Sorte engler

Det er fristende å si at Sex, Dag Johan Haugeruds seneste film, handler om alt som er utenfor språket, om dets utilstrekkelighet når det kommer til å virkelig gripe og kommunisere menneskelige erfaringer. Det ville imidlertid vært en fallitterklæring for en filmskaper som i tillegg er bibliotekarutdannet og romanforfatter, og dermed jo må tro på det motsatte. En kanskje bedre teori er at filmen handler om grenser. Om det å fange og holde noe, definere det, avgrense det – og så kanskje slippe det fri igjen. Sexen i tittelen handler slik sett like mye om forholdet den skaper (eller ødelegger) til en annen. Og om de krittstrekene vi forsøker å ramme inn disse erfaringene med. Hva er et løfte, om ikke bare et ord? Tillit, imidlertid, er noe helt annet.

For en som har sett altfor mye fransk arthouse-film i sitt liv, er det vanskelig å ikke se ekkoet av en så ruvende skikkelse som Éric Rohmer i Haugeruds filmografi. De dramatiske katalysatorene ligger, på sedvanlig rohmersk vis, i dialogen; så også i Sex, som starter med at to feierkolleger utveksler grenseoverskridende erfaringer i lunsjpausen. Den ene har (kanskje) drømt at han var dame, den andre har nylig – og til tross for at han er lykkelig gift med en kvinne – hatt sex med en mann. Erfaringen beskriver han som deilig, han drister seg til og med til å bruke ordet «sensasjonell». Samtidig insisterer han på at erfaringen ikke er noe som har betydning utenfor ham selv. Like ufortrødent og selvfølgelig legger han opplevelsen frem for kona som, skal det vise seg, ikke nødvendigvis ser tingene helt på samme måte. Umiddelbart kan man kjenne igjen Haugeruds interesse for forholdet mellom det selvrettferdige, moraliserende og overskridende, som i monologfilmen Det er meg du vil ha (2014), der en skolelærer fremstiller sin kjærlighetsrelasjon til en elev på en like tilforlatelig og naiv måte som feieren omtaler sitt sidesprang.

Samtalene disse nye erfaringene fører med seg, mellom feierne, med deres respektive koner og av og til tenåringsbarn, må sies å være en oppvisning i dialogkunst på et nivå som er sjelden vare i norsk film. Der Rohmers karakterer diskuterer kjærlighetens vesen og blottlegger sin egen sjarmfulle overfladiskhet og forfengelighet, baler Haugeruds karakterer mer med språket og makten til å definere hva som er moralsk rimelig og naturlig. Faktisk på et tidspunkt så bokstavelig at den ene kona hevder at hun vil ha «eierskap til narrativet.» Betegnende nok er dette det første hun sier som gjør feieren virkelig opprørt – det er jo han som har hatt en seksuell erfaring. Haugerud gjør dette til noe langt mer nyansert enn et egoistisk behov for å la seg rive med av et livsbekreftende begjær, understreket i spørsmålet feieren umiddelbart blir stilt av alle han deler erfaringen med: «Er du homo nå?» Han benekter dette med samme selvfølgelighet som han insisterer på at han ikke har vært utro – det var jo bare sex.

Feierens frigjorthet fremstår mer uskyldig enn idealistisk, i møte med et arresterende og kategorisk språk som truer med å omdefinere en lystpreget erfaring til noe sært eller skambelagt. Og derfor er frigjortheten også lettere å unnskylde. Eller? Å være sosial, som den Hannah Arendt-siterende stemmepedagogen i filmen bedyrer, er til en viss grad å underlegge seg en orden. (For øvrig er vel ingenting mer naturlig enn at det nettopp er en stemmepedagog som skal belære oss om frihet i en film der sykdomssymptomene uttrykker seg i talespråket.) På samme måte er den rollen man spiller i sitt eget liv gjerne uløselig knyttet til rollen man spiller i andres, det er bare en rolle man har enda mindre kontroll over.

Hele dette premisset settes fra filmens første scene, der kamera i et totalbilde over takene på Oslos østkant plutselig zoomer inn på feieren, balanserende på taket med flosshatt og messingknapper på uniformen. Det er noe teatralt over dette anslaget. Måten overlegningsmusikken toner inn på gir dessuten filmen en episodisk rytme og rammer inn det sceniske i hverdagslivets selvfortellinger. Haugerud har tidligere gjort flittig bruk av såkalte metagrep som fortellerstemme og rammefortellinger, så tilsynelatende uanstrengt at jeg tenker det må være forfatteren i ham, men her smelter de refleksive grepene inn i dramaet på en ny måte. Man mistenker dessuten at valget av feieryrket har hatt noen visuelle baktanker – det tilgjengeliggjør Oslo fra en vinkel man sjelden ser, som om disse sorte englene har tilgang på et mer distansert blikk, som i tillegg er heftet med en viss forestilling om maskulinitet. Samtidig fremstår feiernes manøvrering omkring bytakenes piper overraskende erotisert. Eller kanskje er det bare filmens løfterike tittel som gjør at jeg umiddelbart rammer dem inn i mitt objektiviserende blikk.

