Ta sin paraply og gå

«For every walk is a sort of crusade», skriver den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau i en av transcendentalismens mest sentrale tekster, det samfunnskritiske essayet «Walking» (1862). Korstogstanken virker ved første øyekast treffende for ambisjonen i debutant Karen Røise Kiellands (f. 1975) saktegående reiseskildring Å gå med Kølle: Til fots gjennom Europa med telt og en reisedagbok fra 1841, en bok basert på sceneoppsetningen Å gå med Kølle / A Slow Escape fra 2013. I sitt trettisjette år legger Kielland ut på en fire måneder lang reise til fots nedover det europeiske kontinentet, med mål om å overvinne samtidas hastighet. «Jeg skulle se om det var mulig å strekke tid og landskap ved å forflytte meg langsomt», skriver hun innledningsvis. Målet er å «tenke mer, tregere, å bli slipt av motstanden i terrenget, monotonien».

Med dette gir Kielland inntrykk av å skrive seg inn i en lang litterær tradisjon av vandringsbøker, der langsomhet og en fornyet kontakt med omgivelsene alltid har vært en fellesnevner, lenge før smarttelefonens tid. Lignende tanker finner vi for eksempel også hos Tomas Espedal i Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal, 2007) og Erling Kagge i Å gå – ett skritt av gangen (Kagge Forlag, 2018). De skriver med smittende romantisk glød om tilbakelagte distanser, og ikke minst om vandrere som har gått før dem – nesten utelukkende andre menn. Derfor er det befriende når Kielland tar utgangspunkt i de nærmest uleselige reisenotatene til den eksentriske Catharine Hermine Kølle (1788–1859), som, ifølge myten, gikk alene til Venezia med pistol og hvalbeinsparaply våren 1841. Når Kielland selv tar på seg sekk og legger ut fra den avsidesliggende bygda Hov i Oppland med paraply under armen i juni 2011, er det nettopp for å gå i Kølles fotspor. Og med den parodiske paraplyen bør også alarmen gå.

For ikke bare vil Kielland gjenopprette en tapt langsomhet i sitt eget liv, hun vil også «se restene av det Kølle så», det hun maner fram som en pastoralsk og førmoderne fantasi der Goethe «hadde spasert langsomt gjennom løvskogene», hvor det «nesten ikke fantes veier» og luktet av «nysmurt lær, tjære, nyslåtte kornåkre, våt slipestein, markblomster, feit kumelk». Gjennom 540 sider følges hennes gradvis raknende prosjekt fra dag til dag i etapper på femten–tjue kilometer, helt fram til det som i århundrer har vært den kultiverte reisendes ultimate destinasjon: «På min venstre side jager bilene mot meg i 120 km i timen, mens bilene på høyre side, de kommer bakfra og de, eller trykket etter dem, dytter meg mot målet: Venezia.»

*

Sine uttalte kulturkritiske ambisjoner til tross – idet jeg plukker opp boka, lokker den 53-årige Catharine Kølle og hennes snirklete dagbok som det virkelig interessante ved Kiellands prosjekt. Historier om kvinnelige reisende på 1800-tallet er beklageligvis sjelden lesning. Som Kielland selv skriver, ble hun dypt overrasket da hun snublet over Kølle: «Jeg visste ikke at det fantes damer som reiste på egen hånd på hennes tid», en ærlig betraktning som understreker historieskrivingens kjønnsmessige skjevheter og blanke punkter, gitt hvor vanlig det faktisk var at kvinner i visse land og samfunnslag reiste.

Blant annet beskriver Shirley Foster en rekke reisende kvinner og gjengir utdrag fra deres reisedagbøker i Across New Worlds: Nineteenth-Century Women Travellers and Their Writings (1990). Flere eksempler finnes i The Blessings of a Good Thick Skirt: Women Travellers and Their World (1986) av Mary Russell og i Unsuitable For Ladies: An Anthology of Women Travellers (red. Jane Robinson, 1995). Om disse særlig omhandler engelske kvinner, og selv om det så vidt meg bekjent mangler en større oversikt over denne delen av norsk kvinnehistorie, er det lite trolig at Kølle var alene i norsk sammenheng. I 1851 la for eksempel forfatter Camilla Collett ut på en flere tiår lang reise mellom europeiske storbyer, som Tone Selboe skriver i essayet «Camilla Collett og retten til å gå» fra 2003.

