå seg på de store spørsmålene de likevel forsøker å fatte.

Slikt er det mye av i Kvitleik også, og for denne leseren framstår det i hvert fall ikke som kokettering. Kanskje er det heller utrykk for Fosse som en slags folkelig filosof, noe som på ingen måte er det verste man kan være: De mest grunnleggende spørsmålene er ofte de viktigste, og en grad av ydmykhet er vel noe av det mest intelligente man kan ta med seg når man tenker over disse.

Jeg tror ikke jeg ødelegger mye spenning hvis jeg avslører at denne korte boka ender med at hovedpersonen, foreldrene og den barbeinte mannen letter fra bakken og følger etter «den skinande, skimrande skapnaden» inn i dens hvithet, «brått inne i eit lys». Så var det kanskje døden, dette? Kanskje frøs han i hjel der inne i den mørke, hvite skogen, eller kanskje var det bare en drøm. Noe særlig nærmere svaret på tilværelsens gåter kommer vi ikke denne gangen, heller, men vi kommer i hvert fall ikke noe særlig nærmere mye raskere enn i Fosses forrige utgivelse.

Det er umulig å «følge opp» et verk som Septologien, som jeg for min del virkelig begynte å sette pris på etter første gjennomlesing, da jeg gikk tilbake inn i den lange ordstrømmen, som først hadde kunnet virke repetitiv og seig, og innså at nesten hvert eneste lille femsiders parti er suverent vakkert (les for eksempel den korte gjenfortellingen av juleevangeliet som vi publiserte i Vinduet før jul). At en så alvorlig og meditativ forfatter blir en av våre mest hyllede, både nasjonalt og internasjonalt, forteller muligens noe om at verken litteraturen eller den langsomme tenkningen den kan legge til rette for er fullt så utrydningstruet og marginal som mange vil ha det til. Et overflødighetshorn som Septologien kommer ikke to ganger på rappen, og selv om det finnes likheter, er denne lille boka en nokså annerledes utgivelse. Men fortsatt tar Fosse for seg store, metafysiske spørsmål, og gir forsiktige antydninger til svar som han så trekker seg fra:

Eg står heilt still. Eg vil at det skal vere heilt stilt, eg vil lyde til stilla. For det er i stilla Gud kan høyrast. I alle fall har einkvan sagt det slik, men eg kan i alle fall ikkje høyra noka Guds røyst, det einaste eg kan høyre, ja det er ingenting.

I Kvitleik viser Fosse at han ikke nødvendigvis trenger sju bind for å komme seg til slike steder hvor man kan forestille seg at Gud bare er, forut for alt annet, og liksom gir seg til kjenne i lyset eller i kunsten, i små glimt av innsikt, rennende som sand mellom fingrene, eller kanskje ikke i det hele tatt.