Man kunne skrevet en avhandling om måten Haugerud fremstiller Oslo på i denne filmen. Skjønt er det egentlig Oslo, eller er byen her bare en scene som abstraherer visse kvaliteter (nyliberalistisk urbanisering), for å underbygge det kvelende presset rollefigurene mer eller mindre innrømmer at de føler på? Store deler av handlingen er filmet på og rundt Ring 3, særlig i Oslos nyeste bydeler i området Løren og Økern, hvis jeg ikke tar feil og forveksler en OBOS-utbygging med en annen. Her er blikket til regissøren og fotograf Cecilie Semec nådeløst. Overalt i denne ørkenen av asfalt, glass og monokrom teglstein bygges det. Kun i spredte flekker står det noe grønt, rotete eller organisk igjen – en parkeringsplass som venter på å bli bygd ut, noen gresstuster eller rekkehus i tre som har overlevd tett inntil motorveien. Alt komprimert med en flittig bruk av telelinse og retoriske kamerautsnitt. Det meste er veldig nytt, men føles også veldig midlertidig. Og på Store Ringvei, som både er bakgrunn og forgrunn i mange scener, durer trafikken endeløst, en klaustrofobisk fremmedgjøring verdig et Pushwagner-bilde.

Forbindelsen mellom karakterer og miljø er likevel mer uklar enn i for eksempel Som du ser meg (2012), der økonomiske skiller innad i samme familie ble representert gjennom en biltur fra øst til vest og halvveis tilbake igjen, før den strandet midt i Bjørvika foran et Barcode under oppføring. Løren og omegn representerer noe annet enn det sosioøkonomiske. Gjennomsnittsmennesket, kanskje? Liberalismens falske frihetsløfte? Menneskene i Sex virker ikke bare fanget i tilstanden av historieløs midlertidighet, som alt nybyggeriet og heisekranene formidler, men i generiske interiører fra møbelkataloger, som gir en forventning om friksjonsfri normalitet. Intime samtaler om hvordan partnerens ansikt ser ut når han eller hun får orgasme, føres i kliniske rom med hvite vegger og gulv i lys eik. Forsøket på en rekreativ stund med planting i hagen forpurres av maskinstøy fra en gigantisk byggeplass på nabotomta. Nærbildene er dessuten få, kamera holder seg ofte på avstand og oppfordrer liksom til å lytte like mye som å se. Denne nedkjølende distansen gir en helt avgjørende forskjell på å være i dialogen og utenfor den, en posisjon som er med på å avstemme filmens komiske undertone. Den forvaltes i tillegg med presisjon av filmens skuespillere, særlig Jan Gunnar Røise, jeg hadde vel aldri trodd replikken «Han tok meg bakfra, da» kunne avleveres med så dehydrert komikk.

Det er noe med kretsingen rundt det vanlige hos Haugerud som både er sympatisk og kanskje litt begrensende. Rollefigurene har i ulik grad tilgang på språkets nyanser, og det gir en spennende refleksjon av maktdynamikker – ikke minst gjelder det oppgjøret med forestillingen om det klassiske heteronormative forholdet, at kvinner etter sigende har hatt bedre språk for følelser enn menn, og sånn sett definisjonsmakt over partneren. Likevel føles tafattheten av og til litt påtatt og illustrerende, som når den ene feierens kone nekter å være enig i at det kan være en forskjell på sex og intimitet. Rollefigurenes språk kommer til kort, ord står mot ord, som to adskilte virkeligheter – et kanskje realistisk, men også litt uforløst svar. Andre dilemmaer forfølges bedre, som når den andre feieren – han som drømte seg selv som kvinne – ved hjelp av sin bedre halvdel klarer å forsone seg med ønsket om å forlate kjønnede forventninger. I bakgrunnen pusler deres tenåringssønn med å sy ferdig kostymet til farens kommende kor- og danseopptreden.

Begge filmens mannlige hovedpersoner uttrykker en lengsel etter å bli sett, for ikke å si begjært, på en bestemt måte, og forankrer en slik opplevelse i det mannlige blikket. Hvorfor er det noe annet å bli sett og begjært av en mann enn en kvinne? Her skulle jeg ønske manus gikk mer dyptpløyende og analytisk til verks. På den annen side er filmen den første i en varslet trilogi, og samletittelen Sex, Drømmer og Kjærlighet gir jo i det minste et løfte om at temaet vil få noen flere runder i Haugeruds tørketrommel av en dialogmaskin.

Siden hans første film, novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (2005), og i en rekke romaner, har Haugerud vært en flittig kronikør av en type fremmedgjøring som innrammes som både språklig og materiell, og det er kanskje derfor det oppleves relevant, igjen og igjen. Ofte er den frie og kunstneriske utfoldelsen løsningen for karakterene hans, men i Sex trues den blant annet av influenser-generasjonens besettelse av sin egen selvfortelling. Frihet er og blir en lite håndgripelig størrelse hos Haugerud. Kanskje forutsetter den at vi kryper opp på taket og hviler i språkets midlertidighet? Kanskje bare at vi snakker litt mindre og i stedet finner hverandre gjennom korsang og dans.