Thure Erik Lunds Om Naturen

Aller først, et sidesprang: Her om dagen leste jeg i et nummer av tidskriftet Basar der Johan Fredrik Grøgaard har en gjennomgang av Janus, tidsskriftet som i mellomkrigstiden ble redigert av den antroposofisk rettede og på andre måter kontroversielle Alf Larsen. Janus ble etter andre verdenskrig hetende Spektrum og har for lengst gått over i historien. Grøgaard, som på ingen måte kunne sies å stå inne for bladets hovedlinje, leverer en besinnet beskrivelse av særlig Alf Larsens praksis i Janus. Omtrent slik, i svært korte trekk: Alf Larsen var en konservativ gærning det står en slags merkelig respekt av. Han var dessuten en like stor motstander av nazismen som av kommunismen. (I parentes bemerket er Alf Larsen så vidt jeg vet en av de aller første til å sitere fra Adornos og Horkheimers Dialektik der Aufklärung, i Spektrum nr. 6, 1951. Det dreier seg om intelligentsiaens rolle: «'Die vollends aufgeklärte Erde strahlt im Zeichen triumphalen Unheils ­ den fullstendig opplyste jord stråler i tegnet av en triumfal ulykke.' Det blir tilsist dommen over denne tid, noen annen er det ikke mulig å felle. Og nu kan man jo si at alle tider ender i en katastrofe, men denne er av usedvanlig omfang og er uventet hastig kommet til utbrudd. Kortvarigere var ialfall dette tusindårsrike, som Hitler satte et semikolon og Stalin vil sette et punktum for, enn noen av dem vi hittil har sett utkastet til.»)

Thure Erik Lund er ikke noen konservativ gærning, han leverer i sin første essaybok med både høy temperatur og beherskelse et hardt tiltrengt kunstnerisk bidrag til diskusjonen om naturbegrepets rolle i byggingen av landet Norge. Norge som konstruksjon har vært et hett tema blant historikere, idéhistorikere og norskfolk i mange år. Men det konstruerte forholdet mellom natur og kultur har aldri før fått en så inn til beinet alvorlig behandling som i Lunds bok. Lund kan sin norske historie, men tar befriende lite hensyn til tilvante demarkasjonslinjer i debattene som hittill har pågått. Under det hele ligger en menneskevennlighet som er verken antroposentrisk eller det motsatte, en overraskende formulert tiltale og en oppfordring om å se i øynene hvor vi står. I en fiksjon. Ikke siden Georg Johannesen har Norge blitt beæret med slik utfordrende og uvant formulert intelligens.

Er Lund kontroversiell?

Aller først, en tidlig oppsummering: Thure Erik Lund er i sine romaner og i sin essaybok om naturen verken en stilistisk og innholdsmessig Askeladd som litt tilfeldig bruker det han finner langs veien, en slags litteraturens lykkens naturkraftige pamfilius uten overordnet styring. Lund har full styring. Han mener det han sier, men det han sier inngår i en diskusjon, er altså essayistisk. Han anvender diverse velkjente figurer, som analogi og metafor, og ofte foregår hans debatt med seg selv og leseren langs såkalte metonymiske linjer. I en lek med ymse målføre og ved en kontrollert bruk av litterære virkemidler ­ i et veldig stilistisk overskudd ­ diskuterer han naturens status i Norge, i bunn og grunn er det vel konstruksjonen Norge som står på spill i hans ambisiøst anlagte og premissleverende skriftstykke. Ofte er han rett og slett deskriptiv, som når han er inne på matvareproduksjonens rolle i forholdet mellom det hjemlige og det såkalt globale. Han har en konklusjon, den er nådeløs, men burde verken overraske eller skape mummel om mulige reaksjonære tendenser:

«Det sunne og det ekte ['såsom ris, fremmede frukter og grønnsaker'] understøtter den syntetiske matvareproduksjonen, ikke bare ved å være råvare til luksusretter og junkfood, men også ved at de naturlige råvarene blir utsatt for ekstreme kvalitetskrav fra sentrale forbrukermyndigheter, noe som tvinger bonden til å benytte industrielle metoder i dyrkingen, der konserveringsmetodene til de samme råvarer er utviklet på samme strukturelle måte som genmanipulering og kjemikaliebruk, for at man skal kunne selge både råvarene og matvareindustriens produkter til rett tid, på rett sted, det vil si hvor som helst og når som helst, for å få best pris, og dermed, ved skipsfrakt, industriell konservering og tilvirkning fortsatt kunne sulte ut to tredjedeler av verdens fattige, ved å tilby matvarene der man får best pris. Industrialiseringen av maten, som den norske bonde er en sentral aktør i, er overhodet ikke noe symptom på den rike vestlige verdens fordervelse, den er en av dens få virkelige årsaker, som vi ikke kan få øye på.»