At Catharine Kølle ville til Venezia, er heller ikke spesielt overraskende. Italia var 1800-tallets viktigste reisemål: Gjennom 1840-tallet skal det ha kommet fire reisehåndbøker i året om landet, skriver Foster i Across New Worlds. Ikke bare hadde Venezia en selvfølgelig plass i overklassens obligatoriske dannelsesreise the grand tour, men også ryktet som byen der den italienske erfaringen var på sitt mest intense, med en kraft av livsendrende karakter for kvinnene som reiste dit – en kombinasjon av frihet, flukt og skjønnhet, som skapte «[a] new or restored selfhood», skriver Foster. Å reise inngikk i samtidas kvinnefrigjøringsprosjekt, ifølge henne, og mot slutten av 1800-tallet var det like mange kvinnelige som mannlige turister i Italia. Det var heller ikke uvanlig å se kvinner reise alene i Italia på midten av 1800-tallet.

Dessverre – for den som håpet på en sårt tiltrengt feministisk sjangerintervensjon – inngår ikke slike kontekstuelle perspektiver i Kiellands prosjekt, som heller bygger videre på myten om Kølle som unikum. Samtidig er det åpenbart at Kølle likevel skilte seg ut som normbryter. I boka beskriver Kielland hvordan hun blir sett gjennom samtidas mannlige blikk: en kvinne «liten av vekst, men spenstig og rask», som «vakte overalt Opmerksomhed ved sin afstikkende Dragt, sine klampende Sko, sit mandhaftige Væsen og ikke mindst ved sin ualmindelige Hæslighet». Kølle vokste opp i Christiania, men bodde store deler av livet i Ulvik i Hardanger, for de fleste kjent som poeten Olav H. Hauges hjembygd. Verken hun eller søstrene ble gift, og de var såpass utypiske at også Hauge kjente til dem mer enn hundre år etter, riktignok på grunn av deres kvinnelige dyder: «Dei var meistarar i saum og perlearbeid.» Ikke minst skal Kølle ha vært «Norges første kvinnelige kunstner», skriver Kielland innledningsvis, med sine tre bevarte akvareller «av kulturlandskap med klart definerte grenser, fargelagt på en flat, nesten barnslig måte».

*

Den kontroversielle påstanden om Kølles sentrale plass i en temmelig kvinnefattig kunsthistorie er hentet fra boka En kvinnelig oppdagelsesreisende i det unge Norge: Catharine Hermine Kølle (Pax forlag, 1991), skrevet av litteraturhistorikeren Anka Ryall og kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg. Det må jeg til et gammelt Morgenbladet-intervju for å få vite. Mye av informasjonen om Kølle synes å komme derfra, selv om Kielland er klar over at kilden har sentrale feil. «Det er ikke alt i den boken man kan stole på», sier hun i intervjuet – blant annet viser det seg Kølle ikke gikk til Venezia, som Ryall og Veiteberg skriver, men kjørte store deler av veien.

Med dette blir det også åpenbart at Kielland leker med sannheten. Mangelen på kritisk kildebruk viser seg å være gjennomgående. Hvor ovennevnte Hauge-sitat om Kølle-søstrene er hentet fra, får vi for eksempel aldri vite. Viktig og uviktig informasjon av denne typen kastes ut i teksten uten nærmere forklaring. Er dette den første norske reiseskildringen skrevet av en kvinne? Ingen pusset tenner på Kølles tid? Ingen trær i Berlin er eldre enn 65 år? Stadig setter jeg kaffen i halsen. Men med et tungt forlagshus i ryggen og i en tid hvor en overdreven plagiatangst råder, kan denne totale avvisningen av gjeldende sitatpraksis kun tolkes som et kunstnerisk grep – et bevisst forsøk på skape hoderysting og vaktsomhet i møte med en vev av myter og påstander.

Denne påtatt ureflekterte, tenåringslignende slappheten er selve prosjektet, slik jeg leser dette: Vi loves og forventer «en analog, frakoblet vandring med penn og papir, uten nett, musikk eller kjente stemmer», men møter en Kielland som har mobil i tilfelle, får iPod i gave av en venn og sjekker e-post på nettkafeer. Slik får hun høre om terrorangrepet 22. juli, som inntreffer underveis på reisen. Det vies knapt en halv side i boka og ofres ikke en tanke når hun går videre. Skjønt går – oftere og oftere blir det buss og tog. Store deler av reisen får hun også selskap av venner og familie. Reisen skal være google-fri, men en retrospektiv stemme satt til 2017 sniker inn halvartige internettfakta og uthevede faktaboks-lignende digresjoner av varierende kvalitet – som at Horst Tappert var en «kjent norgesvenn», men også med høydepunkter som at platåsko var mote til langt utpå 1800-tallet. Ikke minst er entusiasmen Kielland har for Kølle, moderat. Hun gjør aldri noe forsøk på å sette Kølle i kontekst som kunstner eller reisende. Dagboka har hun ikke lest før hun går, fordi håndskriften var for vanskelig og ville ta for lang tid å tyde.

