Tannløs utopi

Det er ingen tvil om at Lauren Groff kan skrive. Vakre, formfullendte setninger og slående språklige bilder kommer stadig trillende gjennom Matrix, en litterær drøm om lyrikeren Marie de France, som sto bak en rekke versefortellinger, såkalte lais, under andre halvdel av 1100-tallet. Groff lar oss møte henne idet hun rir alene ut av skogen, 17 år gammel:

Året er 1158 og verden er medtatt nå mot slutten av fastetiden. Snart er det påske, den kommer tidlig i år. På markene ruller frøene seg ut nede i den mørke jorda, rede til å slå seg fri.

Groffs Marie er en kjempekvinne med glupende appetitt, og også hun befinner seg så å si «i den mørke jorda, rede til å slå seg fri», som om omgivelsene og jordsmonnet slett ikke gir Marie næring, men tvert imot hindrer henne i å bli den dronninga hun kunne og burde vært.

Lite er kjent om den historiske Marie – selv forfatterskapet av de tolv versefortellingene som tilskrives henne, trekkes tidvis i tvil, men hun presenterer seg nå engang som «Marie, som kjenner sin plikt mot sin egen samtid» i (Helge Nordahls 1982-oversettelse av) Fortellinger, og en samtidig av henne, den engelske poeten Denis Piramus, refererer til Marie rundt 1180 som en berømt forfatter av lais, fiksjonsfortellinger om kjærlighet som særlig falt i smak blant damene ved hoffet.

Mange har spekulert i hvem denne Marie egentlig var, og Groff følger tradisjonen som identifiserer Marie som abbedissen av Shaftesbury, halvsøster av Henrik II, og dermed en Plantagenet. Men Groff er militant lite interessert i konger og menn, som bare dukker opp i kulissene i denne nonneromanen. Tittelens matrise viser først og fremst til livmoren, som universets kreative og mektige sentrum, og dette universet er på alle måter kvinnedominert.  Derfor lar hun også Maries nemesis være dronning Eleonora av Aquitania, som idet romanen åpner altså har sendt Marie i kloster, slik at hun aldri kan gjøre krav på tronen.

For å gi romanen en retning, lar Groff den digre og kantete Marie også forelske seg i sin vakre og mektige motstander. Da Eleonora lar henne kysse hånden sin, pågår det en «kamp» i Marie: «Hun hadde mest lyst til å stikke den bløte hånden i munnen og bite den til blods; kappe den av med en dolk og vokte den innenfor bluselivet som en relikvie for all evighet,» heter det på side 13. Dermed, kan en slå fast, har romanen for lengst tatt farvel med den høviske kjærligheten Marie de France ble berømt for å ha skrevet om, for ikke å si med middelalderen i sin alminnelighet. I likhet med sin hovedperson er Matrix en utpreget grådig roman. Den nekter seg ingenting, og forsøker nærmest å kannibalisere den historiske Marie de France for å skite henne ut i den amerikanske, progressive venstresiden anno 2021. Av dette publikumet ble da også romanen mottatt med stor begeistring.

Groffs Marie er nemlig ingen vanlig middelaldernonne. Hun har for eksempel deltatt under korstogene sammen med de kule krigertantene sine, en episode som kan gi assosiasjoner til sirkus, snarere enn til slagmarken: «Marie tenkte på sin tante Eufemia som kunne slå kollbøtte på hesteryggen, på sin tante Honoria, på de to hvite tvillingvandrefalkene, på sin tante Ursula med de gylne støvlene og sin heftige skjønnhet, på den sterke, livlige moren sin og latteren hennes, de hadde alle bare vært jentunger dengang, tatt for seg det av opplevelser og from gunst de kunne få ut av korstoget.» Korstogene fremstår her i opplevelsesøkonomiens lys: kom, bli med på religionskrig! Et uforglemmelig eventyr for hele familien!

På toppen av dette tror Marie heller ikke på Gud, noe som vel rent historisk sett knapt kunne ha vært mulig å få til i Europa på 1100-tallet. Marie hater unødig lidelse. Jesus Kristus nevnes ikke en eneste gang i romanen, og den eneste autoriteten Groffs heltinne anerkjenner er jomfru Maria, som til gjengjeld skjenker henne visjoner:

[R]eligionen hun var oppdratt i hadde bestandig stått for henne som noe litt idiotisk, om enn gåtefullt, og fylt av pomp og prakt, for hvorfor skulle spedbarn kunne fødes i synd, hvorfor skulle hun be til usynlige makter, hvorfor var gud treenig, hvorfor skulle hun som kjente sin storhet brenne i sitt blod, betraktes som mindreverdig fordi den første kvinne var blitt dannet av et ribbein og hadde spist en frukt og derfor tapt det makelige Eden? Det var meningsløst. Hennes tro var blitt fordreid tidlig i hennes barndom; den skulle etter hvert bli ytterligere tøyd i sin geometri til den hadde funnet sin egen kantete, storslagne form. 

Stikkordene her er «storhet» og «storslagne», for Groffs Marie er på alle måter stor, men på en utpreget nåtidig måte. Tidvis er hun en slags kvinnelig Karl Ove Knausgård, frustrert over at det evinnelige arbeidet med pastinakk og neper i klosteret «forpurrer» hennes «utsikter til storhet» – som i praksis bare kan realiseres gjennom at hun oppnår berømmelse gjennom skrivingen. Men mest av alt er hun er en Nietzsche i nonneklosteret, en middelalder-Musk, en Beyoncé.