Å være reaksjonær er en alvorlig ting, og bør definitivt unngås. Men alvorlig talt, reaksjonær modernisme står i dag i hovedsak definitorisk for en holdning eller praksis som bejaer modernitetens infrastruktur, så å si, men som på den annen side går mot folkedemokratiet. Lunds diagnostiske prosjekt angår ikke denne motsigelsen. Lund er mer samtidig enn som så. Er han ute etter å ta rotta på noe, så er det vel den overflatesurfende urbane optimismen i norsk så vel som internasjonal tapning der menneskenes basale forutsetninger, primært behovet for mat, er utelukket fra diskursen.

Hva er natur?

Lunds naturbegrep(er) vil jeg summere slik: Naturen tar innersvingen på oss, åkke som. Idet vi skiller ut naturen og stiller den ut til rekreasjon og underholdning, skjer ifølge Lund det at naturen bruker oss og våre avgrensninger til å skape en ny slags natur. Ut fra denne grunnforutsetningen i boken er det at vår forfatter kan skrive for eksempel det hittil mest svimlende og overskuddsbetonte som sannsynligvis er skrevet om bilen i vår tid. Som det står i åpningen av «I bilens verden»: «Å kjøre bil er en helt ny måte for naturen å uttrykke seg på.»

Aller viktigst: Lund klarer etter min mening det kunststykke (og hans essay(s) er nettopp kunst) å holde to hovedfokus samtidig. Hans modernitetskritikk tar høyde for de viktigste industrielle paradigmeskiftene i etterkrigstid, samtidig gir blikket hans for menneskenes behov for sammenheng tekstene en blanding av ømhet og raseri som ikke må forveksles med for eksempel misogyni, som når han diskuterer rollen som enslig mor, eller noe bakstreversk, som når diskusjonen går høyt om jordbrukets status. Nødvendighet er stikkordet her. Foreløpig nøyer vi oss med å ha blitt overflødiggjort, og ser i tillegg ut til å finne det naudsynt å bejae faktum.

Lund går mye lenger, i en form for oppsiktsvekkende positiv apokalypse, som er alt annet enn dypøkologiens menneskeavvisning, og som er absolutt fremmed for ideer om en reversering av den moderne utvikling. Kanskje går det den veien høna sparker, men imens kan vi iallfall benytte tiden til å lytte etter den gammeldagse naturens rumling og mummel i dypet av magan eller rasshølet, som Lund kunne sagt det.

«Naturen, han er ingen julenisse, han er en taus fremmedkar som går utenom stiene. Og når mennesket har reflektert seg vekk fra det intime liv med naturen, blir det desto mer overrasket når naturen viser seg fram, som en fremmedkar, i oss. For mennesket er en av mange måter naturen reflekterer på. Plutselig dukker bare naturen opp, med all sin uforståelige velde, han kommer stegandes opp fra en kjeller, der han har justert et harkete ventilasjonsanlegg, og når han viser seg fram, svett, utkjasa, med nisselua bak fram, kommer han neiggu ikke til å spørre om hvor mange klokka er, eller om å få litt vann, å nei du, naturen bare går inn han, hvor han vil, og han kommer til å trampe rundt i stua di, og slenge fra seg en liten lurp med søppel og unåe, før han jager videre, i den svarte natta, uten å si deg et eneste ord.»

Disse ordene avslutter Lunds bok, men bare et par ting til før jeg også avslutter for denne gang. Grenseoppgangene mellom natur og kultur har alltid vært fiktive, som alle dannede mennesker selvfølgelig vet. Det er da bemerkelsesverdig i hvor liten grad denne viten strukturer vår praksis, og det er oppsiktsvekkende hvor fast vi sitter i en forsteinet høyre-venstre-tenkegang om disse ting. Thure Erik Lund har gitt et viktig bidrag til å trekke oss ut av tankesementen, idet han blant annet peker på dikotomiens falskhet og nødvendigheten av se hvor vi står i den nye verdensomspennende globale fiksjon, og det spesifikt norskes plassering i denne. Det postmoderne er en utfordring, ikke en sannhet om kloden og våre liv.