Når hun endelig stotrer seg gjennom Kølles korte setninger, blir det klart at «innholdet er magert» og oftest består av lite entusiastiske skildringer. Det meste «faldt ikke saa meget i min Smag», som Kølle skriver et sted. Kielland er ikke nødvendigvis et lystigere reiseselskap: «På vei fra Söbrigen til Türmsdorf den 16. august, ble jeg forført av en kirke i Pirna og det skjedde bare den ene gangen. De andre gangene gikk jeg på en måte pliktskyldigst inn.» At hver dag og etappe blir beskrevet, gjør det tydelig hvor langtekkelig og repetitiv en slik reise faktisk kan være: Hver kveld lete etter et sted å sove, hver dag ringe på hos fremmede for å be om vann i en ny støvete småby der det knapt er mennesker å se. En sjelden gang lyser jeg opp, som når reisen går forbi huset til den østerrikske forfatteren Stefan Zweig eller fengselet der Gavrilo Princip døde, men det er ikke få ganger jeg tenker: La oss nå for guds skyld snart krysse Alpene!

*

Kunstfeltets konseptuelle virkemidler kan virke fremmede omsatt til litteratur, men tilfører ofte også en forfriskende formmessig eksperimentvilje. Og jeg gjetter at det nettopp er motvilje mot hennes egen naivitet Kielland håper å vekke i meg, lest i lys av tematikken hun arbeider med som dramatiker. Kielland, står det i kunstfestivalen Fest en Fests introduksjon, er opptatt av dokumentariske virkemidler, dagliglivets repetitive preg og en håpløs lengsel etter en mytologisk, førmoderne tilstand – «her efforts may seem helpless and, perhaps, a bit comical, as they are doomed to fail». Bak seg har hun prosjekter som Snøen som falt (2010), en fremtidshistorie hvor forskere ser tilbake på en tapt vinter. Også i sitt nye stykke Cry Me a River – The Quest for the Source (2019) jakter hun på myter og fortid.

Derfor er det med stor interesse jeg ser klipp av den opprinnelige Kølle-oppsetningen fra 2013. Der sitter Kielland selv på scenen, mens en kunstner i realtime tegner skoger, byer og uvær som projiseres bak henne. Stykket består av ulike lydlag: knitrete opptak fra reisen, innspilling av Kølles dagbok, en tilbakeskuende Kielland. Her er tids- og tekstnivåene med hell tydeligere adskilt. Prosjektets komiske grunntone blir også langt mer eksplisitt når Kielland fyller plassen til vandreren i Caspar David Friedrichs berømte Vandrer i tåkehav (1818), med maleriets blågrå dis i bakgrunnen.

At prosjektet ikke blir like vellykket i tekstform, handler særlig om det avanserte håndverket det er å skulle fremkalle opplevelsen av saktegående tid gjennom monotoni og manglende entusiasme, og samtidig bære leseren i 540 sider. Det ville definitivt ha hjulpet å vite hvorfor Kielland egentlig går (det ymtes om et samlivsbrudd og problemer med å ta valg). De ulike reisekompanjongene kommer og forsvinner uten å gjøre seg fortjent til noen introduksjon; heller ikke de blir noe å feste seg ved. På scenen boltrer Kielland seg med et spekter av virkemidler. I boka bruker hun riktignok fotografier, men har hovedsakelig språket å støtte seg til. Da holder det ikke med setninger som denne om Alfred Nobel: «Alfreds nekrolog ble et hardt slag for ham. Den var så negativ. Allikevel var Alfred heldig, han fikk rettet opp mye urett før han faktisk døde», eller denne: «Når jeg går lenge alene i stillhet, virker det som om hodet mitt flyter av gårde som en ballong. Tankene mine kan like gjerne være i en grein eller en ølboks.»

Det krever et visst mot å ville besvare spørsmålet om det er «mulig å strekke tid og landskap» ved å bygge en geografisk strekkbenk av tekst. Som konseptuell motstandsøvelse kan det nok kalles vellykket. Veien oppleves virkelig lang. Men skal man bedrive effektiv motstand i litterær form, enten det er angrep på fortidslengsel, myter eller hastighet som angripes, må man også sikre seg at leseren ikke faller av turen i en søvnig landsby midtveis til Venezia.