Besatt av vilje til makt og uhemmet av samtidens krav til hva en kvinne er eller skal være, gjennomskuer hun alle tilløp til slavemoral og anlegger et machiavellisk syn på makt: Mirakler og mystikk må til hvis man skal kunne styre i fred, og kontrollert vold skaper hensiktsmessig frykt i befolkningen, slik at klosteret får de ressursene det har krav på og nonnene kan spise seg mette, så lenge de jobber hardt og målrettet. Et av de første grepene 17-årige Marie innfører, er å sørge for at alle nonnene får jobbe med det de er flinkest til, ikke det som er vanskeligst for dem, slik tradisjonen har vært. Senere bygger hun en labyrint rundt klosteret og utplasserer spioner ved europeiske hoff. Mer enn en abbedisse er hun en purung adm.dir. for klosteret, et monument over kvinnelig excellence.

Dette er med andre ord ikke middelalderen slik den var, men slik den burde ha vært, sett med progressive 2022-briller. Klosteret Marie overtar er for eksempel slett ikke preget av overdreven speking av kjødet, men tilbyr en form for institusjonalisert sexarbeid som frynsegode for nonner i nød: sykesøster Nest utfører jevnlig oralsex på søstre som har «behov» for det, og rettferdiggjør ordningen slik overfor en nyslikket Marie:

[N]ei, å nei, priorinne, det er ikke syndig å la kroppen få utløsning, det skyldes kroppsvæskene; det er beslektet med årelating, det er helt naturlig og har ingenting med kopulering å gjøre. Hun vil allikevel komme til sin gud som jomfru.

Groff lar sin Marie bli «målløs av takknemlighet», for «hvis det har en medisinsk forklaring, er det ikke synd,» heter det i romanen. Som om leseren på noe tidspunkt lar seg overbevise om at frykten for synd er styrende for noe Marie måtte finne på å gjøre. Mot slutten innser den terapeutisk anlagte Nest til alt overmål at «hvis man tilstrekkelig tar seg av et voksent menneskes kropp, vil man oppdage det redde barnet inne i det. Jo større makt det gjøres krav på, desto mindre er barnet,» en «innsikt» som ikke en gang ville imponere som analyse av Donald Trump, og som heller ikke kaster nytt lys over Marie.

Til tross for tidvis glitrende prosa og friske fraspark, blir det derfor noe – i beste fall – merkelig tafatt over denne hyperbolske, feministiske fantasien. Den klarer aldri å fri seg fra samtidens ideologiske føringer, men forblir fanget i en frustrerende progressiv narsissisme. Maries dronningtanke er at kvinner kan gjøre alt det menn kan gjøre, minst like bra. Og det kan de jo, men i 2022 er dette knapt noen radikal tanke. Og når noen forteller deg akkurat det du har aller mest lyst til å høre, er det grunn til å bli skeptisk. Dette er en roman som er ute etter å bekrefte, aldri utfordre en rådende ideologi.

Mot slutten blir det nærmest parodisk da middelaldernonnen Marie plutselig får det for seg at menneskenes manglende klokskap en gang kommer til å kaste dem ut i en klimakrise:

Til slutt skal jorden revne og de onde kastes i ildsjøen. Marie formoder at denne flammende slutten vil omfatte selve jorden, dens stein, jord og vann, som menneskets dårskap og grådighet har gjort så varm at den ikke makter å bære mer liv på sin rygg.

Og da den nye abbedissen helt til slutt brenner Maries visjonære notatbøker, lar Groff leseren forstå at alt kunne vært annerledes, hvis bare den progressive amerikanske venstresidens verdier hadde fått innpass allerede for 1000 år siden.

Problemet er likevel bare i mindre grad at romanen er anakronistisk inntil det punkt at den best kan leses som et slags regressivt sorgarbeid over tapet av USAs første kvinnelige president. Det virkelige problemet Matrix sliter med, er at den aldri helt tar av som roman, fordi hovedpersonen aldri settes på noen ordentlig prøve, men får være suveren fra begynnelse til slutt. La gå at hun er forelsket i den slemme dronningen som bare sier at hun er stygg og feit. La gå at det kan være vanskelig å holde styr på de ansatte i klosteret. La til og med gå at det kan være strevsomt å beskytte nonnene mot ufyselige menn som føler seg truet av kvinnemakta og prøver å innta klosteret med makt.

Alt dette kunne vært ingredienser i en spennende roman, og den stort sett glitrende prosaen, fint fanget inn av oversetter Inger Gjelsvik, gjør at man lett kan komme i skade for å forveksle Matrix med en god roman, slik så mange amerikanske kritikere har gjort. Men fråtsingen i progressive troper og fraværet av enhver reell form for motstand, tømmer teksten for kraft. Marie sklir gjennom teksten på en bølge av fremgang – helt til hun ikke gjør det mer. Ingen handlinger får konsekvenser. Og hva skal man egentlig med lidenskap når man har tunga til Nest? De revolusjonerende ideene hennes kommer ikke som resultat av hardt arbeid eller dyrekjøpt erfaring, men oppstår i beleilige visjoner skjenket henne av jomfru Maria. Selve skrivingen av tekstene som Marie ble berømt for, er heller ikke viet mye plass. De motiveres av at hovedpersonen gjerne vil gjøre inntrykk på dronningen, og brukes ikke på andre måter, kanskje fordi en mer utstrakt bruk av tekstene hennes uunngåelig ville brakt Groff i kontakt med de faktiske tankene og ideene til den historiske Marie de France. Årene går, Marie består, og den allestedsnærværende presensformen Groff har valgt, som bidrar til å gjøre øyeblikkene som skildres nærværende og samtidige, tapper samtidig fortellingen for variasjon, struktur og retning.